Det finnes serier som først og fremst vil underholde deg, og serier som vil utfordre deg. Pluribus gjør begge deler, med et uvanlig alvor ispedd slapstickhumor slik kun serieskaper Vince Gilligan får til. Den er ikke laget for å gi deg et kick hvert tiende minutt. Den er laget for å legge en tanke i hodet ditt, og la den bli værende der for deg til å dvele på.
For hva skjer egentlig med mennesket, når mennesket endelig blir lykkelig? Slike spørsmål, er det som brått preger hverdagen din om du velger å begi deg ut på denne serien.
Det er her Vince Gilligan tar oss med, inn i en verden hvor lykke ikke er et mål du arbeider for – men en tilstand som påføres deg. Og når nesten hele menneskeheten smelter sammen i en kollektiv harmoni, blir det grunnleggende spørsmålet umulig å ignorere:
Er det lykke, om den ikke er valgt?
Hva er dette for en serie, undrer du deg kanskje? Pluribus følger Carol Sturka (Rhea Seehorn), en romantasy-forfatter som blir stående igjen som en av svært få “normale” mennesker etter at en mystisk, global hendelse – knyttet til et signal fra verdensrommet – forandrer nesten hele menneskeheten til en kollektiv, harmonisk bevissthet. Mens verden rundt henne virker lykkeligere, roligere og mer samstemt enn noen gang, er Carol immun, og tvinges til å navigere en virkelighet der individualisme plutselig er et avvik og motstand oppfattes som et problem.
Ved siden av Seehorn møter vi blant andre Karolina Wydra og Carlos-Manuel Vesga i sentrale roller, i en serie som gradvis avdekker hvor langt “enighet” kan strekkes før den blir noe helt annet enn frihet.
Serien er skapt av Vince Gilligan, mannen bak Breaking Bad og Better Call Saul, kjent for å kombinere tålmodig historiefortelling med psykologisk presisjon, sterk visuell signatur og karakterdrevne drama som ofte starter i det små – før konsekvensene vokser til noe eksistensielt.
Individualisme vs. kollektiv: et paradoks vi ikke slipper unna
Pluribus er en øvelse i å utforske individualisme opp mot det kollektive. Ikke som en akademisk diskusjon, men som et eksistensielt overlevelsesspørsmål.
På den ene siden er individualismen selve motoren i menneskelig utvikling: fri vilje, kreativitet, uenighet, oppfinnsomhet og den friksjonen som skaper nye ideer. På den andre siden er det vanskelig å argumentere mot at mennesket – slik vi fungerer i dag – også er en art som tar mer enn vi gir tilbake.
Serien stiller derfor et av de mest ubehagelige spørsmålene moderne drama kan stille:
Er individualisme et ideal, hvis det ikke er bærekraftig for planeten?
For i Pluribus er det ikke staten som tar friheten din. Ikke propaganda, ikke politi, ikke diktatur. Det er noe langt mer subtilt og langt mer skremmende:
En tilstand av enighet.
Når konflikt forsvinner, forsvinner også en stor del av det som gjør oss til oss. Når mennesket blir et “vi”, blir “jeg” plutselig et avvik. Skremmende, eller hva? Dette er dystopi med en helt annen form for zombier enn hva vi er vant med fra The Walking Dead.
Carol Sturka: immun og alene
Carol Sturka er immun. Hun er en av et dusin i «restetorget». Den siste stemmen som ikke harmoniserer med resten av verden.
Og det er et genialt grep: hun blir ikke bare en protagonist. Hun blir en idé. Hun er individet som nekter å gi seg, selv når hun innser at kampen hennes kanskje er dømt til å mislykkes.
For det mest tragiske i Pluribus er ikke at verden går under. Det er at verden ikke oppfatter det som undergang.
Carol kjemper for å redde en verden som ikke vil reddes. Hun forsøker å varsle om et mareritt, men alle andre opplever det som paradis. Og når alle rundt deg er lykkelige, blir du ikke helten. Du blir problemet, som møtes med smil og en ubehagelig form for kjærlighet.
Det er her serien blir virkelig interessant, fordi den peker på en brutal realitet:
Motstand blir meningsløst når folk ikke føler seg undertrykt.
