Det heter seg at når fantomet slår til, står lynet stille. Den nye serien The Phantom er ikke storslagne greier, men litt gnister ble det nå.
Fantomet har alltid vært en av mine favoritter, og her i Skandinavia har jo «det vandrende spøkelset» en helt særegen posisjon hvor bladet har vært å finne i alle år, når selv helter som Supermann, Batman og Spider-Man har slitt. En TV-serie om karen som er hverken her eller der må vel sies å ha et visst potensial, men dessverre har helten aldri slått til hverken på det store lerret eller på TV-skjermen. Dette forsøker nå Syfy å gjøre noe med.
Det kom en film om Fantomet på 90-tallet, som vel mildt sagt kan sies var elendigheten selv. Nå så jeg den halvbrisen på et trangt fly på vei til Kreta den gang, så omstendighetene var ikke de beste. Men uansett, filmen var skit. Det samme kan heldigvis ikke sies om denne versjonen.
Jeg vet ikke helt om dette her er å betrakte som en film eller mini-serie. Den fungerer uansett som pilot, Syfy forsøker det samme som de gjorde med Battlestar Galactica i sin tid med mini-serie i forkant for å se om det finnes marked for konseptet. Den er i to deler på halvannen time hver, som kan sies å fungere både som en start, men også til å stå på egne ben. Noenlunde i hvert fall.
The Phantom har kommet litt snikende, uten alt for mye medieoppmerksomhet. Kanskje det er fordi Fantomet er stillere enn jungelkatten. Uansett, det er jo ikke meningen at vi skal finne Fantomet, fordi han finner oss. Selv om jeg ikke kan si at dette var en fantastisk affære, så var den verdt titten.
I denne versjonen av Fantomet er Kit Walker en 24 år gammel mann som ikke vet om sin fortid. Adoptert etter at moren ble myrdet har han vokst opp som Chris Moore, en atletisk og smått rebelsk ung mann. Akkurat i det han innleder en romanse med den søte Renny blir han ufrivillig slengt inn i livet som Fantomet. Det er på tide l å bli hard mot de harde for unge her Moore.
Det er altså endel som er endret i denne versjonen av Fantomet. Denne Kit er det 22. fantomet, hans far har visstnok vært død i flere år, uten at man beveger seg mye inn på hva som skjedde der. Drakten er en hypermoderne sak, som egentlig er ganske kul selv om den på bilder ser fjollete ut. Jeg lever godt med den varianten, selv om masken gjerne kunne vært annerledes.
Ryan Carnes spiller fantomet og gjør den jobben meget bra. Han er som en ung Brad Pitt og kjemien med Cameron Goodman, som spiller Renny, er bedre enn det meste der ute i TV-serie verden. Ellers er skuespillerne på det jevne, uten noe å rope særlig hurra for.
Til tross for endringer i mytologi er det mye som er beholdt, og de aspektene er vel det beste med serien. Bengali er kult, grotten er der og settet er imponerende med tanke på at det sikkert er et begrenset budsjett her. Ringene er der og endel pek til Kits forfedre, her er det uendelige mengder med muligheter å utforske om det blir TV-serie av dette.
Det mest negative med serien er skurkene. Jeg kan ikke fatte og begripe hvorfor de har gått så useriøst til verks på den fronten. Det er som et gufs fra 80-tallet og de ensformige og overspilte kjeltringrollene man der kunne finne. Det trekker opplevelsen ned, for en serie som har mye bra gående dukker useriøsitet og en eim av uengasjert produksjon.
Konklusjon
Er dette et levelig produkt, eller vil det forsvinne som et spøkelse i mørket? Jeg er tvilende til om serien plukkes opp, men det var nok her til at jeg i hvert fall ville fulgt den. Den har nok av mysterier som kan fungere som rød tråd, spesielt rundt Kits far, men vil trenge noe mer seriøst å utfordre Fantomet med.
Det er nok å bygge videre på, men også nok å forbedre. Som starten av en TV-serie er det mer enn godt nok, men som enkeltstående film blir det litt vel tynt.
