Pave Mafioso I. er tilbake i nok en fornøyelig gjenfortelling av middelalderens mest beryktede famile. The Borgias befester sin posisjon som et av de beste gangsterdrama som for tiden går på TV.
Det er nok av store synder her i verden, en av dem er hvor lite oppmerksomhet denne spektakulært provoserende serien om en pave og hans daglige synder får. Folk ser ut til å foretrekke gangstere med dress og revolver, fremfor de som går i praktfulle kjoler og ber deg om å bekjenne dine synder. Det er synd, for The Borgias har ingenting å gjøre i skyggen til kvalitetsserier som Boardwalk Empire, i mine øyne er de to likeverdige dramatiske skildringer. The Borgias er i tillegg litt friskere og gøyere enn sin litt tyngre og dystre mafiabror på Showtime-konkurrenten HBO. Ingenting er som tung drama som har glimt i øyet og aldri lar frykten for provoserende historiefortelling stå i veien for å tilfredsstille sitt publikum.
Første sesong handlet mye om å snike til seg pavetittelen, mens serien nå omfavner historiske hendelser og det store politiske spillet. Det tas seg store kreative friheter, som å servere hendelser fra ulike år i en og samme episode, samt gi sine versjoner av uløste historiske gåter (blant annet mordet på en av seriens mest fremtredende karakterer – uten å avsløre hvem for dere som ikke leser historiebøkene). Jeg syntes det er helt ok, for serien har aldri lagt skjul på at dette er dramatisering og ikke en dokumentar. Vær derfor varsom med å bruke serien som fasit hvis du skal forsøke å belære en historielærer, med mindre du vil sitte igjen med skjegget i postkassen.
Det imponerer hvor mye mer gjennomtenkt alt er blitt. Det er flere parallelle historier som flettes sammen og påvirker hverandre på intrikat vis. Mest av alt er hvordan en families interne stridigheter påvirker viktige historiske utfall finurlig utført – her har man tatt mye lærdom av hvordan serien Rome gjorde to enkle soldaters privatliv til utløsende faktor for historiske hendelser. Sjefsprodusent Neil Jordan har blitt flinkere til å omstille seg fra film-mediet til TV-mediet i så måte, for dette er et solid håndverk både innenfor regi og produksjon.
Søskenkjærligheten – eller rettere sagt mangelen på den – tar førersetet og styrer det meste som skjer denne sesongen. Paven er kanksje en nådeløs gangster, men man kan ikke annet enn å synes synd på ham med den trioen av barn han har med å gjøre. Lucrezia har gått fra en naiv jente, til en kravstor og smålig bortskjemt ung kvinne. Hun har ingen planer om å bli giftet bort på pavens beordring – selv om alternativet kan være døden for både henne og familien. Så lite altruistisk av den unge fruen, men det er ikke akkurat rart med tanke på hva hun gikk gjennom forrige gang hun måtte spre bena for å sikre en allianse. Men litt for mye av dagens feministiske tematikk smitter her over til en annen tid, det blir litt kunstig adferd som tidvis blir for langtekkelig og repeterende.
Den evig misunnelige Cesare (François Arnaud) er kanskje den som vokser mest i løpet av sesongen – hans stadig komplekser gjør han til middelalderens svar på Walter White. Bare yngre, penere og om mulig enda mer nådeløs og utspekulert i sin ambisiøse ferd for å tilfredsstille eget ego. Hans feider med pavens tredje barn – den sosiopatiske Juan – leder til noen dramatiske øyeblikk som tar pusten fra en. Dette er sesongen han virkelig blir til den mindre positive skildringen vi finner i historiebøkene.
(anmeldelse fortsetter under bildegalleriet bestående av denne imponerende visuelle perlen)
Første sesong var tidvis en litt kjedelig og rotete affære i starten, før den ga full pinne og leverte et klimaks få andre serier kan skryte av. Sesong 2 når nok aldri serien opp til det beste fra sesong 1, men til gjengjeld er det jevnt over en langt sterkere sesong med en mer planlagt narrativ struktur. Dramaet flyter bedre og dominoeffekten er mer gjennomtenkt og intrikat enn tidligere. Alt som skjer får konsekvenser i senere episoder, her sløser man ikke med scenetid. Men serien har fortsatt sine kjedelige øyeblikk, og det er ikke alle karakterenes historier som er like fengende.
Spesielt kvinnene får et heller dårlig påskudd til å få scenetid, annet enn for å kle av seg i en av de mange seksuelle eksperimentene som foregår der hvor sex i teorien skal være bannlyst (ja Pave Alexander VI – jeg ser på deg). Strengt talt kjedet trioen Lucrezia, Vanozza og Giulia meg – det når ikke opp til de langt sterkere scenene de fikk i første sesong. Det skal nevnes at Holliday Grainger (Lucrezia) leverer tidvis fantastisk skuespill, men det er mest når hun har en mann å gå i bokseringen med. Av kvinneroller er høydepunktet gjesterollen til Gina McKee som Caterina Sforza – som er en solid «erstatning» for Michell Muller, som etter hvert forsvinner ut av serien.
Men dette er så til de grader mennenes sesong. Nevnte Michell Muller, som i mine øyne kanskje leverte den sterkeste og mest ikoniske skuespillerprestasjonen i 2011, er fortsatt med som den komplekse Kong Charles av Frankrike. Han får aldri de helt store scenene som i sesong 1, men heldigvis er det et par andre som i år tar steget opp og leverer Emmy-verdige prestasjoner. Unge David Oakes knuser til og gir nye dimensjoner til den ondskapsfulle Juan, mens Sean Harris vokser til nye høyder som Guds egne snikmorder Micheletto. De to stjeler showet med to vidt forskjellige måter å løse det på. Der hvor førstnevnte har en ekstrem intensitet, leverer Sean Harris en mer subtil fremtoning som ga meg frysninger. Det er kjekt å se at egenskapene til giganter som Jeremy Irons smitter av på de rundt. Og om du lurer, ja selvfølgelig er Irons fortsatt fantastisk.
Intrigene er en bærebjelke som gir serien et knallbra fundament, men jeg må si serien virkelig er på sitt beste når den berører krigføring og intensiteten den medbringer. Det er til å få hjertet i halsen, og det er imponerende scenografi som utvises. Ingen annen storserie klarer å få så mye visuell verdi ut av budsjettet sitt, her sløses det ikke med en eneste dollar. Det er så utrolig pent å se på, jeg blir helt oppslukt av kvaliteten Showtime gir oss. De beviser at de ikke lenger er noen lillebror til HBO på dette området. Det skal også nevnes at serien har langt mer glimt i øyet denne gang – her får spesielt Irons nok av godbiter å jobbe med.
Konklusjon
The Borgias er en av de mest undervurderte seriene på TV for tiden, som er synd fordi den tar stadig nye steg. Den når ikke høydepunktene til første sesong, men en mer solid narrativ struktur og skuespillere som blir bedre for hver episode gjør dette til en av de mest underholdende «historieleksjonene» man kan få. Det er lite å utsette på sesongen som helhet, sett bort fra enkelte karakterers litt langtekkelige og mindre engasjerende historier.
Det er en sesong som har den verdifulle egenskapen at den vokser og blir bedre jo mer tid man reflekterer over den. Bare i mitt arbeid med denne anmeldelsen har min glede over sesongen tatt enda et steg nærmere himmelsk glede. Fristet til bare å skrive videre, men jeg skal legge fra meg tastaturet og heller oppfordre deg til å bruke tiden til å sjekke ut serien og se om den faller i smak for deg også.
