New Amsterdam gjør mye riktig og et trygt valg for fans av sykehusdrama.
I New Amsterdam følger vi livet til leger og pasienter i det en ny og rebelsk direktør gjør sin entre. Da blir det med et rabalder.
Engasjerende hovedrolle
Dr. Max Goodwin (Ryan Eggold) er en mann fylt med ambisjoner og utviser handlekraft nok til å utgjøre en forskjell. Som den nye direktøren ved det offentlige sykehuset New Amsterdam setter han sporenstreks igang med store endringer. Spørsmålet er om han vil lykkes eller ender opp med å slite seg ut i prosessen.
Sumpen skal tømmes! En slik hovedrolle på et slikt oppdrag er et velkjent narrativ det er lett å bli glad i. Eksemplene var det virkelige liv er en pekepinn på det. Ikke minst er politikere glad i slikt, hvor de to siste amerikanske presidentene fristet velgerne med et slikt budskap. Barack Obama duret på med «Yes we can» og lovet noe nytt og optimistisk. Donald Trump var mer direkte og aggressiv med «Drain the swamp».
Goodwin er som en kombinasjon av de to. En mann som tidlig befester seg som å være for «folket på gulvet», illustrert i en scene hvor han skifter klær i garderoben til de ansatte og snakker deres språk (både bokstavelig og metaforisk). Utover episoden uttrykker han håp for en bedre tid med en selvsikker sjarm som, kanskje litt for enkelt, inspirerer nye kolleger. The Blacklist-kjenningen Eggold er her god og likandes, en som er lett å heie på.
Heldigvis har han også en mer provoserende side. For han er også direkte nådeløs. I en scene sparker han en haug mellomledere, attpåtil på allmøte for samtlige ansatte. Som om han har blitt litt for glad i å se opptak av Trump-programmet The Apprentice. Det er en scene som vil få den jevne LO-medlem til å vifte med knyttneven.
Litt mye enmannsshow
Det er en dualitet over rollefiguren som gjør han mer kompleks enn hva slike serier vanligvis våger å begi seg utpå i første episode. Goodwin er heldigvis ingen supermann og det vises hvordan hans genuine ønske om å gjøre en innsats for en bedre verden koster, spesielt i privatlivet.
«Hvordan kan jeg hjelpe?» spør han flere ganger, samtidig blir det raskt klart at mannen aldri vil få til det han ønsker uten selv å få hjelp. Det er noe gledelig over å se en serie om samfunnets slitere, som ikke er redd for å vise at gode intensjoner sjeldent følges av positive konsekvenser for den som tar i et ekstra tak. En god påminner om å være takknemlig overfor de som gjør det som er nødvendig.
Medaljens bakside er at episoden lener seg veldig på Goodwins skuldre. Det er flere interessante rollefigurer i serien, men de får et tydelig birolle-preg i skyggen av altoppslukende Goodwin.
Spesielt Tyler Labine som Dr. Iggy Frome er en det skal bli interessant å se mer til. De øvrige legene, spilt av Janet Montgomery, Freema Agyeman, Jocko Sims og Anupam Kher, får ikke pusterom nok i løpet av første episode til å skille seg ut fra stereotyper innen sjangeren.
I tillegg teppebombes vi litt vel mye av melodrama og velkjente grep for å få stemmen til å briste. Her veksler serien på å være direkte rørende og litt vel mye av sentimentalt rør.
Mye av episodens svakheter tilegnes nødvendigheten av å presse mest mulig inn i pilotepisoden. Serien vinner på å ha en hovedperson med et oppdrag det er spennende å følge og heldigvis vises det hvilken byrde det er å forsøke å gjøre noe med et tunggrodd system. Hvis øvrig rollegalleri får anledning til å bli mer enn biroller kan dette bli en godbit for fans av sjangeren.