Gilligan-dramaturgi: tålmodighet som våpen
Rent dramaturgisk føles Pluribus som en klassisk Gilligan-serie. Den har den samme tålmodige oppbyggingen, den samme troen på enkeltøyeblikk, og den samme forståelsen av at spenning ikke alltid handler om tempo. Det handler om presisjon.
Det er mye visuelt her som gir assosiasjoner til Breaking Bad: billedkomposisjonene, rytmen, måten kameraet får tid til å observere karakterene på, og den nesten kirurgiske vektleggingen av sekvenser som får puste.
Dette er historiefortelling som er forbeholdt TV-serier når de sikter mot det beste mediet kan by på av egenart. Der rytmen er noe annet enn serier som konstant må sjokkere med cliffhangere, “page-turnere” og tvungen eskalering.
Hva kan jeg si? Pluribus er ikke redd for stillhet, eller for å utfordre tålmodigheten. Den er ikke redd for at du skal sitte litt urolig og kjenne på hva scenen egentlig prøver å si, eller ved å utfordre din villighet til å bruke så mye tid sammen med så få karakterer.
Det er en styrke hva angår særegenhet. Og det er også en risiko.
For serien er, i sin natur, en øvelse: premisset gjør at kun en håndfull karakterer egentlig eksisterer på en måte vi kjenner igjen. Resten er… vel noe som er vanskelig å sette ord på. Noe som ikke friksjonerer.
Det gjør at alt må stå og falle på de få menneskene vi faktisk kan investere i.
Rhea Seehorn: Emmy-materiale, og seriens bankende hjerte
Vince Gilligan har gått for et velkjent ansikt fra Better Call Saul, og det er ikke vanskelig å forstå hvorfor. For Pluribus lenes tungt på Carol Sturka, og når serien gjør det, trenger den en skuespiller som kan bære både sårbarhet, stahet, intelligens og desperasjon – ofte i samme scene.
Rhea Seehorn leverer på et nivå som gjør det vanskelig å se for seg noen andre i rollen. Dette er Emmy-materiale.
Ikke fordi hun spiller “stort”, men fordi hun spiller presist. Hun er aldri melodramatisk. Hun er aldri en klisjé. Hun føles som et menneske som prøver å forstå det uforståelige, og som samtidig kjemper mot noe som er umulig å slå, nettopp fordi det ikke oppleves som fiendtlig.
Carol Sturka er ikke den klassiske actionhelten som redder verden. Hun er den som nekter å gi opp sannheten, selv når sannheten ikke lenger er ønsket.
Apple TV+ og kvalitetsdramaets nye tyngdepunkt
Pluribus er også et tydelig eksempel på hvor Apple TV+ står i 2025: som en strømmetjeneste som ikke prøver å vinne på volum, men på identitet.
De har bygget et solid seriebibliotek med en tydelig kvalitetslinje – fra varme og menneskelige komedier som Ted Lasso og Shrinking, til spionsuksessen Slow Horses, til episk sci-fi i Foundation og Monarch: Legacy of Monsters.
Og ikke minst: Severance, som er i samme sære gate som Pluribus.
Det er vanskelig å ikke se Pluribus som en del av den samme tradisjonen. Serier som ikke bare vil underholde, men som vil stille filosofiske og eksistensielle spørsmål. Serier som har tro på at voksne seere tåler kompleksitet, og til og med søker det.
Dette gjør at Pluribus ikke bare står på egne ben som serie. Den tilfører Apple TV+ enda en brikke som befester strømmetjenesten som den nye strømmekongen når det kommer til kvalitetsdrama for voksne.
En serie som fortjener din oppmerksomhet
Pluribus er ikke en serie du “setter på” mens du scroller, som serie er får den derfor et ekstra lag av utfordrermnetalitet fordi vi lever i en tid hvor seerne i økende grad skal være «online» mens vi ser serier. Her utfordres vi, slik Carol Sturka utfordrer kollektivet i sitt univers. Serien krever tilstedeværelse. Den krever at du ser ansikter, hører pauser, og tåler tempoet i en historie som bygger seg opp i stedet for å eksplodere.
Men gir du den den tiden den ber om, får du noe stadig sjeldnere i streaming-landskapet:
En serie som føles som et verk. En serie som utfordrer deg med et spørsmål som blir vanskeligere jo mer du tenker på det:
Er det verdt å bli lykkelig, om du mister deg selv i prosessen?
