Rubicon er den beste serien ingen ser på

Det AMC serverer oss med Rubicon er ikke annet enn prisverdig. En mer smakfull og seig karamell skal man lete lenge etter.

Skal jeg dra en sammenligning, vil det være at Rubicon er en slags cocktail bestående av 24, The Office og klassikeren The Conversation. Å følge livet til analytikeren Will Travers og hans kolleger er ikke bare herlig familiært – for alle som har jobbet på et kontor – men også forførende, intenst og personlig. «Dette er 24 for smarte folk» leste jeg et sted, det er en passende beskrivelse.

Den har ikke action og høyt tempo, tvert imot er narrasjonen så seig og sakte oppbyggende i formen at den ikke ligner på noe annet der ute. Det er som å se en skilpaddes ferd blant krokodiller. Denne serien ville ikke overlevd på de fleste kanaler der ute, til det er nedslagsfeltet for smalt. Heldigvis bryr ikke TV-selskapet AMC, som står bak mesterlige Mad Men og Breaking Bad, seg om slikt. Når det er sagt, med under 1 million ukentlige seere vil det holde hardt for serien å bli fornyet for en ny sesong.

Noe som vil være utrolig trist, for dette er helt fenomenal kvalitet.

Kontorlivet i API er detaljert og troverdig. Nevrotiske Miles som må holde ut med snobbete og ambisiøse Grant, mens stresset Tanya føler smitter ut gjennom skjermen – jeg fristes nesten til å bli pillemisbruker. Limet deres er Will Travers, en genial mann som finner et merkelig mønster i et kryssord. En oppdagelse som sender han ut på en ferd for å avsløre et skremmende realistisk scenario i en litt mer urealistisk konspirasjon.

Annonse

James Badge Dale gjør en god rollefigur som protagonisten Will, han har den samme behagelige til stedeværelsen som i miniserien The Pacific. Men det er hans mystiske sjef Kale og den skremmende lederen av API – Truxton Spangler, som virkelig stjeler showet. Herrejesus, for noen karakterer!

Kynisk og overveldende, Truxton Spangler er den mest komplette og kompromissløse antagonisten en serie kan tilby, spilt til perfeksjon av Michael Cristofer. Vanker det ikke Emmy-nominasjon så skjønner jeg ingenting. Arliss Howard er ikke dårligere, som den mer mystiske Kale Ingram. Slem? Snill? Hans stoiske ro og kjølige tilnærming er som en sterk kontrast til de mer karikerte homofile karakterene der ute.

Det er bare til å konstatere at AMC også fortsetter  å levere sterke, troverdige kvinnelige karakterer, der hvor de fleste andre sliter. Katherines kamp med sorg etter mannens helt uforståelige selvmord er imponerende. Så er det Maggie, som ikke bare lever et dobbeltliv, men også må hanskes med utfordringen å være alenemor. En utfordring serien ikke er redd for å vise oss, selv om den ikke har noe direkte med seriens røde linje. Kanskje mest imponerende er Tanya, hennes nervøsitet og vansker med å passe inn er nok lett for de fleste å relatere til.

Jeg elsker hvordan Rubicon våger å rette fokus på helt hverdagslige ting, selv om det lusker en utspekulert konspirasjon i kulissene. Noe så trivielt som å diskutere en arkivmappe eskalerer til å feste seg i topplokket helt til den dag demensen fjerner det.

Dette er portrettering av mennesker i et troverdig og realistisk miljø. Når så det utenkelige og skremmende kommer frem mot slutten av sesongen, blir spenningen paradoksalt nok både intensiv og subtil – den er der konstant, uten å være påtrengende med fjollete cliffhangere og andre billigtriks. Serien viser seeren tillit. Den fordummer intet, den behandler seeren som en med noe mellom ørene og reduserer ikke det hele til billig spill på følelser.

Konklusjon

Dette er 13 episoder med ren, pur genialitet fremført i et sjeldent behagelig tempo. For de urolige sjeler går det nok for tregt, men for de av oss som liker å virkelig kose oss med en historie er dette som å lese en god roman. Vi kan like godt bare forlenge påsken til 13 dager, for dette er den beste krim og thriller jeg har sett på lang, lang tid. Anbefales på det sterkeste.

Annonse
Abonner
Varsle om
guest
0 Comments
Innebygde tilbakemeldinger
Vis alle kommentarer