Agatha Christie’s Seven Dials er Netflix’ nyeste forsøk på å modernisere og revitalisere klassisk Christie-krim for et nytt publikum. Det blir dessverre skivebom. Serien, en tre-episoders miniserie skrevet av Broadchurch-skaper Chris Chibnall og basert på Christies 1929-roman The Seven Dials Mystery, har ambisjoner om å kombinere aristokratisk 1920-talls-mystikk med en ungdommelig, eventyrlysten protagonist.
I sentrum står Lady Eileen “Bundle” Brent (Mia McKenna-Bruce), en ung aristokrat som etter et mysterium rundt dødsfallet til sin venn og kjæreste Gerry Wade, forsøker å avdekke en dypere konspirasjon. Handlingen starter i 1925 ved et overdådig landsted hvor et uskyldig spill går fryktelig galt og utvikler seg raskt til en intrikat etterforskning av hemmeligheter, løgner og et mystisk samfunn kalt The Seven Dials.
Seven Dials har et sterkt navnsett på papiret, men resultatet er dessverre ujevnt. I hovedrollen som Bundle står Mia McKenna-Bruce, en BAFTA Emerging Talent-vinner, som forsøker å gi liv til en moderne, sterk kvinnelig detektivfigur – men karakteren fremstår for ofte flat og uten den nødvendige dybden som trengs for å bære et helt mysterium.
Ved hennes side står veteranene Helena Bonham Carter som Lady Caterham og Martin Freeman som Superintendent Battle – to tunge navn med imponerende meritter fra både film og TV. Bonham Carter, kjent for alt fra Harry Potter til The King’s Speech, og Freeman, som har spilt alt fra Watson i Sherlock til Marvels Everett Ross, har utvilsomt talentet til å løfte materialet – men her føles de ofte underutnyttet, fastlåst i roller skrevet mer som plotmekanismer enn levende mennesker.
Rundt hovedrollen finnes dessuten et variert ensemble: Edward Bluemel (Jimmy Thesiger), Corey Mylchreest (Gerry Wade) og Nabhaan Rizwan (Ronnie Devereux) bidrar med flere fargerike, men forutsigbare biroller.
Tempo, tone og dramaturgi
Der serien åpenbart sikter seg inn mot fans av Downton Abbey-stil og klassiske krimserier, mangler den dessverre både rytme og emosjonell tyngde. Dialogen ligger ofte flatt og funksjonelt til handling, og forsøket på å gi oss en yngre, mer moderne detektiv faller igjennom når Bundle aldri helt får den skarpe, gåtefulle stemmen eller den narrative dybden som trengs for å engasjere fullt ut.
Konklusjon
Agatha Christie’s Seven Dials har alle de rette ingrediensene på papiret – en klassisk Christie-fortelling, en spennende setting i 1920-årenes England, og et besetningskort med både unge talenter og erfarne stjerner. Likevel sitter man igjen med en følelse av at serien mangler tyngde, rytme og karakterdybde.
Veteraner som Bonham Carter og Freeman blir ofte kastet bort på roller som kunne vært langt mer interessante, og forsøkene på å gjøre Bundle til en ny ikonisk detektiv føles halvferdig. For fans av Christie-mytologien kan det fortsatt være noe å hente, men for de som søker et krimdrama med riktig nerve og substans, blir Seven Dials jevnt over for lett, for forutsigbart og for dumt.
