Det er ikke ofte jeg blir sint. Men idag kokte det litt over. Hva er det med film industrien for tiden? Spesielt barnefilmer? Nå har jeg nettopp sett Kvitebjørn kong Valemon etter å ha gledet meg til denne nye versjonen i lang tid.

Og la meg først si – I tilfelle du går like lei av å høre på meg som jeg gikk lei halvveis gjennom denne filmen: Ikke kast bort tiden din.

I en tekst fra NRK om bildet Theodor Kittelsen malte av Kvitebjørn kong Valemon, forklares det på vakkert vis hva nordisk kulturarv burde bety for oss alle:

«Berømt for langt mer enn sine kunstneriske kvaliteter inngår Kvitebjørn kong Valemon i en ganske liten samling med kunstverk og illustrasjoner som har gjort at vi ser for oss de norske folkeeventyrene slik vi gjør. Et bilde som […] er så rett frem og eventyrlig at det kan egge barns fantasi, og samtidig slå voksne med sine ikoniske kvaliteter.«

Dette sitatet oppsummerer hva enhver adaptasjon av Asbjørnsen og Moes folkearv burde strebe etter: å vekke magien i seerne. Dessverre gjør denne filmen det stikk motsatte. Jeg gikk ut av salen skuffet, sint og nesten kokende av frustrasjon over hvordan et så ikonisk norsk eventyr kunne bli behandlet så slett.

Det finnes en svensk spillefilm fra 1991 basert på Kvitebjørn kong Valemon, og den filmen er alt dette sitatet beskriver: rett frem, eventyrlig og full av magi. Den egger barns fantasi, samtidig som den også har en dybde som appellerer til voksne.

Dette nye forsøket, derimot, er en skuffende blanding av halvveis karakterer, knotete dialog og unødvendige sanger.

For å være rettferdig så er animasjonen vakker i denne filmen. Den gir meg Studio Ghibli-universet, Ronja Røverdatter og Disneys Tangled, tettpakket med norsk natur, norrøn estetikk og landlig bonderomantikk som rammeverk. Dessverre hjelper det ikke når selve grunnmuren – karakterene og historien – er så svak.

Jeg syns det hele er trist og egentlig ganske alvorlig, da en slik gjenfortelling aldri kommer til å bli en kjent og kjær klassiker for den nye generasjonen. Er vi ikke forsiktig har vi tynnet ut hele minnet om dette og andre fantastiske eventyr, og står igjen i askene av det vi selv har satt fyr på. Det virker kanskje overdramatisk sagt, men om du virkelig tenker over det så ser du lett de er å miste disse vakre nordiske eventyrene våre til historiebøkene om vi leker hviskeleken med dem til vi sitter igjen med det tullet jeg så på kino i dag.

Ikke lek hviskeleken med de vakre eventyrene våre til vi sitter igjen med det tullet jeg så på kino i dag.

Filmen starter tregt, men tar seg kraftig opp etter en stund Jeg skriblet i notatblokken min «Filmen bruker litt tid på å varme opp, men varm blir du«. Hovedkarakteren Liv minnet meg om Pocahontas og Ariel med sin eventyrlyst og selvstendighet.

Men så begynte alt å rakne og denne gang er det ikke et par løse tråder, det hele veggteppet som går i oppløsning. Karakterene mangler bakgrunn og motivasjon. Hvordan utvikler Liv og Valemon ekte kjærlighet? Det føles påtvunget. Er det ikke mer motivasjon bak heksens jakt på og forbannelse over Valemon enn at hun ikke fikk viljen sin for mange år siden? Disse spørsmålene forblir ubesvart og filmens konflikter føles flate og uengasjerende.

Sangtekstene i filmen er et kapittel for seg selv – og ikke på en god måte. Rimene er forutsigbare og melodiene rotete. Eksempel: «Hvem er han? Hvem er du? Kvitebjørn, si meg det nå. Du er min venn, det tror jeg på.«

Jeg hadde vondt for å høre ferdig. Disse sangene gjør lite for å utdype karakterene eller drive handlingen fremover, og er en billig måte å fortelle om deres indre konflikter. Dialogen lider også uten sang, med banale og klisjéfylte replikker som gjør det vanskelig å ta filmen på alvor. Det hele blir tydeligere og tydeligere utover i filmen, til vi sitter igjen med en skål graut vi ikke vet hva vi skal gjøre med og det er for sent å gå rundt.

en skål graut vi ikke vet hva vi skal gjøre med og det er for sent å gå rundt

Jo dupere ned i denne guggen jeg kommer, jo flere spørsmål har jeg. Hvorfor forvandler heksen tjenerne sine til hushunder? Ulver hadde passet bedre med norsk natur og det truende momentet hun leter etter. Hvorfor bruker Liv en magisk saks – som kan lage hvilket som helst plagg – til å kun lage et tau? Og hva er greia med skogens dyr som står passivt og ser på mens mus (!) på mirakuløst vis beseirer heksen ved å klatre oppå henne til hun hva? Kveles? Og så mister hun magien sin fordi musene klatret på henne og angrer alt er bra? Kom igjen. Og så blir vi tvangsforet en dialogen på slutten om at Liv ikke vil bli prinsesse, men ramser heller opp alt hun vil studere for å bli lærer, før hun kaster kronen til prinsen inn i skogen.

Det største irritasjonsmomentet er likevel hvordan filmen stjeler elementer fra andre klassikere uten å tilføre noe nytt. Scenen der Liv hulker «Ikke forlat meg, jeg elsker deg» er over Valemon som vekker ham til live, er den verste, rett ut av Skjønnheten og Udyret.

Hadde filmen fokusert like mye på ord som bilde, kunne dette fungert. Animasjonene er det ikke noe å si på, de var vakkert utført. Hadde de kuttet sangene, lagt mer arbeid i karakterutviklingen og tenkt grundigere gjennom manus, kunne denne filmen vært en sterk representasjon av nordisk kulturarv. Dessverre har den en pen overflate uten nok sjel.

En pen overflate uten nok sjel.

Jeg kan ikke anbefale å se denne filmen, og er sint nok til å derfor boikotte å si hvor den kan strømmes. Hvis du vil oppleve Kvitebjørn kong Valemon slik den fortjener, kan du se den flotte versjonen fra 1991 på TV 2 Play, Apple TV+ eller Viaplay.