Da er vi blitt introdusert til Jesus, Gandalv og 12 andre deltagere i NRKs realitysatsing Anno. Hva syntes vi om det hele?
For første gang forsøker jeg meg med recap av en realityserie. Det er lite av det her på Serienytt, av den enkle grunn at få av oss er særlig fans av sjangeren som fenger så mange.
For min egen del har jeg behandlet tidstyven reality på lik linje med Ebola og online-spill. Jeg har løpt i motsatt retning. Jeg vil helst unngå å bli utsatt for denne kilden til folks dummeste statusoppdateringer på facebook. Det er ikke nødvendigvis et hat, mer oppgithet med sjangeren som er årsak. Jeg så første sesong av Big Brother, Robinson–ekspedisjonen og Farmen, men sjangeren fenget ikke i lengden.
At jeg her går ut av komfortsonen og sjekker ut Anno har sine naturlige grunner. For det første er jeg bergenser og er livredd for å bli byforvist om ryktet går om at jeg ikke ser på. Den er tross alt spilt inn her og det er ikke som vi har en fotballklubb på toppnivå å se på lenger. For det andre, og enda viktigere: Min bedre halvdel er utdannet arkeolog som skrev masteroppgaven sin om Bryggen i Bergen. Dette er altså en ypperlig anledning til å se noe sammen. Mens jeg har et ambivalent forhold til reality så har hun generelt sett lite til overs for sjangeren. Håpet var jo dermed at dette kunne gi et sammensurium av utrop om både manglende troverdighet og alt hun ikke kan fordra med konseptet.
Litt skuffende forble hun ganske så stille gjennom hele episoden. Jeg derimot lot meg tidvis rive med. Man kan ikke annet enn å le høyt når en selverklært speiderekspert ikke aner noe om høna og egget. Det var nesten som jeg undret over om jeg så en norsk utgave av Parks And Recreation til tider. En serie som artig nok hadde en slik konkurranse i en av episodene sine, med herlige Patton Oswalt:
Jeg aner lite om hvordan denne her er til sammenligning med de siste års reality-serier, i forhold til de første seriene i sjangeren var det ikke mye nytt å spore. Utvelgelsen av deltagere er som alltid nøkkelen. Det er gjort en solid jobb med forarbeidet for å finne vidt forskjellige deltakere som med enkelthet kan klippes sammen til det ekstreme.
Først og fremst har vi fått en speiderspesialist i en Jesus-lookalike (Enok). Det er også en eldre kar som inntar rollen som en mannsjåvinistisk Gandalv (Tore) med litt stressende glassblåsingegenskaper. Det var fornøyelig å se skuffelsen i øynene hans når kvinnene ikke begynte å sloss om hvem som skulle ta kjøkkentjenesten.
Det er også god dramaturgi å klippe inn Gandalvs kvinnfolk-kommentarer, siden han ender opp i duell med en kvinne. Der får mannlige og kvinnelige seere hver sin helt å heie på.
Ellers var det et par artige sportsidioter å spore, en finurlig representant for snobbekulturen og ung naiv jente som gledet seg til kjoler og sminke. En var politi og en annen advokat. Sistnevnte et fantastisk tilskudd da han også er bergenser. En bergensk advokat, det må være marerittet til halvparten av norske TV-seere (dvs alle øst for Voss). Det første han gjorde var å skyte inn at Bergen har vært hovedstad. Just in case nobodoy knows. Et interessant ensemble. Konstruert for å få oss til å hate og elske dem uten å egentlig kjenne de, men sjangeren er såpass gammel nå at deltagerne nok vet hva de begir seg ut på.
Men jeg merket at jeg begynner å bli gammel, for det var «NRK-pedagogikken» som fenget mest, ved siden av alt det ufrivillig morsomme. Det var kult med kunnskap om både Bergen og håndverk (her glassblåsing) spredt mellom de karikert-klippede fremstillingen av medlemmene. Det er vel mest det som eventuelt blir kroken som hekter meg på for å se videre.
Det var ellers et par gullkorn. «Jeg kan ingenting jeg, jeg er byråkrat» var verdt å ramme inn på veggen.
Hva syntes du? Kommer du til å fortsette å besøke bergen Anno 1700-tallet?