HjemNyheterAnmeldelserLever Weeds på lånt tid? Anmeldelse av sesong 6

Lever Weeds på lånt tid? Anmeldelse av sesong 6

Karakter

Den helsprø favorittfamilien vår er på rømmen og tar oss med på tur. Karakterene derimot, står stort sett bom stille. Er Weeds på overtid?

Dette er uten tvil en av de mest distinkte seriene der ute, selv om Californication og et par andre nykomlinger de siste årene har gitt den svarte humor- og dramasjangeren selskap. Isolert sett er dette nok en god sesong, men for de av oss som har fulgt familien gjennom fem tidligere sesonger, er jeg nok ikke alene om å merke litt slitasje.

Nancy-Fobannelsen

Nancy Botwin er seg selv lik. Direkte håpløs i det meste hun foretar seg, men en mester til å manipulere. Hviler det en forbannelse over henne? De fleste som involverer seg med den beste «bad-mama» som er å finne på TV, enten dør, ender i fengsel eller får livet sitt ødelagt. Narkobaroner, agenter og journalister – hun tvinner de alle rundt lillefingeren. Mary-Louise Parker er like god som alltid og gjør det umulig å mislike karakteren hun spiller. Stakkars Andy, håpløst forelsket bruker han deler av sesongen på å bønnfalle Nancy om å bli frigjort fra besettelsen. Han er sjanseløs.

Celia Hodes er borte vekk, skuespiller Elizabeth Perkins ville gjøre andre ting. Hun er ikke savnet, karakteren utspilte vel sin rolle i sesong 3. Heldigvis er Doug Wilson fortsatt med, den patetiske skapningen vet å trimme lattermusklene – en av mine absolutte favoritter. Den nå smått psykotiske morderen Shane får mye fokus denne sesong, naturlig nok. Men som karakter er han heller uinteressant, annet enn den kalde og smått uhyggelige følelsen han sender ut. For storebro Silas er det en langt mer begivenhetsrik sesong, med klare tendenser til litt utvikling. Dessverre avsluttes sesongen med at han er nøyaktig den samme som i starten av sesongen.

Fragmentert satire

Satiren fungerer som alltid bra, men den er ikke lenger sammenflettet. Stort sett alle som ikke er liberale og hasjrøykende får gjennomgå, samtidig er Doug Wilson der som alibiet på at også hippiene ikke unnslipper. Men serien sliter med den mer abstrakte satiren, slik de første sesongene tok småbysamfunnet på kornet. Det blir for oppstykket og serien lider av det. Kristne får gjennomgå litt her og bondefolket litt der. Selvstendige sketsjer, til hvilket formål?

Nå kan det være jeg har gått glipp av en eller annen stor rød tråd i den sammenheng, jeg håper nesten det. For Weeds er på sitt beste når den har en helhetlig plan. Sesongavslutningen gjør det lite trolig at vi får tilbake et slikt fokus, i det hele tatt er det vanskelig å se hvor i all verden de skal bevege seg etter dette.

Ny galskap

Det mest positive med hele sesongen står Richard Dreyfuss for. Hellige orakel for en skuespiller! Han spiller Warren Schiff, en tidligere lærer som ble forelsket i Nancy når hun var 14. En skikkelig gammel gris, som fortsatt lever i den villfarelse at han og Nancy kanskje kan ha en fremtid. Oscarvinneren Dreyfuss er en av mine gamle favoritter, gjennom roller i Jaws, Close Encounters of the Third Kind og Stakeout – her viser han hvorfor.  En annen minnerik gjesterolle er Peter Stormare som eksentriske Chef Wagner, dessverre kun med i et par episoder. De to beste med hele sesongen, tolk det som man selv vil.

Konklusjon

Weeds har blitt mer tidsfordriv fremfor obligatorisk oppmøte, men er fortsatt bunnsolid absurd. Jeg tviler på at serien kan gjenvinne statusen fra sin glansperiode, men en real dose galskap er der fortsatt – Nancy Botwin har fortsatt et realt balletak på publikum. Mye reddes også av innleid arbeidskraft, Dreyfuss serverer kanskje den beste gjesterollen i en serie denne sesongen. En ny sesong er på vei, det er kanskje greit at det blir den siste.

