Sesongen er over, det var som å se en genial, ruset mann sykle en trehjulssykkel nedover en blodig og humpete vei ikledd kjole syngende på Express Yourself . «Hva faen er dette?» tenker man nok da, samme spørsmål sitter jeg igjen med etter 13 nye episoder av True Blood.

En dopet drag-queen på trehjulssykkel har det sikkert utrolig gøy, det samme hadde nok folkene bak og foran kamera det når de spilte inn denne sesongen. Det formelig gnistrer av deler av produksjonen og jeg tror kun folkene som spiller inn Spartacus: Blood and Sand har det like sprøtt i sin hverdag. Men spørsmålet blir vel om det er gøy for oss å se på?

Serien er nesten helt strippet for dybden og metaforene til samfunnsviktige problemstillinger som preget de to første sesongene. Dop, fordommer, rasisme og alt det der har tatt plass i kulissene, kun med en og annen TV-opptreden fra galne religiøse som står på i bakgrunnen mens vampyrer og varulver lemlester hverandre. Her er det full blottgjøring av vampyrenes mørkere sider som er i fokus. Alt er enten ekstremt destruktivt og dystropisk, eller ekstremt fjollete. Akkurat som vampyrer virker serien å sky alt av lys denne sesongen. En sterk kontrast til sesong 2, hvor lyst, glede og nytelse var en rød tråd.

Det er en særdeles folksom sesong, litt som å se på hvor mange man klarer å presse inn i en telefonkiosk – for så å slippe en vampyr løs på dem. Underholdende, men samtidig er det også den største fartsdumpen på en veldig humpete vei for en serie som tidvis er helt ute av kontroll. Enkelte av skuespillerne virker å være sin egen regissør og jeg vet ikke hvor mye alkohol det flyter i redigeringsrommet, for der foregår det uten tvil mye merkelig. I det ene øyeblikket er serien overdramatisk, før det plutselig popper opp alver og spøkelser ut av intet. Det blir litt vel mye Marthas engleskole.

Serien er sterk på det sjokkerende. Som å se hvordan vampyrer vrir rundt på hverandres kroppsdeler under den seksuelle akt, eller hvordan det ser ut til at endel av fordommene mot vampyrer ser ut til å stemme. Det beste sesongen har å by på er Russel Edgington, sesongens bad-vamp spilt til nær perfeksjon av Denis O’Hare. Den største svakheten er at det er vanskelig å se tematikken, det er som å lytte til en full mann redergjøre for Kants kategoriske imperativ.

Ellers er, beklagelig nok, trekantdramaet mellom Eric, Bill og Sookie veldig i fokus denne sesongen. Jeg vet ikke med deg, men jeg begynner å bli lei av at nesten hver eneste serie skal ha to menn som sloss om en jente -selv om det her er mer en kamp om en blodig kotelett å humpe på. Det tilfredsstiller kanskje enkeltes trekantfantasier, men det er vanskelig å tro at fangbangeren Sookie er noe mer enn vandrende dop for skarpe tenner.

Det hjelper på at Eric Northman er det beste med hele serien, hvorfor Sookie interesserer seg for Bill Compdon – som ikke gjør annet enn å bli banket opp av alt og alle – blir mer og mer uforståelig utover sesongen. Han gjør ikke akkurat mye for å styrke sitt etos, viser seg at han er like mye til å stole på som en forelsket dophue. I tillegg har Stephen Moyer tidvis elendig skuespill, han fremstår nesten som en karikatur. Eventuelt er Moyer bare lei av å måtte spille en angrende synder hver bidige episode, jeg vet jeg er lei av å se hans blodige tårer mens han ber om tilgivelse. Eric derimot, avslører sin vikingfortid og har flere lag å spille på. Tilbakeblikkene til det nordiske kongeriket var rett og slett episk.

Av bi-karakterer får Tara mye oppmerksomhet denne sesongen, stort sett løper hun rundt og gråter. Det er forståelig at hun gjør det, med tanke på hva hun opplever – blant annet et møte med den helsprø vampyren Franklin. Men det begynner å bli litt vel ekstremt, hun utsettes for så mye traumatisk at det eneste hun egentlig gjør er å reagere på forferdelige opplevelser. Det er som om Skrik-maleriet er blitt levende.

Annonse

Sam Merlotte er derimot en karakter som avslører langt flere strenger denne sesongen. Interessant, men jeg liker ikke helt den retningen det tok fordi det virker som om man går inn for å gjøre alle til mørke, dystre karakterer. Her får vi slengt et paradigmeskifte hva Sam angår midt i fleisen, uten at det virker troverdig. Det er jo Sam, umulig å mislike han, slik at alt tilgis. Det virker bare smått desperat, hvilken dramaturgisk effekt man ønsker å få ut av det er vanskelig å si.

Største paradokset for sesongen er Lafayettes historie. Han får seg type i løpet av sesongen og serien prøver å skryte på seg å vise mer lidenskap mellom to homofile enn hva tidligere serier har vist, men samtidig er det ikke i nærheten av den visuelle intimiteten mellom vampyrer og heterofile ellers i serien. Det er fortsatt et stykke å gå der, selv for en fremtredende kanal som HBO. Intime scener mellom homofile skal visst enten være på lang avstand, eller off-screen. Bill og Sookie kan derimot utfolde seg i full nakenhet, det eksisterer vel fortsatt en frykt for at seerne ikke takler litt homo-elskov, og akkurat der er True Blood feig i en modig handling. Det blir smått hyklerisk, sett i et medievitenskapelig lys.

Jeg må vel ikke glemme Jason Stackhouse. For meg denne sesongens store skuffelse, for hans historie var like interessant som å urinere på et elektrisk gjerde. Fristende å gjøre noe annet imens, som er synd både fordi Jason er noe av det kuleste med True Blood, og fordi man kan risikere å gå glipp av at han til slutt oppsummerer hva sesongen dreide seg om: «Sometimes the right thing to do is the wrong thing».

Konklusjon

Jeg elsker True Blood, for det er så annerledes og sprøtt målt opp mot det meste annet.  Det er rett og slett en unik serie. Godt å sette tennene i, en saftig (og selvfølgelig blodig) stek som dessverre preges av mye dårlig tilbehør. Sesongen har variert fra det håpløst fjollete til det helt geniale, men jeg faller ikke for fristelsen å unnskylde de dårlige bitene med de gode. Russel og Eric til tross, folkene bak True Blood ser ut til å ha det for gøy til å se at alt ikke er som det skal.

Alt i alt var dette en humpete transportetappe mot noe jeg håper blir en fantastisk fjerde sesong.