La oss håpe Steven Spielberg har lånt navnet mer som trekkplaster, fremfor å ha vært for involvert som produsent av denne serien. For slike middelmådigheter bør han ikke være bekjent med, om de to første episodene er noen indikasjon på seriens kvaliteter.
Et håp om bedring?
Rett skal være rett, det kan jo være serien blir bedre. Den post-apokalyptiske serien viser oss verden etter at alt er gått til helvete, og er dermed i samme tematiske seksjon som Jericho og Battlestar Galactica. Førstnevnte startet også ganske så middelmådig, men ble ekstremt mye bedre i siste halvdel av sesong 1. Battlestar Galactica startet bra og forble en veldig god serie gjennom hele sin ferd gjennom rommet. Det vanskelige for Falling Skies er at startvansker ødelegger en del av seriens potensial.
Hva er så problemet? Karakterene er endimensjonale, du kan stort sett oppsummere de i en setning, som jo ikke akkurat inviterer til engasjerte skuespillere. Will Patton er et godt eksempel der, hvor han må prøve å gi kredibilitet til den typiske stereotypiske militære lederen kun en liberal Hollywood-forfatter full av fordommer vil klare å skrive. Den er nesten like ille som hva James Cameron fikk til i Avatar og det er smertelig å se hvor frustrert Patton er over hva han er gitt å jobbe med. Det blir smått bedre i episode to med en John pope (Colin Cunningham) som er kompleks nok til å fylle et avsnitt, så håp er det jo. Men jevnt over virker det som om man ikke ønsker å utfordre seeren med karakterer man vil få vanskelig med å skille mellom god og ond. De gjør dumme ting også, som å rope og løpe etter en bikkje som bjeffer på en robot som kan drepe dem alle med sine slow-motion søkende lasere. Det blir lite troverdig, og pannen gjør ondt etter flere klare face-palm øyeblikk i løpet av halvannen time.
Inkompetente romvesen?
Historien er også uinspirert og rett og slett slurvete. Her har noen seksbente aliens maktet å lage teknologi god nok til å krysse galaksen og invadere jorden. Heldigvis for våre overlevende har ikke denne overlegne arten klart å lage teknologi som finner en gruppe på 200-300 mennesker vandrende rundt midt i dagslys. Deres to-bente jaktroboter er like trege som den jevne zombie, slik at heltene våre heldigvis ikke blir likvidert i seriens første episode. Seriens mysterium er hvorfor unger fanges og får noe plastikk-lignende greier som ser ut som det kommer fra Toys R’ Us på ryggen, men jeg kan på nåværende tidspunkt ikke bry meg mindre om akkurat den biten. Hvordan menneskene kunne tape mot dette her er med det et langt større mysterium enn hva de skal med ungene, men vi lar det vel gå som «suspension of disbelief«.
Det er jo også bemerkelsesverdig hvordan pene mennesker ser ut til å ha større sjanse for å overleve hvis invasjonen først kommer. Spesielt tynne blondiner og brunetter kan prise seg lykkelig, de har visstnok et eller annet alien overlevelsesgen. Jada, de er der for å være eyecandy, men Kara «Starbuck» Thrace ville gitt de juling alle som en og hun er ikke akkurat anti-eyecandy hun heller. Hvorfor ikke satse litt mer på tøffe soldater vi faktisk tror kunne gjort noe annet enn å bekymre seg for lipgloss i en væpnet konflikt? Dette er ikke mennesker som ligner på våre naboer, det ser mer ut som om Top Model-deltagerne var de heldige få som unnslapp creepy aliens. Kanskje de var fans av reality-serien?
Det positive med serien er en ok produksjon, ok action og et fjernt håp om at serien kan bli noe mer enn tidsfordriv. Det er også habile skuespillere, som gjør karakterene bedre enn hva de er skrevet som. Like dårlig som V og The Event er den heldigvis ikke. Jeg vil ikke bruke ord som dårlig om serien, den er rett og slett en fulltreffer for det middelmådige. Akkurat som seriens protagonist Tom Mason, så prøver den ikke provosere noen. Den mater våre fordommer og vil helst ikke utfordre oss til de helt store moralske problemstillingene. Som gjør at den er milevis unna hva The Walking Dead klarte med zombier i fjor.
Konklusjon
Invasjon fra rommet har vært et popkultur-fenomen siden H.G. Wells kom med The War of the Worlds i 1898 og er etter hvert blitt en folksom sjanger. Falling Skies vil fort risikere å bli en av mange likegyldige bidrag til sjangeren, om serien ikke skjerper seg og gir oss noe mer enn hva de to første episodene kan by på. Vi får håpe den kan gjøre som Jericho og bli bedre på veien. Det er så mye bra serier akkurat nå, og vi har nettopp hatt gode sci-fi serier ta slutt, så Falling Skies får hardere medfart enn hva den ville fått for fem år siden. Jeg forventer mer enn dette her, men lar meg ikke skremme vekk fra fortsettelsen.
