Etter å ha sett pilotepisoden av Nashville så har dette såpedramaet i mine øyne, seilt opp som en de nye serier med størst potensial. Castingen er bunnsolid, det samme er produksjonssiden og alt ligger egentlig til rette for starten på et nytt stort såpedrama for et mer voksent publikum. Dette forutsetter imidlertid at seerne ikke blir avsporet av country-elementet, for Nashville er så absolutt mye mer enn bare musikk.
Både tittel og promoer går ikke av veien for å fortelle oss at country er i sentrum. Det er dermed en stor fare for at seriens fokus kan bli misforstått og seerne svikter fordi de ikke liker countrymusikk. Noe som ville vært skrekkelig synd. Men ikke overraskende.
For lignende scenarier har utspilt seg før. Ta bare Friday Night Lights (som passende nok også hadde Connie Britton i en av hovedrollene) som eksempel. Her var det elementet amerikansk high school fotball som gjorde at mange droppet serien. Og siden det var snakk om high school fotball som setting, så var en vanlig misforståelse også at dette var en tenåringsserie. Mange gikk dermed glipp av en av de beste dramaseriene fra en nettverkskanal på mange år.
I Nashville møter vi Rayna Jaymes (Connie Britton, Friday Night Lights, American Horror Story) som en levende country-legende. Hun har vært den mestselgende country-artisten i flere tiår og har mer eller mindre bygget opp plateselskapet hun tilhører. Men karrieren begynner å halte og billett- og CD-salg svikter når nye, freshe krefter begynner å gjøre seg gjeldende.
Juliette Barnes (Hayden Panettiere, Heroes) er ung, sexy og mer pop-orientert enn Rayna og fenger et yngre publikum. De deler plateselskap og blir også bedt om å dele spotlighten, noe som ingen av dem er spesielt interessert i.
Konseptet er enkelt – ung vs gammel. Men heldigvis har Nashville mye mer å by på en en utvidet catfight mellom den bitchy Juliette og den sympatiske Rayna. For det ville fort blitt endimensjonelt og forutsigbart (*kremt* Smash *kremt*). Pilotepisoden presenterer oss for et stort persongalleri uten at det blir vanskelig å henge med på hvem de ulike er eller hvilken rolle de har i forhold til hverandre.
For Rayna viser seg å komme fra en rik familie og har et anstrengt forhold til faren Lamar Wyatt (Powers Boothe) som er en av de mest innflytelselsrike forretningsmennene i Nashville. Han klarer å lokke Rayna sin ektemann Teddy (Eric Close), som den siste tiden har lekt husfar, til å stille som borgermesterkandidat. Rayna liker det ikke, hovedsakelig fordi hun frykter faren har skjulte motiver og i tillegg er motkandidaten en gammel venn som hun allerede har lovet å støtte.
Vi møter også plateselskapet, produsenter, bandmedlemmer og ikke minst unge, lovende musikere og låtskrivere som i sin tur kan vise seg å bli verdifulle støttespillere eller ytterligere konkurrenter på sikt.
Brilliante Britton
At Connie Britton er en talentfulle skuespiller er det ingen tvil om. Det vet alle som har sett henne i Friday Night Lights. Og er du en av dem som ikke har sett den serien enda, så er det bare å sette den på ønskelisten til jul først som sist.
Å få henne om bord på dette prosjektet må sies å være et kupp, og dette er en rolle som i mine øyne passer henne vesentlig bedre enn den i American Horror Story. Rayna er en kvinne med mange roller – stjerne, datter, hustru, mor og forretningskvinne og Britton svinger mellom disse med overlegen troverdighet. Hun synger også selv, og har tatt leksjoner for å bli bedre ettersom hun selv mener at hun er den med den svakeste sangstemmen i serien.
Hayden Panettiere på sin side har mindre å spille på i pilotepisoden. Hun fremstilles som bitchy, utspekulert og manipulerende og åler seg rundt (bokstavlig talt) opptil flere menn i løpet av første episode for å få viljen sin. Ved første øyekast virker hun klisjeaktig og endimensjonell, men vi får heldigvis tilstrekkelig med glimt av hemmeligheter fra fortiden hennes som forklarer mye av oppførselen.
Fokus i første episode er på Rayna og i annen rekke Juliette. De øvrige karakterene får tilstrekkelig med tid til at vi forstår hva deres roller er og hvilke historier og retninger som er mulige. Og til tross for liten tid på skjermen, så kommer de gjennom som ekte og troverdige.
Serien er også spilt inn på lokasjon i Nashville, noe som naturligvis bidrar til den rette stemningen. Med gode skuespillere, rutinert produksjon og flere spennende storylines utover country-musikken, så er det dannet et godt utgangspunkt for et mer voksent såpedrama.
KONKLUSJON
Alt i alt så leverer Nashville en svært underholdende pilotepisode. Den er verken masete eller uoversiktelig, men klarer likevel å introdusere en serie med karakterer som fremstår som ekte og passe spennende til at jeg aner mulighetene og gleder meg til fortsettelsen. Ikke alle piloter kan skryte på seg det.
Så selv om du er en av dem som ikke har mye til overs for country, så har Nasvhille nok å by på til at det blir en fornøyelig opplevelse likevel.
Give it a go y’all!
PS! All musikken i Nashville er original og fremføres av skuespillerne. Denne låten fremført av Clare Bowen (Scarlett) og Sam Palladio (Gunnar) har allerde rukket å gå varm på iTunes :
