Den helsprø favorittfamilien vår er på rømmen og tar oss med på tur. Karakterene derimot, står stort sett bom stille. Er Weeds på overtid?

Dette er uten tvil en av de mest distinkte seriene der ute, selv om Californication og et par andre nykomlinger de siste årene har gitt den svarte humor- og dramasjangeren selskap. Isolert sett er dette nok en god sesong, men for de av oss som har fulgt familien gjennom fem tidligere sesonger, er jeg nok ikke alene om å merke litt slitasje.

Nancy-Fobannelsen

Nancy Botwin er seg selv lik. Direkte håpløs i det meste hun foretar seg, men en mester til å manipulere. Hviler det en forbannelse over henne? De fleste som involverer seg med den beste «bad-mama» som er å finne på TV, enten dør, ender i fengsel eller får livet sitt ødelagt. Narkobaroner, agenter og journalister – hun tvinner de alle rundt lillefingeren. Mary-Louise Parker er like god som alltid og gjør det umulig å mislike karakteren hun spiller. Stakkars Andy, håpløst forelsket bruker han deler av sesongen på å bønnfalle Nancy om å bli frigjort fra besettelsen. Han er sjanseløs.

Celia Hodes er borte vekk, skuespiller Elizabeth Perkins ville gjøre andre ting. Hun er ikke savnet, karakteren utspilte vel sin rolle i sesong 3. Heldigvis er Doug Wilson fortsatt med, den patetiske skapningen vet å trimme lattermusklene – en av mine absolutte favoritter. Den nå smått psykotiske morderen Shane får mye fokus denne sesong, naturlig nok. Men som karakter er han heller uinteressant, annet enn den kalde og smått uhyggelige følelsen han sender ut. For storebro Silas er det en langt mer begivenhetsrik sesong, med klare tendenser til litt utvikling. Dessverre avsluttes sesongen med at han er nøyaktig den samme som i starten av sesongen.

Fragmentert satire

Satiren fungerer som alltid bra, men den er ikke lenger sammenflettet. Stort sett alle som ikke er liberale og hasjrøykende får gjennomgå, samtidig er Doug Wilson der som alibiet på at også hippiene ikke unnslipper. Men serien sliter med den mer abstrakte satiren, slik de første sesongene tok småbysamfunnet på kornet. Det blir for oppstykket og serien lider av det. Kristne får gjennomgå litt her og bondefolket litt der. Selvstendige sketsjer, til hvilket formål?

Nå kan det være jeg har gått glipp av en eller annen stor rød tråd i den sammenheng, jeg håper nesten det. For Weeds er på sitt beste når den har en helhetlig plan. Sesongavslutningen gjør det lite trolig at vi får tilbake et slikt fokus, i det hele tatt er det vanskelig å se hvor i all verden de skal bevege seg etter dette.

Ny galskap

 

Det mest positive med hele sesongen står Richard Dreyfuss for. Hellige orakel for en skuespiller! Han spiller Warren Schiff, en tidligere lærer som ble forelsket i Nancy når hun var 14. En skikkelig gammel gris, som fortsatt lever i den villfarelse at han og Nancy kanskje kan ha en fremtid. Oscarvinneren Dreyfuss er en av mine gamle favoritter, gjennom roller i Jaws, Close Encounters of the Third Kind og Stakeout – her viser han hvorfor.  En annen minnerik gjesterolle er Peter Stormare som eksentriske Chef Wagner, dessverre kun med i et par episoder. De to beste med hele sesongen, tolk det som man selv vil.

Annonse

Konklusjon

Weeds har blitt mer tidsfordriv fremfor obligatorisk oppmøte, men er fortsatt bunnsolid absurd. Jeg tviler på at serien kan gjenvinne statusen fra sin glansperiode, men en real dose galskap er der fortsatt – Nancy Botwin har fortsatt et realt balletak på publikum. Mye reddes også av innleid arbeidskraft, Dreyfuss serverer kanskje den beste gjesterollen i en serie denne sesongen. En ny sesong er på vei, det er kanskje greit at det blir den siste.

AnnonseSe Outlander og The Blacklist først på Viaplay.
Klikk her for å se!