Om du overlever store mengder pupper, peniser og tjuktflytende CGI-blod som renner nedover skjermen kan det være man får øye på den godbiten Spartacus: Blood and Sand utvikler seg til å bli. Dette er årets overraskelse.

Men dette er så definitivt ikke for sarte sjeler. I Spartacus: Blood and Sand får vi hva vi ble lovet; den mest fryktløse portrettering som for tiden går på TV – og den er skrevet i blod.

TV-selskapet Starz er ikke akkurat velkjent for TV-serier, hos dem har filmer vært kjernevirksomheten. Men hvorfor la HBO, ABC og øvrige amerikanske selskap få ha all moroa?

Ut på millioner av TV-skjermer sendte de like godt en gladiator omringet av så mye blod, vold og erotikk at det gir oss en absurd cocktail-blanding jeg i hvert fall ikke har lagt mine øyne på tidlige. Spartacus: Blood and Sand er fortellingen om legenden Spartacus, den mest kjente av lederne i slaveopprøret som rammet Den romerske republikk for over 2000 år siden.

Lite er kjent om gladiatoren som rømte, og skal denne serien være noen indikasjon på hvorfor, kan det godt tenkes det er fordi få overlevde å møte kjempen til å kunne leve og fortelle om det senere.

Spartacus Blood And Sand
Spartacus Blood And Sand

Første sesong retter fokus mot legenden før han bryter ut av fangenskap, i tiden han herjet i Colosseum som den fryktede «Bringer of rain». De første episodene viser en ganske ordinær historie om hvordan han ble forrådt og fanget for så å kjempe for sitt liv som underholdningsbidrag til romerne.

Ikke noe revolusjonerende på det plan, men det kan nok ikke sies om den visuelle stilen. For starten av serien lider av at karakterene drukner litt mye i det som vel best kan beskrives som en halvpornografisk voldsorgie, hvor Spartacus løper litt rundt i kulissene.

Kvinnene blir fort avkledd og det svinger mer penis enn sverd til tider, uten at man skal beskylde serien for å mangle action. Hoder og innvoller flyr rundt som pinne-raketter på nyttårsaften og enkelte ganger må man bare snu seg bort eller titte mellom fingrene. Det hele virker smått desperat og man mistenker at det som skal være sjelen i enhver serie; rollefigurene og historien, ikke er sterk nok.

Annonse

Spartacus: Blood and Sand
Spartacus: Blood and Sand har solide kvinnerloller

Mistanken ble heldigvis ikke noe mer enn nettopp det. Halvveis ut i serien begynner rollefigurene å sette seg og rollegalleriet har langt mer enn Spartacus å by på. Historiske karakterer som Crixus, Batiatus og Oenomaus engasjerer, og blir godt supplert av rent fiktive karakterer som Lucretia, Varro og Ashur. Rent personlig var jeg minst like opptatt av Crixus, dynamikken mellom han og protagonisten slo tidvis herlige gnister, spesielt når man har kjennskap til hvilken rolle de to vil få senere.

Skaperne av serien gjør det meste riktig med historien de har til rådighet, her forhastes intet og man tar seg god tid til å bygge opp til et klimaks. Det er mye planting og høsting, hvor premien for de som trofast har levd seg gjennom 13 episoder blir en real godbit, jeg har sjeldent sett en slik sesongavslutning som vil blir vitne til. Med litt prøving og feiling blir også den forstyrrende falske CGI-blodpølen, som i starten av en eller annen grunn stadig fylte opp skjermen, litt mer tonet ned.

Regien er solid stort sett for alle episodene og skuespillerne leverer. At John Hannah, som jeg stort sett forbinder med harmløse roller fra filmer som The Mummy og Four Weddings and A funeral, så vellykket leverer som den utspekulerte og maktsyke Batiatus overrasker meg positivt. Andy Whitfield er troverdig som Spartacus og Manu Bennet beviser at selv muskelbunter kan levere, Crixus er noe av det råeste jeg har sett på TV.

Kvinnene i serien er ikke bare pene fjes, vi blir servert nok av dybde slik at det ikke blir overfladisk. Mens mennene er mye av det samme, leverer kvinnegalleriet alt fra den håpløse med dådyrblikk, til den sterke og handlingskraftige. Enkelte av de mindre viktige rollene blir litt vel karikerte og forutsigbare, men litt slik tillater premissene som serien setter.

Konklusjon

Spartacus: Blood and Sand er en serie som tør å prøve, halter litt i starten, men ender opp med hodet hevet høyt. Den er ikke helt på nivå med en serie som Rome, men det skal mye til for å ikke la seg beseire og imponere av sverdsvingeren.

Den prøver nok litt for mye hva erotikk og vold angår, men blir mer balansert og gjennomført for hver episode. Dette var et blodig og friskt pust og med en stemning jeg ikke har opplevd fra TV-serier før. Der den først prøver å være litt mye «300 møter Rome», finner den etter hvert sin egen tone og tempo. Jeg er spent på fortsettelsen.

SERIESIDE: Informasjon, trailer, premieredatoer og mer

Spartacus

En episk beretning om slaven som ledet det legendariske slaveopprøret mot romerne.
Abonner
Varsle om
guest
0 Comments
Innebygde tilbakemeldinger
Vis alle kommentarer