16 KOMMENTARER

      • Jeg synes sesong 6 var en opptur etter en svært dårlig femte sesong. Sesong 6 var en interessant strukturert sesong, veldig rotete og ufokusert til tider, men tematikken føltes veldig godt gjennomført i forrige sesong. Jeg likte det at sesong 6 gikk litt dypere inn i hvorfor Nancy er hvem hun er og hvordan det har påvirket de rundt henne. Den fragmenterte strukturen av sesong 6 var enda mer en kommentar på hvor fragmentert livene til Botwin-familien har blitt på grunn av Nancy sine handlinger. Sesong 7 derimot føltes relativt ufokusert, både tematisk og plottmessig, med nesten ingen karakterer gjenkjennbare. Weeds fortjener en verdig avslutning, men virker som om jo lengre serien går, jo mer umulig virker det.

        • Karakterene var enkelt å kjenne igjen syntes jeg, men med noen fine endringer som følge av at det er gått noen år. Det ville vært noe riv ruskende gale om de var nøyaktig samme personer som vi forlot, husk at de har gått gjennom MYE mer i perioden vi ikke fikk se, fremfor det vi har sett (familien som måtte klare seg uten Nancy, for første gang, mens Nancy opplevde fengselslivet).

          Tar man det inn i beregningen er det en herlig ny ting med det hele, det å forsøke å se for seg hvordan årene vi ikke fikk se har påvirket dem.

          Bysettingen er også fin, med satirefokus på dressmennene denne gang. Mer tiltalende enn «on the road»-fokuset og langt mer sammenhengende fokus denne sesongen, med klare røde tråder.

          • Mitt problem var ikke hvor karakterene startet sesongen, men hvor de endte opp. Motivasjonene var til tider veldig uklare og gjorde karakterene svakere som et resultat. Det hadde vært interessant om serien faktisk tok seg tid til å gå inn i hvorfor karakterene har blitt påvirket av de årene. Det var glimt av det spesielt i forhold til Shane og Silas, men for det meste virket de akkurat som de var, fire år siden. Silas gjorde ting for å være opprørsk, Shane var enda mammagutten.

            Største problemet mitt var med Nancy og hvordan serien gang etter gang ikke klarer å la henne møte virkelige konsekvenser for handlingene sine. Slutten på sesong 6 lovte en Nancy som ofret seg selv for familien sin, i sesong 7 var Nancy til tider fokusert på å få Stevie tilbake, men i midtdelen av sesongen virket det nærmest som om hun hadde glemt at han eksisterte engang. Det er absolutt greit å skildre en hovedkarakterer som er like egoistisk som Nancy er, men det virker enda som om serien sliter med å bestemme seg for om hun skal være en sympatisk skikkelse. Mary-Louise Parker er enda knall i rollen i hvert fall.

            Det ble brukt alt for mange enkle snarveier for å få Nancy ut av «halfway» huset, når de kunne lett ha brukt mer tid på å bygge opp et karaktergalleri innenfor husets vegger som virket både som medspillere og motspillere for Nancy. Igjen inngikk Nancy en deal med politiet, noe vi har sett henne gjøre mange ganger før. Andy-plottet var relativt dårlig i starten av sesongen og det hjalp heller ikke at de glemte å skrive for han midtveis igjennom sesongen. Det virket mer enn noensinne som om serien hadde mange tråder de hadde lyst å spille med, men hadde ikke kompetansen til å gjennomføre det.

            Nå var dette et problem som inntraff sesong 6 også, men der hadde serien en mer gjennomgående tematikk som føltes mer ut som nytt territorium for serien. Karakterene denne sesongen hadde langt fra like god og vittig dialog som de har hatt i tidligere sesonger, noe som førte til at de virket ganske lite gjennkjenbare for min del. Til tider utvannede utgaver av de gamle karakterene. Bysettingen var fin å se på, men humoren var såpass uskarp denne sesongen at all forsøk på satire virket litt vel overfladisk og i overkant bred etter min smak.

          • Angående Nancy så har jeg for lengst innfunnet meg med at det alltid, på sett og vis, ordner seg for henne mens det blir kaos for alle hun berører. Litt samme greien som med Jack Sparrow.

