Yellowstone omfavner tidsånden og anvender gnistrende drama, melodrama og en liten dose såpe når den gir et nødvendig innblikk i hvorfor USA er et splittet land.
Kampen for status quo
– Jeg forbyr deg å anlegge skjegg, smeller det på humoristisk vis fra John Dutton (Kevin Costner) til Carter (Finn Little), en av ranchens unge menn når John for første gang er innom ranchen sin på flere uker. Finn Little har vokst godt mellom sesongene, og det er artig hvordan det dras inn i historien.
For dette er – kanskje mer enn noen sesong av serien – historien om kampen mot utvikling, mot tidsånden og selv naturkreftene. John Dutton (Kevin Costner) er blitt guvernør, nærmest på trass, og har satt seg i rollen som garantisten for å bevare status quo i Montana. Han går til angrep på hotelbransjen, byturister og de som lever av jorden fremfor med den.
– Vi er ikke lenger deres lekeplass, smeller det fra den nyvalgte guvernøren, som gjør et poeng ut av at byfolk som har ødelagt sin egen stat ikke må tro at de kan komme til hans hjemstat og slå seg løs. Guvernørrollen er en han absolutt ikke ønsker og ikke akter å ha mer enn fire år. Noe som gir han en usedvanlig sjelden makt, der han smeller til med høye skatter mot noen og river ned byggeplanene til andre. For han bryr seg ikke om å bli gjenvalgt.
– Jeg bryr meg ikke om hvem som støtter forslagene mine, jeg bryr meg om hva som er rett å gjøre, er et annen standhaftig standpunkt.
Omgivelsene derimot, som hans lojale høyre hånd Rip, ser en annen helhet og en dystrere fremtid for John og ranchen hans. Det er ikke mange allierte John har med seg, og hans adoptivsønn Jamie er ikke akkurat den mest sympatiske for oss seere. Likevel har han et poeng i serien når han påpeker at det er noen økonomiske realiteter faren her ignorerer.
Sheridan ler av de som mener serien er for konservative
John Dutton og serieskaper Taylor Sheridan har her noe til felles. De er sta og de er ikke redd for å skyte tilbake. Sheridan gikk nylig ut og tok til motmæle mot de som kritiserte serien for å være «anti-woke» og påstander om at den frir til «red state-viewers». Det er ikke vanskelig å følge resonnementet hans, for Sheridan lener seg ikke til noen. Han angriper i alle retninger og leverer den ene fulltrefferen av en serie etter den andre.
Men det er til fattig trøst om ønsket er prisdryss, for en westernserie som dette er ikke det som fanger Emmy-juryens oppmerksomhet. Akkurat det er bekymringsverdig, for her er det skuespill og produksjonskvalitet som oversees i visse kretser. Det kan vanskelig bortforklares med annet enn at tematikken ikke passer profilen, eller?
Det forteller litt om situasjonen i Amerika, like mye som handlingen i serien bringer viktige poeng frem for de fleste perspektiv. Ikke minst for de som er opptatt av å bevare naturen, noe John Dutton åpenbart er. Jeg kan vanskelig se for meg at Dutton hadde hatt nevneverdig til overs for Donald Trump, Joe Biden, Bush Jr. eller vår egen Erna Solberg eller Jonas Gahr Støre for den saks skyld. Og de ville nok alle hatt nok av problemer med John Dutton.
Utfordringen for Dutton er nettopp hans stahet. Det går grenser for hvor tålmodig seerne som elsker han vil være, når han motsetter seg hver minste endring. Skjegg-kommentaren får frem absurditeten i det. Han nekter å endre seg, men som første episode så til de grader demonstrerer er det mye ved livet vi ikke kan kontrollere. Selv guvernørmakten kommer til kort, og endring og tragedie avrunder en første episode som startet med suksess.
Forøvrig et klassisk melodramatisk grep som gjør det mindre tydelig på om Taylor Sheridan akter å forsøke noe nytt, nå som Yellowstone er i sin femte sesong. Det gleder jeg meg til å se, nå som universet utvides med nok en serie: 1923. 1883 var tross alt en strålende suksess og videreutviklet westernsjangeren.
Frekk og freidig
Jeg håper Yellowstone har noen nye triks i ermet. Og la oss også håpe vi slipper at politikerseerne skal bruke nok en serie i sin trauste polarisengskamp. For det er en slitsom øvelse mange har startet med, hvor serier skal dras inn i et politisk spill. Det være seg de som kritiserer Ringens Herre: Maktens Ringer for å «være for woke», eller nevnte Yellowstone for å være «for republikanervennlig».
Til det har jeg en rimelig enkel tilnærming. TV-serier har budskap. Alltid. Lev med det. Hele verden skal ikke tilpasse seg hva du ønsker å høre. Bevares, du kan ha godt av å få ditt verdensbilde utfordret.
Og det er godt å se hvordan en bauta som John Dutton og familien skal stå imot grådige kapitalister, radikale hippier eller miljøvern-paradoksene av noen byturister som krever endring. Hele verden er hans nemesis, i hvert fall om det er til risiko for ranchens og hans levesett.
Her er det mye annet som også engasjerer. Den pågående feiden mellom Beth (Kelly Reilly) og Jamie (Wes Bentley) lever kanskje på overtid om det ikke var for det gnistrende gode skuespillet, og episoden er ikke snill mot Kayce (Luke Grimes) med et grep som kanskje er litt vel billig. Det unnskyldes inntil videre, vi får se hvor de tar dette her. Landskapet er fortsatt like tiltalende, serien er uforskammet frekk og freidig, humoren sitter godt og det er underholdende å se hvordan John Dutton skal håndtere å være utenfor komfortsonen – og ranchens trygge omgivelser.
Yellowstone ser du først på SkyShowtime, som også er tilgjengelig på strømmetjenester som Strim og Allente.
