TV2’s nye serie Blue Bloods vil fungere bra for familier som liker å samles over en matbit for å se politidrama torsdagskvelder.

Det er noe eget ved familiedrama, det er alltid noe som er enkelt å relatere seg til. Når hele familien er kledd i blått og det er en dyp og dyster hemmelighet gjemt i det hele – vel da blir det virkelig interessant. Dette er en serie som har et stort potensiale, og som delvis innfrir fra start.

Politifamilien

Familien Reagen består av fire generasjoner, hvor tre av dem er godt plassert innenfor polityrket – med den fjerde og yngste generasjon på god vei. Henry (Len Cariou) er eldstemann – familiens patriark og New Yorks pensjonerte politimester. Hans sønn Frank (Tom Selleck) er nåværende politimester i byen og han har tre barn; politietterforsker Danny (Donnie Wahlberg), aktor Bridget (Bridget Moynahan) og politibetjent Jamie (Will Estes). Som du skjønner, dette er en virkelig lov-og-orden familie med mye makt.

Smil til kamera

 

Det var også en fjerde sønn som – ikke overraskende – også var politimann, men som et par år før historien i Blue Bloods tar til ble drept under tjeneste. Det er også her sesongens underliggende røde tråd ligger, for alt med det dødsfallet ser ikke ut til å ha hvert hva man først antok – i det yngstesønn Jamie får nyss i at det har vært falskt spill involvert. Et mysterium som er en av sesongens største styrker. Dessverre, vil jeg si, er det et mysterium som blir viet alt for liten tid.

For dette er en serie av den tradisjonelle sorten, hvor hver episode er mer avsluttende med et par saker som løses innen 40 minutter. Det er normalt lite galt i det, TV-selskapene vet det er vanskelig å holde på serier om historien er spredt over en hel sesong. Det er bare det at med 22 episoder blir man avhengig av at manusforfatterne makter å varte opp med like mange gode enkeltstående kriminalsaker. Det klarer ikke Blue Bloods-skribentene. Heldigvis er selv de mindre gode historiene interessante å se, takket være innspilling i New Yorks gater fremfor å gjøre det i studio. Det er forfriskende og gir realisme. Det er som regel Danny som er i fokus, godt spilt av Donnie Wahlberg – en mann som vet å utnytte havet av rynker i pannen. Familiens mer temperamentsfulle grå ulv som ikke alltid liker å følge reglene. Han fungerer klart best når han er fristet til å gå litt for langt i sin søken etter å få løst sin siste sak, men her holdes det dessverre mye igjen. Tenk om denne familien kunne fått sin egen Jimmy McNulty? Haha, det hadde vært noe!

For er det en ting serieskaperne er opptatt av, så er det å vise familien vi følger som ganske «perfekt». Dette er en skikkelig katolsk familie som opptrer fint og kan preke og dømme i alle retninger. Litt hovmod som stod for fall hadde ikke vært å forakte. New York føles også tidvis som en liten by, da det ofte brukes særdeles lite troverdige vendinger for å involvere flere av familiemedlemmene i samme sak. Det går en eller to ganger, men ikke når det skjer i nær halvparten av episodene. Slapt fra manusforfattere.

Jamie, familiens yngste politimann, har historien som er verdt å følge med på. Hans søken etter sannheten rundt brorens død er kanskje ikke verdens mest overraskende for sjangeren, men den fenger. Det er bare så forbasket synd det blir med en håndfull minutter per episode – hvor det knapt er nevnt i enkelte. Det er regelrett frustrerende til tider. Lokkemiddel for folk som meg, og jeg biter på. I kulissene har det vært en konflikt rundt dette, hvor CBS og produsent gikk hver til sitt fordi selskapet ønsket mer enkeltstående episoder og mindre fokus på en helhetlig historie for sesongen. Bummer.

Over ti år er gått siden Michael T. Weiss var stjernen i sin egen serie ‘The Pretender’. Sesongens beste gjesterolle.

En særdeles hyggelig overraskelse var et kjent fjes for alle The Pretender fans, da Michael T. Weiss har fått rollen som en politietterforsker som kanskje er involvert i brorens død. Beklageligvis brukes han alt for lite, for skuespillet og karakteren virker helt rå – jeg fikk litt The Wire-vibber av hans irske fremtoning. Det hadde gjort seg bedre med han som partner til Danny, fremfor en heller uinteressant Jackie Curatola (spilt av Jennifer Esposito). Hun er milevis unna prestasjoner fra tidligere filmer og serie (Spin City), men får ikke mye å jobbe med. Hennes rolle er mer som et panisk forsøk på å unngå at alle karakterene er fast i kjønnsrollemønsteret. Sorry, den kjøpes ikke, for kvinnene i denne serien er som regel en bisetning – som forøvrig er en forklaring hvorfor jeg ikke vier særlig tid på karakteren Bridget. Der er det så mye ubrukt og tråder som bare droppes underveis, det virker ikke som man helt vet hva man skal gjøre med henne.

