Om første episode skal være en indikasjon: Boardwalk Empire er kanskje den beste nye serien året har å by på. Den klarer det med å være blottlagt for nyskapende og overraskende elementer, her følges Scorseses oppskrift som om den var skrevet ned på en stentavle. Det behøver ikke være noe galt i det, all den tid kvaliteten er upåklagelig.
Superlativene har ikke manglet i forkant og det overrasker ingen at dette er en serie som leverer hva den lover. Martin Scorsese regisserer en serie som går i Sopranos-hjemmet HBO. Det ville ikke vært en rent liten skandale om dette ble en fiasko.
Vi blir tatt med på en tur til Atlantic City i 20-årene, handlingens første dag er dagen hvor alkoholforbud ga fødsel til en ny lukrativ virksomhet for gangsterne. Eksisterer det en bedre mann til å regissere første episode enn selveste Scorsese? Tvilsomt, dette er en kombinasjon som er blitt gjort med suksess flere ganger.
Ikke forvent deg et fyrverkeri av en første episode. Dette er ikke en seriestart som får folk til å invadere Internettt med krav om at livet ditt er verdiløst med mindre du ser denne, det vil ikke bli opprettet forum og blogger dedikert til serien, ei heller gir den noe signal om å i ettertid kunne få samme viktige status som The Sopranos og The Wire. Ikke enda i hvert fall. Den er ikke like godt skrevet som Mad Men, eller like forfriskende kul som True Blood. Det finnes bedre serier der ute, men det er ingenting i veien for at Boardwalk Empire i løpet av første sesong vil ta tronen fra dem.
Jeg vet bare at dette her kommer til å bli bra. Det er rett og slett utenkelig for meg at ukentlige stevnemøter med denne serien ikke vil gi et fruktbart og langvarig forhold som vil vare i en håndfull år. Det er intet kjærlighet ved første blikk, slik pilotepisodene til 24 og Lost i sin tid var, det er mer en serie man umiddelbart får tillit til. Det er et rasjonelt og ikke følelsesladet forhold som innledes.
Det er umulig å klage over den visuelle perfeksjonen til mesteren Scorsese. Det er nesten som det ble litt for mye, der hvor man med temmelig velfylte lommer har kunnet bygge en egen promenade for Nucky, seriens store gangster, å vandre reflekterende nedover mens han kikker inn vinduer til 20-tallets Amerika. Dette er mannen som regisserte Gangs of New York, det er kanskje ikke like skittent og brutalt i stil, men det er så absolutt Scorsese.
Al Capone er ikke annet enn en løpegutt for de store på denne tiden, en av dem er Enoch «Nucky» Thompson – spilt særdeles overbevisende av mannen med den herlige tanngarden: Steve Buscemi. For meg en liten overraskelse, ikke fordi jeg tviler på Buscemis kaliber, det virker bare som om dette er en rolle for stor for hans små føtter. Første episode alene blåser bort den tvilen. Han er politiker, gangster, forretningsmann, venn og sjef. En sjonglør av roller, vi får ganske tidlig se hvor problematisk det er når elementer fra forskjellige deler av hans liv møtes.
En mann med mange ansikter, Buscemi er flink til å ikke være samme person i ulike roller. Hele kroppspråket endrer seg, alt etter om det er en ung og ulykkelig gravid kvinne i hans nærver, eller hans hissige elskerinne. Når de to kvinnene så møtes foran Nucky, da ser vi en mann med en indre rollekonflikt. Herlig Buscemi!
Serien har mer enn Buscemi å by på. Michael Pitt spiller Jimmy Darmondy, en ambisiøs ung mann som ikke er komfortabel med den rollen han har i samfunnet. Han minner litt om en plagsom Leonardo DiCaprio-klone, men jeg tror rollen vil gå seg til. Alt fra første stund prøver Jimmy å røske opp litt i de sosiale skillene som til og med eksisterer i gangsterverden, i Al Capone finner han en likesinnet – De var begge soldater i første verdenskrig. Mens Nucky er opptatt med å spille rollene sine til perfeksjon, er Jimmy en som ikke akter å følge spilleregler og etablerte konvensjoner. Samspillet mellom Pitt og Buscemi er episodens høydepunkt, det er to ulike krefter som frontkolliderer i et herlig inferno.
Hjertet mitt hoppet for øvrig et lite øyeblikk da Michael Kenneth Williams i fem sekunder fylte TV’en. Selveste Omar fra The Wire, jeg klarer knapt å vente for å se hvilken rolle han får å spille i dette dramaet. Michael Shannon er for øvrig helstøpt i rollen som den kristne FBI-agenten Van Alden. Som en vandrende bitter sten på leting etter noe å hamre løs på.
Jeg ble utover episoden litt redd for at serien ville mangle personlighet og rette fokus utelukkende på handling fremfor karakter. Det hele fortonet seg ganske ukomplisert og lettvint, men mot slutten kom det frem et bilde som viser at det er flere lag å utforske for godeste Nucky og Jimmy. Det er absolutt en sjel i serien, her er det nok av godbiter for regissørene å sjonglere med. Scorsese gjør det hele ganske trygt i seriens første episode, etter hvert som yngre krefter kommer til bak kameraet er jeg sikker på at det blir mer risikabel regi – med tilhørende mer avkastning for oss seere. Produsentene i HBO er for gode til å la dem trå feil.
Konklusjon
Jul og påske kan kanskje være repeterende, men jeg går nå aldri lei av å se på tradisjonen som årlige høydepunkt – Selv uten å være religiøs. Boardwalk Empire kan se ut til å bli litt slik. Den er litt The Sopranos møter Moulin Rouge, den starter ikke like solid som tidligere HBO-klassikere, men det er mer enn nok av kvalitet til å avtale et nytt stevnemøte neste uke. Her hopper man ikke til sengs første natten, men gir tid til å bygge opp et forhold basert på tillitt.
