Anmeldelse: Mad Men sesong 4 er kanskje den beste sesongen så langt

«Du kan enten være en høystakk, eller en nål i en høystakk». Et Don Draper sitat verdt å ta frem, for Mad Men er så absolutt en nål og i sesong 4 tar den et nytt steg mot det legendariske. Mad Men sesong 4 er kanskje den beste sesongen så langt!

«Hvem er Don Draper?»

Bang! Tematikken settes fra første øyeblikk og svaret er ikke lett å finne. Don er i sitt rette element når han spiller en annen, men nå er han kommet til et punkt hvor det ikke hjelper særlig på. Borte er det gamle selskapet, mens Betty har byttet Don ut med en konvensjonell gubbe. Don må nå ta fatt på livet uten grunnstammen som tidligere holdt han litt i ørene.

Det er kanskje et nytt kapittel i hans liv, men Don Draper er fortsatt den samme gamle. Problemet hans er at han er helt ute av kontroll, som blir godt poengtert når han våkner opp ved siden av en ukjent kvinne som tiltaler han som Dick. Han klarer ikke lenger holde sitt gamle og nye liv adskilt. Med en enda mer stressende tilværelse og nye forandringer og trusler som dukker opp, blir flasken en enda bedre venn og egoet hans alibi. Alle endringene gjør serien godt, vi blir ikke tråkkende i gamle spor.

«Hvem er vi?»

Sesongen har noen av de beste episodene i seriens løp. Historien er forfriskende uforutsigbar og i en tid med mer kaos, stress og sorg er det artig nok en utrolig morsom sesong. Sitatene kommer på løpende bånd og karakterene slutter ikke å overraske. Det er gitt ekstra plass til kvinnene denne sesongen, som ikke er å forakte. Jeg vil våge å påstå at det ikke eksisterer en serie som er i nærheten av et slikt imponerende kvinnegalleri.

Peggy og Joan får selskap av Dr. Faye Miller og Megan Calvet, mens den herlige gamle sekretæren Ida Blankenship får mer tid til å få oss alle til å humre. «She was an astrounaut» er kanskje tidenes sitat i serien, fy faen sier jeg bare til opplevelsen av å se hvor mye dybde de legger i selv små bi-karakterer.

Det er vel sesongen mer enn noen som virkelig viser hvem vi har med å gjøre. Don er den utspekulerte, Peggy den lojale, Joan oppofrende, Pete den empatiske og Roger er den feige – men hvor alle gjør sitt ytterste for å skjule det hele bak en uendelig mengde masker. Det er vanskelig å ikke få sympati for kvinnene, men selv mannsjåvinistene er det smått synd i.

De er alle fanget – og det er lett å se at vi er det i dag også. Det er blitt sagt at Mad Men er en serie basert på «vi vet bedre nå», men strengt talt er det ikke vanskelig å relatere seg til identitetskrisene hver og en opplever.

For er det noe serien virkelig gir, er det et hardt slag i mellomgulvet hva egen identitet angår. Vi er hvem vi blir fortalt at vi skal være – mest av alt hvem media og markedsføringskreftene forteller oss at vi bør være. Eller? Det er når slike spørsmål dukker opp at vi vet dette er en serie utenom det vanlige. Den er en kritikk av hvordan vi søker etter vårt «jeg».

Annonse

Tårer, latter og tid for ettertanke

Mad Men er først og fremst et fenomen. Den er en dypdykk i sosiale roller og den menneskelige psyke, hvor hver og en desperat forsøker å tilpasse seg – eller bryte ut – av predefinerte roller. Der hvor andre serier ofte tyr til stereotyper, handler denne sesongen av Mad Men om mennesker som reagerer på forventninger til egen rolle.

I kjent stil får vi se små innblikk i hvordan samfunnsutviklingen rundt påvirker livet til de alle. Feminismen er i sine første små babysteg og vi får se hvordan Peggy formes og hvordan mennene blir ødelagt av rollene de har spilt.

Det er vanskelig å forklare dramaturgien, den virker mer som tilfeldig kaos. Den røde linjen er som alltid gjemt bort i det som virker som ubetydelige kommentarer, der hvor vi blir distrahert av den siste krisen det nye selskapet er ute for.

For meg var høydepunktet med sesongen episoden «The Suitcase«. For et herlig knutepunkt som setter alt Don og Peggy har gjennomgått i et nytt lys. Don har aldri vært så sårbar, hvor et etterlengtet vendepunkt finner sted i det han full av angst vet at triste nyheter venter.

Vil han klare å endre hvem han er? Er det et spill? Det er vanskelig å svare på, for sesongen ender med at Don gjør noe uventet – men samtidig helt i tråd med en manns logiske tankesett. For en seer virker det smått uforståelig, men for Don (og enhver mann?) en selvfølge. Han er og forblir fanget i imaget han jobber med å selge, det blir spennende å se om han virkelig kan finne noe lykke i fremtiden.

Konklusjon

Sesongen er nok den beste i seriens løp og den befester Mad Men som en av tidenes absolutt beste serier. Den er som terapi og underholdning i et og den har potensial til å gi seeren et paradigmeskifte eller to. Den gir oss aldri hva vi ønsker, den gir oss hva vi trenger. Alle trenger en dose Mad Men.

AnnonseSe Outlander og The Blacklist først på Viaplay. Klikk her for å se!