True Blood er blitt en helt annen serie

Det har ikke vært lett å finne en mening bak det kaoset av blod, sex, kåtskap og vold som True Blood har blitt de siste par årene. I serieskaper Alan Balls siste sesong som sjefsprodusent forsøkes det å sy en rød tråd inn i spetakkelet – og den lykkes delvis.

Om du er en av dem som ser et poeng eller en rød tråd i True Bloods siste par sesonger – vær så snill å bruk kommentarfeltet og forklar akkurat hva den er. For meg har seriens par siste sesonger vært en tidvis visuell imponerende måte å vise en historie om … stort sett ingenting. Jeg var ganske sikker jeg så konturene av et spennende eventyr i første sesong, med vampyrenes forsøk på å leve blant menneskene som en metafor på alt mulig av faenskap som eksisterer i dagens samfunn (rasisme, homofobi og hele den røkla). Det var spennende, det var friskt og ikke minst var det ekstremt frekt og sexy. Men etter hvert ble det til en ukentlig episode av «knull og tull», og med bedre og minst like grafiske serier som Spartacus, The Walking Dead og Game of Thrones har vampyrserien hatt litt vanskelig for å skille seg ut.

Nå har serien vel aldri sluttet å være sexy, som kanskje er forklaringen på hvorfor jeg har fortsatt å se den som den dumme overfladiske mannen jeg er. Men den røde tråden mistet jeg for lenge siden i alt blodet som flyter. Å sitte og se en serie hvor man stadig tenker «hva faen er det jeg ser på?», før man innser at det i bunn og grunn sikkert er ingenting – vel det burde jo irritere. Men det er jo ikke som om jeg sluttet å se.

Kanskje jeg bare levde i håpet om at en etter hvert kjedelig Sookie Stackhouse og en irriterende veik Bill Compton bare forsvant ut av serien, og overlot oss til en roadtrip bestående av Jason, Jessica, Pam og Eric – som jo kombinert er en hellig gral av awesomeness. Men akk nei – vi blir værende i nada-land som sjeldnere og sjeldnere bet fra seg (hey, la meg få lov til å leke litt med ordspill her!)

Glad er jeg da for at de denne sesongen forsøker å innføre litt struktur over det hele. Politikk blandes inn – og jeg er suger slikt til meg slik … vel du vet. Serien handler igjen om hvordan et samfunn med vampyrer fungerer – med den velkjente miksen av satire, vold og drama. Ikke nok med det, hva som virkelig skjedde med Sookies foreldre blir slengt inn som et spørsmål for Sookie å finne ut av – som bragte tilbake godfølelsen til første sesongs mysterium. True Blood har hatt mangel på spørsmål de siste par årene – som om den forsøkte å være den strake motsetning til Lost. Som publikum blir det litt mer engasjerende når man har noe å lure på.

Jada, serien har fortsatt sine svakheter – mest av alt med absurde bihistorier som ikke gir mening eller engasjerer – samt karakterer som for lengst har utspilt sin rolle fortsatt får nok av tid på skjermen. Sookie er lite sjarmerende denne sesongen, med en svak historie – denne gangen blir hun enda mer selvmedlidende i tillegg, som er nesten like forstyrrende som religiøse vampyrer. For i år har religiøs fanatisme igjen en viktig rolle i serien, slik den var i sesong 2. Det viser seg at de mektigste vampyrene er en gjeng med knelere de også, som blandes inn i en politisk maktkamp med en dæsj Russel Edgington-galskap. For en cocktail!

Det er mange godbiter denne sesongen. Noen nydelige sekvenser, spennende episoder og fantastisk ekle øyeblikk. Mest av alt grunnet tilbakekomsten til Russel Edgington, spilt til skrekkelig perfeksjon av Dennis O’Hare. Sammen med Michael McMillan (som spiller Steve Newlin) leverer han noen herlig improviserte scener – det er lett å se at skuespillerne regelrett storkoste seg under innspilling. Det skader jo ikke at Eric Northmans nemesis er tilbake, for denne serien får aldri nok Eric Northman.

Serien nærmer seg gledelig nok den groteske tonen satt i første sesong, enkelte sekvenser skammer jeg meg litt over å la meg imponere over. Når familieslakt blir underholdning vet jeg ikke om seriens stadig mer satiriske tone er god nok unnskyldning. Burde jeg skamme meg? Det foregår seriøst ondskapsfulle ting som NRK ville bannlyst å vise for 20 år siden.

Annonse

Litt trist er det at serien går seg litt fast – det blir noe klaustrofobisk når så mye av handlingen blant annet finner sted i noe som minner om en bunkers. Det er nesten kriminelt hvordan de kjører fullt tempo, for så å hale det hele ut i en evighet i sesongens andre halvdel. Den tar også noen vendinger som involverer Bill, som ikke fremkommer som særlig troverdig. Det er regelrett batshit-crazy, jeg lurer litt på hva og hvor mye manusforfatterne har røykt. Men så er vel ikke «troverdig» det beste begrepet å bruke om True Blood. Underholdende er det i det minste.

Siste episode er for øvrig hinsides galskap – Alan Ball slengte alt og mer inn, hvor vi blir etterlatt som et stort vettskremt spørsmålstegn. En rød tråd er definitivt tilbake, men hvor den ender opp er umulig å si. True Blood er et salig kaos som ser ut til å elske å henge i en tynn blodig tråd – som et eksperiment for å se hvor langt vi seere er villig til å la dem gå før vi slår av. Jeg er heldigvis ikke helt der enda.

Ellers er det mye av det samme gamle. Gjesteskuespillerne er bedre enn de faste skuespillerne, det dukker opp kjipe bihistorier og serien lar aldri en mulighet til å vise nakne kropper – gjerne badet i blod – gå fra seg. Det mest frustrerende er vel introduksjonen av et par herlige karakterer – bare for å raskt kvitte seg med dem, mens noen av de samme kjipe gamle karakterene beholdes.  What a tease. De visuelle grepene er tidvis utspekulerte, mens produksjonen og effektene varier mellom billig b-film kvalitet og mer imponerende gore.

 

Konklusjon

Dette har for alvor blitt en helt annen serie enn den vi ble introdusert til for fem år siden. Sesongen er et forsøk på å blande mystikk og en mer grandios historie inn i True Blood igjen. Den samler en rekke løse tråder, for å gi serien et litt stødig fundament etter et par mindre heldige sesonger. Kaos herjer fortsatt – men i det minste begynner serien å få tilbake en viss identitet – selv om det er en helt annen en den vi ble kjent med i de første sesongene.