Etter 18 måneders fravær er Bridgerton endelig tilbake på Netflix, og jeg kunne ikke vært mer fornøyd. Serien vender blikket mot Benedict Bridgerton og den kompliserte romansen som oppstår når plikt, forventninger og begjær kolliderer. Den fjerde sesongen er basert på Julia Quinns roman An Offer from a Gentleman fra 2001, og setter Benedict under press for å finne en passende kone som kan sikre familiens gode navn og rykte. Alt endrer seg imidlertid da han møter den mystiske «Lady in Silver» på et maskeball, og blir fullstendig oppslukt av å finne ut hvem hun egentlig er. Det han ikke vet, er at kvinnen bak masken er tjenestepiken Sophie Baek, kvinnen han knytter et nært bånd til, helt uvitende om at de er én og samme person.
Sesongen virker konstruert som en kombinasjon av Pretty Woman og historien til Askepott, og følger disse to fortellingene så tett at det til tider blir forutsigbart. Samtidig er det vanskelig å irritere seg særlig over det, for ærlig talt hadde begge disse historiene neppe tatt skade av litt overdådig Bridgerton-glans og utsøkte kostymer.
De fire første episodene av sesongens totalt åtte er ute, og det er deilig å se at etter 2 litt «meh» sesonger viser Bridgerton at den fortsatt har mye å tilby. Serien leverer den romantiske eskapismen den ble kjent for i første sesong, og denne gangen treffer den endelig optimalt der det virkelig teller: Det sensuelle og pirrende. Dette er en kvalitet jeg har savnet de siste sesongene, og her føles det som serien har funnet tilbake til noe av magien fra starten. Mye av dette kan tilskrives Benedict Bridgerton selv – eller rettere sagt, det sjarmerende, litt skjeve smilet hans – som leder oss gjennom en romantisk jakt som både er ladet, lekent og emosjonelt.
Jeg liker også hvordan sesongen i større grad våger å ta tak i klasseskiller og maktforhold, spesielt gjennom Sophies posisjon som tjenestepike. Eventyrromantikken får eksistere side om side med mer jordnære spørsmål om status, avhengighet og utnyttelse, noe som gir historien ekstra dybde uten å ta fra den glansen. Historiene rundt hovedplottet føles dessuten mer relevante for det som skjer rundt Sophie og Benedict enn på lenge. Når serien først treffer, treffer den godt. Del 1 avsluttes også med en uvanlig effektiv cliffhanger, som gjorde det umulig å ikke lengte etter fortsettelsen.
At serien igjen tør å lene seg fullt og helt inn i det romantisk dekadente, føles også som et bevisst nikk tilbake til sesong 1, da alt startet med vår kjære Duke og seriens første rake. Det føles derfor ekstra tilfredsstillende når en av kvinnene denne sesongen tørt konstaterer: «After all, a reformed rake makes for the best husband.» Det er vanskelig å være uenig når vi serveres slikt smutt, og det er nettopp denne typen selvironisk romantikk som løfter Bridgerton til sitt aller beste nivå.
Bridgerton sesong 4 del 1 er tilgjengelig på Netflix nå, med del 2 planlagt lansert 26. februar.
