Den nye krimserien til TV3 gjør lite for å fortjene navnet den bærer.
Det er CBS som står bak serien, de samme som står for CSI, NCIS, Criminal Minds og en håndfull andre krimserier. Det overrasker derfor lite når de ikke bryter noen konvensjoner og forsøker å melke sjangeren litt til. Et av de mange paradoksene med denne serien (som starter alt med navnet), er at alle de eksisterende seriene gjør denne temmelig uinteressant. Selv pensjonerte serier som Numb3rs og Lie To Me fenget mer.
Carrie Wells (Poppy Montgomery) «lider» av en sjelden medisinsk tilstand som gjør at hun har en helt eksepsjonell hukommelse. Hun husker nesten alt, såfremt hun konsentrerer seg i lengre slow-motion øyeblikk. Hun er tidligere politietterforsker, men vi møter henne i en tid hvor hun bruker sine evner til å livnære seg på ikke helt lovlig vis. En av hennes naboer blir myrdet, og tilfeldigvis etterforskes saken av tidligere kollega og kjæreste Al Burns (Dylan Walsh). Vips er hun tilbake på sadelen.
Den ekstreme tilfeldigheten er vanskelig å svelge, men gode skuespillere gjør sitt beste for å få oss til å tilgi (og glemme) at det er lettere å vinne i lotto to ganger på rad, fremfor å være nabo til et drapsoffer som så blir etterforsket av en kollega man hadde i en tidligere by – atpåtil New York. Det er slik slapp form for manusarbeid som dessverre vil prege en serie som dette.
Et større mysterium lurer i kulissene, drapet på søsteren til Carrie flere år tidligere. Et drap hun paradoksalt nok har vanskeligheter for å huske fordi hennes evner begrenses til å passe inn i fortellerkunstens tre akter – noe som gjør at det hele blir særdeles lite troverdig til tider. Det blir bare for mange brister alt i første episode til at den makter å engasjere særlig mer enn øyne som så gjerne vil himle litt. Det er når jeg forsøker å skrive om denne serien det virkelig slår meg hvor lite den interesserer.
Det er en ganske så rett-frem politiserie, som forankrer seg i denne spesielle egenskapen til protagonisten. Strengt talt var det hele langt mer interessant før hun kastes tilbake i livet blant politifolk, med den til dels latterlige twisten med å jakte på sitt manglende minne av mordet på sin søster. Det ville vært mer interessant om hun var i et annet yrke – gjerne som «omreisende svindler med en samvittighet». Men akk nei, her gjøres lite for å forsøke å skille seg ut i mengden.
Jeg liker godt både Poppy Montgomery og Dylan Walsh, de er dyktige og robuste skuespillere, men dette blir strengt talt et konsept knapt nok godt for en TV-film. Karaktergalleriet og historien frister ikke til 20+ episoder, jeg klarer ikke se hvordan dette skal engasjere over tid når den ikke engang engasjerer i de to første episodene. Men som alltid er svakheten med et førsteinntrykk at den kun baserer seg på en liten bit av et større puslespill. La oss håpe det tar seg opp.
Konklusjon
Unforgettable skiller seg ikke ut på noen som helst måte, som gjør at den faller mellom flere stoler. Serien virker som et unødvendig tilskudd, seriens største «bragd» virker å være at den makter å være hverken god eller dårlig – som vel er definisjonen på noe forglemmelig. Savner man en serie som Lie To Me kan kanskje denne være god til å minske abstinensene, men jeg vil nok heller anbefale å sjekke ut andre serier om man er på leting etter noe nytt.
Førsteinntrykket baserer seg på seriens to første episoder. Serien premierer på TV3 30. november kl. 22:00.