Magnum P.I er blitt bestefar… På en måte.


Serien har en gigant hva styrke angår. Jeg snakker selvfølgelig om Tom Selleck. Der snakker vi mannfolk ja! Godeste Magnum P.I, A.J Copper og Dr. Richard Burke, en mann med en tilstedeværelse som få andre. Hvem sier bart ikke kan fungere? Som politimester og en far som nylig mistet sin sønn, har han nok av bekymringer og sorg å bearbeide. Parallelt må han håndtere politikken stillingen er omringet av, dessverre har man en håpløs casting hva borgermester angår, for Bruce Altman fungerer ikke. Der kunne det vært noen knallgode sekvenser med en mer solid skrevet (kvinnelig?) rolle, dessverre blir det redusert til dynamitten Frank som knuser jålebukken av en sjef.

Godeste Tom Selleck gjør mye uten at det virker som han gjør særlig mye, en tilbakelent og mer dyster tilnærming til rollen. En mann av få ord og når de først kommer, da er det verdt å lytte. I sekundene før han åpner munnen, det er da man ser de geniale små tingene som skiller en god skuespiller fra en middelmådig. «Det er ikke lett å spille en som tenker seg om» husker jeg Tom Hanks en gang sa i ros av Denzel Washington. Tom Selleck er en kar som får slikt til å se enkelt ut. Frank har flere gripende øyeblikk i løpet av sesongen og dette er en karakter som absolutt er blitt en favoritt. Han minner mye om Eddard Stark i Game of Thrones, også det en rolle som fort kan bli for naiv og stereotypisk – men hvor skuespilleren makter å heve den opp til noe mer. Seriens inspirerende element, som sikkert vil irritere vettet av alle som ønsker at alle karakterer skal være så grå og «umoralske» som mulig.

‘Brothers & Sisters’ – med politiskilt

Verdens problemer løses over en god middag

Episodene har klare etiske dilemma man ønsker å utforske, og politiserien har valgt tyveri fra en annen serie som middel for å oppnå dette. Hver eneste episode viser familien samlet rundt middagsbordet, hvor problemstillingene familiemedlemmene har vært ute for blir diskutert. Det minner mye om de bitre familiekranglene som alltid oppstår i Brothers & Sisters, og de blir ikke særlig hyggeligere her. Komplekse problemstillinger tas opp, hvor søskene alltid kræsjer med hvert sitt styrende moralske kompass. Tidvis føles det noe forenklet og kunstig, nesten som å bli foret med teskje hva episodens tematikk går ut på. Det blir litt banalt og påtvunget. Ikke virker det særlig hyggelig heller, da det alltid er en eller annen som stormer fra bordet. Lov og rett hva bordskikk angår er i hvert fall fraværende. Heldigvis treffer middagskjeklingen bra i enkelte episoder og den er effektiv for å vise dynamikken i familien og hvordan ulike roller – mer enn ulike personer – er hva som ofte avgjør hvor man står i en sak. Sosiologene vil bli fornøyd av slikt. Det er blitt seriens varemerke, som bare er å godta først som sist. Formelen er forøvrig som skapt for en kanal som TV2, det er ikke overraskende at de har handlet inn denne.

Dette er ikke (enda) på høyde med The Third Watch eller NYPD Blue, og det er noe helt annet enn mesterverket The Wire. Serien føles mer som en krysning mellom Brothers & Sisters og The District. Den er på sitt absolutt beste når den beveger seg inn på karakterene og en underliggende historie, mens den stagnerer i en god del av de enkeltstående krimsakene som er ment å bære en episode. Familiemedlemmene er også – som karakterer – kanskje litt vel støpt i sten. Det er ikke mye A til B fra første til siste episode, alle er stort sett den samme som da serien startet. Her er det et stort potensiale til neste sesong, hvis status quo fortsetter blir det mer en følelse av stereotyper.

Konklusjon

Om du liker politidrama er det ingen grunn til at Blue Bloods ikke skal innfri. Med Tom Selleck har den en bærebjelke av dimensjoner og det er spennende hvordan den forsøker å sette etiske dilemma på dagsorden. Det er det som skjer over flere episoder som fenger – det være seg politisk dragkamp, mysterier eller romanser. På sett og vis blir de enkeltstående krimsakene repeterende og kjedelige digresjoner. Men jeg tar heller dette over Brothers & Sisters og flere av de uendelig mengde advokat- eller sykehus-seriene. Familien Reagen lykkes bra i sin første sesong.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here