            Dog, om serien ikke fornyes, så kan man vel si at siste scene var ganske så full av konsekvenser for godeste mommy-bitch 😀

      • Jeg synes sesong 6 var en opptur etter en svært dårlig femte sesong. Sesong 6 var en interessant strukturert sesong, veldig rotete og ufokusert til tider, men tematikken føltes veldig godt gjennomført i forrige sesong. Jeg likte det at sesong 6 gikk litt dypere inn i hvorfor Nancy er hvem hun er og hvordan det har påvirket de rundt henne. Den fragmenterte strukturen av sesong 6 var enda mer en kommentar på hvor fragmentert livene til Botwin-familien har blitt på grunn av Nancy sine handlinger. Sesong 7 derimot føltes relativt ufokusert, både tematisk og plottmessig, med nesten ingen karakterer gjenkjennbare. Weeds fortjener en verdig avslutning, men virker som om jo lengre serien går, jo mer umulig virker det.

        • Karakterene var enkelt å kjenne igjen syntes jeg, men med noen fine endringer som følge av at det er gått noen år. Det ville vært noe riv ruskende gale om de var nøyaktig samme personer som vi forlot, husk at de har gått gjennom MYE mer i perioden vi ikke fikk se, fremfor det vi har sett (familien som måtte klare seg uten Nancy, for første gang, mens Nancy opplevde fengselslivet).

          Tar man det inn i beregningen er det en herlig ny ting med det hele, det å forsøke å se for seg hvordan årene vi ikke fikk se har påvirket dem.

          Bysettingen er også fin, med satirefokus på dressmennene denne gang. Mer tiltalende enn «on the road»-fokuset og langt mer sammenhengende fokus denne sesongen, med klare røde tråder.

          • Mitt problem var ikke hvor karakterene startet sesongen, men hvor de endte opp. Motivasjonene var til tider veldig uklare og gjorde karakterene svakere som et resultat. Det hadde vært interessant om serien faktisk tok seg tid til å gå inn i hvorfor karakterene har blitt påvirket av de årene. Det var glimt av det spesielt i forhold til Shane og Silas, men for det meste virket de akkurat som de var, fire år siden. Silas gjorde ting for å være opprørsk, Shane var enda mammagutten.

            Største problemet mitt var med Nancy og hvordan serien gang etter gang ikke klarer å la henne møte virkelige konsekvenser for handlingene sine. Slutten på sesong 6 lovte en Nancy som ofret seg selv for familien sin, i sesong 7 var Nancy til tider fokusert på å få Stevie tilbake, men i midtdelen av sesongen virket det nærmest som om hun hadde glemt at han eksisterte engang. Det er absolutt greit å skildre en hovedkarakterer som er like egoistisk som Nancy er, men det virker enda som om serien sliter med å bestemme seg for om hun skal være en sympatisk skikkelse. Mary-Louise Parker er enda knall i rollen i hvert fall.

            Det ble brukt alt for mange enkle snarveier for å få Nancy ut av «halfway» huset, når de kunne lett ha brukt mer tid på å bygge opp et karaktergalleri innenfor husets vegger som virket både som medspillere og motspillere for Nancy. Igjen inngikk Nancy en deal med politiet, noe vi har sett henne gjøre mange ganger før. Andy-plottet var relativt dårlig i starten av sesongen og det hjalp heller ikke at de glemte å skrive for han midtveis igjennom sesongen. Det virket mer enn noensinne som om serien hadde mange tråder de hadde lyst å spille med, men hadde ikke kompetansen til å gjennomføre det.

            Nå var dette et problem som inntraff sesong 6 også, men der hadde serien en mer gjennomgående tematikk som føltes mer ut som nytt territorium for serien. Karakterene denne sesongen hadde langt fra like god og vittig dialog som de har hatt i tidligere sesonger, noe som førte til at de virket ganske lite gjennkjenbare for min del. Til tider utvannede utgaver av de gamle karakterene. Bysettingen var fin å se på, men humoren var såpass uskarp denne sesongen at all forsøk på satire virket litt vel overfladisk og i overkant bred etter min smak.

          • Angående Nancy så har jeg for lengst innfunnet meg med at det alltid, på sett og vis, ordner seg for henne mens det blir kaos for alle hun berører. Litt samme greien som med Jack Sparrow.

            Dog, om serien ikke fornyes, så kan man vel si at siste scene var ganske så full av konsekvenser for godeste mommy-bitch 😀

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Vennligst skriv inn din kommentar!
Vennligst skriv inn navnet ditt her

Annonse
X
X
X