Kvalitetsproduksjoner bruker gjerne litt tid før de engasjerer, noe Boardwalk Empire er et klassisk eksempel på.

Historietime med flere dråper fiksjon

Førsteinntrykket fra i fjor viste seg å endre seg lite hva totalinntrykk angår. Nå skal jeg ikke repetere for mye ut fra hva som ble skrevet den gang.

Boardwalk Empire tar en historie vi i dag kjenner, med oppløpet til gangsterkrig, depresjon, rasisme og kvinnefrigjøring som preget USA i tiårene etter 1920, og gir det en god dose fiksjon. Litt som TV-serien Rome, men samtidig også ganske ulikt. De kjente historiske rollefigurene er med, men det er ikke de dette primært handler om.

I Boardwalk Empire er eksempelvis Al Capone redusert til en birolle få av de andre rollefigurene bryr seg nevneverdig om, men som vi seere vet vil vokse til en forbryterlegende.

Dette er ikke noen ny Sopranos, la oss bare få det avklart først som sist. Det er like greit, for det er heller ikke hva mesterregissør Martin Scorsese forsøker på når han her har gått sammen med seriemesteren HBO. Scorsese trenger ikke kopiere noen, han har en formel som har gitt suksess i noen tiår allerede.

Om Boardwalk Empire har noen mangler, er det vel kanskje det. Scorsese leverer noe han har levert før (og det merkelig nok i en mer light-utgave), med det blir det en serie som ikke makter å ha gjennomslagskraften til nytenkende og smått sjokkerende serier som Mad MenBreaking Bad og Game of Thrones. Hva som er det distinkte med denne serien er det ikke lett å svare på.

Kvinnetrio å bli betatt av

Det som er seriens styrke er hva som ligger mer mellom linjene. Dette er en mannsdominert verden, hvor også de mannlige rollefigurene dominerer i sitt fokus.

Men bak sigarrøyken og mannlig testosteron, får vi glimt av kvinner som streber med å passe inn i en verden hvor menn har satt reglene. Margaret Schroeder (Kelly Macdonald) er imponerende der hun streber med å finne en balanse mellom å selv sette standarden, og det å leve et liv styrt av manipulerende mannfolk.

En annen kvinne, Lucy Danzinger (Paz de la Huerta), har en annen tilnærming enn Margaret, men uavhengig av hvor forskjellig de to kvinnene er så kjemper de den samme kampen. De er forøvrig ganske flinke begge to til å bruke det de har mellom bena til å vinne frem, som vel er frustrerende for Margaret som så gjerne heller vil bruke det hun har mellom øra.

Angela Darmody (Aleksa Palladino) har andre utfordringer å stri med, det er vanskelig å gripe fatt i hva det er som foregår i hodet hennes. Noe jeg mistenker er fordi jeg er mann. Her har manusforfatterne klart noe som få andre serier makter, de gir et kvinnegalleri mannfolk vanskelig vil forstå seg på, og raskt avfeie som fjas og uinteressant.

Det ligger noe stort her, men jeg må ærlig talt innrømme at jeg trenger mer tid til virkelig å sette fingeren på det. Alt i alt har serien et imponerende kvinnegalleri som kanskje bare Mad Men kan konkurrere med dem om.

Sjongløren ‘Nucky’

Den mest manipulerende av dem alle er ‘Nucky’ Thompson (Steve Buscemi). Serien ville falt fullstendig sammen om denne karen ikke hadde fungert på skjermen, men Buscemi gjør heldigvis det hele til noe unikt. Han gjør rollen til sin egen og bringer en dose Buscemi inn i det.

Litt mindre vellykket er FBI-agent Nelson Van Alden. Han er glimrende spilt av Michael Shannon, dessverre blir rollefiguren litt for stereotypisk skrevet av manusforfatteren. Den er skrevet som en fordom. Her trengs det litt mer lag og litt mindre ensidighet.

De to mest engasjerende rollefigurene er James Darmondy (Michael Pitt) og Chalky White (Michael Kenneth Williams). De to er, på hver sin side, nådeløse og livsfarlige. Det at ‘Nucky’ må sjonglere slike typer i sitt spill, ved siden av frustrerte kvinner, upålitelige politikere og korrupte politimenn viser hvilket utfordrende liv mannen har.

I det meste av sesongen er man forsiktig med å gå direkte inn på ‘Nucky’, det blir et lite mysterium hvorfor han kan være nådeløs og korrupt det ene øyeblikket, for å vise tegn til omtenksomhet og kjærlighet det neste.

Det blir derimot mer klart mot slutten av sesongen. Dette er en serie først og fremst om ‘Nucky’ og hvilken effekt hver eneste avgjørelse han tar har på alle rundt. Han er en puppet-master, som trekker i trådene. En mann som i starten er vanskelig å engasjere seg i, men hvor han til slutt har vår sympati og engasjement. Sesongsens siste akt, om man skal si det slik, er den mest imponerende i så måte. Den blir heldigvis aldri et anti-klimaks, selv om den ikke akkurat lyste av å være uforutsigbar.

En virkelig lang film…

Enkeltepisoder av sesongen kan virke både tam og uengasjerte. Dette skyldes nok at sesongen behandles som en lang film, hvor dramaturgien episode for episode i så måte kan bli noe tam. Det må hermeneutikk til for å se hva Boardwalk Empire virkelig er. Delene forstås og fortolkes ut fra helheten – og helheten forstås og fortolkes ut fra delene.

Det geniale med en enkeltepisode blir først mulig å se når man har sett hele sesongen og dermed kan sette det i kontekst. Videre, sett sammen de 12 episodene og vi får en helhet som er langt mer solid. Dette er en serie som gjør seg bedre å se på Blu-ray/DVD enn en ukentlig affære.

Det ligger en fare her, fordi det kan bli vanskelig å bygge et publikum. Utålmodige sjeler vil falle fra, men selv de tålmodige som ser ukentlig vil fort miste mye fordi hukommelsen vår har en begrensning. Men det kan vi vel si om flere serier, som eksempelvis Mad MenSopranos og The Walking Dead, vil du kanskje si? Vel, det er noe litt annerledes her, fordi denne serien har et langt større rollegalleri og parallelle historier. Jeg vil virkelig anbefale å kjøpe serien, fremfor å se den ukentlig på fjernsyn.

Konklusjon

Boardwalk Empire trenger tid. Den har ikke hatt tid nok til å bli definert som hverken et mesterverk eller som den beste serien på TV. Det den er, er en solid grunnmur til å bygge videre på, en serie som i sesong 2 kan bli en favoritt som vi alle snakker om. Det er den ikke i dag og den står i fare for å falle mellom flere stoler.

La oss ikke håpe det, for nå som serien omsider makter å engasjere så ligger alt til rette for en fantastisk ny sesong. Kanskje vil vi da også se tilbake og virkelig se det geniale med sesong 1.

 

SERIESIDE: Informasjon, trailer, premieredatoer og mer

Boardwalk Empire

Gjennom fem sesonger blir vi servert mafiadrama, spenning og action i mafiaserien om Nucky Thompson.

1 kommentar

  1. Alle serier trenger ikke sjokk-elementer, dessuten så har jo serien et par sjokk til tider. Hvem skvatt ikke smått av snik-skyter scena.

    Serien har meget godt skuespill, spesielt fra Michael Shannon og Michael Pitt. I tillegg har du Michael Stuhlbarg og Michael Kenneth Williams som stjeler oppmerksomheten i de fleste scenene dem er med i.

    Sesong gjør seg mer fortjent til en 4 og en halv stjerne, enn bare 4. Alle serier har episoder som ikke gjør noe særlig med det store bilde, Boardwalk har i hver episode noe som bygges opp. Legg til med gode karakterutviklinger og gode karakter-skildringer.

    4 og en halv stjerne fra Maury, får sesong 1 🙂

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here