The Bear kom som et friskt pust i sin første sesong, og fortjener virkelig sin plass som av de mest kritikerroste seriene i nyere tid. Sesong 2 bygger videre på den intense energien og rå realismen fra sesong 1, men går dypere inn i karakterenes liv og psyke, samt restaurantens turbulente historie.
Der hvor første sesong fokuserte mye på Carmys (Jeremy Allen White) forsøk på å finne fotfeste, i en restaurant hvor han var uønsket, og de utfordringene ved å få stedet til å fungere, tar sesong 2 en mer langsom og reflekterende tilnærming, hvor den utforsker tema som sorg, ansvar, familieforpliktelser og hva det virkelig betyr å forfølge drømmene sine. Heldigvis er den intense rytmen fortsatt til stede, og serien har en egen evne til å bruke stillhet og skriking om hverandre for å ta seerne, og karakterene, på en sinnsyk karusell av følelser.
Sesongen starter sterkt med episoden «Beef», med at teamet står overfor de harde realitetene ved å åpne en ny restaurant. Deres økonomiske problemer vokser med hvert nye problem de finner gjennom oppussingen, samtidig som også konflikter innad i teamet stiger omtrent med samme hastighet.
Selv om Carmy er i sentrum av handlingen, lager denne sesongen mye plass til de andre karakterene og virker nesten å ta et steg vekk ifra å ha en hovedkarakter. De utvidete historiene til Sydney (Ayo Edebiri) og Richie (Ebon Moss-Bachrach) fenger og bygger videre på forståelsen for deres motivasjon til å få The Bear til å fungere. Sydney fortsetter å bryte sammen under sine egne forventninger til seg selv, mens Richie opplever en slags Glow-up fra og med episoden «Forks» (9.7/10 på IMDb), som imponerer med sin dybde av karakterutvikling, når Carmy sender ham på en intens selvoppdagelse hos hans tidligere arbeidsgiver, en fancy restaurant hvor alt er målt i millisekunder. Men får også en ny respekt for hva det betyr å være Michelinstjerne-restaurant, til det punkt man nesten tror det er falskt at noen kan være så gode.
Sesong 2 har også flere av de intime sårbare nærbildene av karakterene på hjemmebane, noe jeg virkelig elsker. Jeremy Allen White er enda bedre enn i første sesong – en fantastisk skuespiller. Mannen kan gjøre det å kutte løk til en Oscar-verdig forestilling. Det er nesten ikke til å tro at serien har blitt bedre uten å overdrive, slik mange serier ofte gjør etter å trå til med en suksess-historie i sin første sesong. Her handler det fortsatt om menneskene, i sann stil til også det vi begynner å skjønne det betyr å være en god restaurant.
Manuset er skarpt, med en dialog som føles naturlig og autentisk. Christopher Storer har virkelig perfeksjonert det å fange kaoset på kjøkkenet, samtidig som seerne får pusterom med roligere øyeblikk. Dette er spesielt tydelig på den store test-åpningen, når vi følger servitørene inn og ut svingdøren fra kjøkkenet til spisesalen, hvor stress og skriking svinger opp og igjen sammen med døren, der de går inn til kaos og henter kunstverk og tilbake til stille behagelig småprat og rolig musikk.
Den mørke humoren som preget første sesong er fortsatt til stede, men det er også et dybdelag av melankoli og refleksjon som gir serien en emosjonell tyngde. Episoden «Fishes» (9.6/10) er for seerne et høydepunkt, men samtidig også et lavpunkt for karakterene. Her blir det bekmørkt, via et tilbakeblikk til en av familiens opphetete og traumatiske julemiddager. Seerne forstår litt mer av det emosjonelle kaoset som enda preger Carmy, søsteren og Richies liv, og får også litt mer forståelse for de vanskelige indre konfliktene broren slet med før han tok selvmord.
Julemiddagen fra helvette styres fult og helt den veien av moren deres, spilt helt fabelaktig av Jamie Lee Curtis (en skuespiller jeg ikke kan prise høyt nok). Hun er tydelig instrumentell i konfliktene, splittelsen og den videre emosjonelle reisen til hver av familiemedlemmene sine, spesielt de tre barna, og det nesten ikke-eksisterende forholdet de nå prøver å gjenoppbygge.
Måten angsten drives til et høyt nivå med hensikt, kjenner jeg på hele kroppen. Dette er ikke en serie om mat, det er en serie om livet – med alt det innebærer av smerte, håp og uoppfylte drømmer. Kampen om å være bedre enn det man var i går, er tung og sår. Men å kunne bli bare 1 % bedre her og der er fremdeles noe som gir håp.
Jeg elsker denne serien og syns sesong 2 leverer på alle fronter. Den våger å ta risikoen ved å gå dypere inn i karakterene sine komplekse liv, uten å miste grepet på det intense tempoet og den realistiske skildringen av restaurantlivet som vi fikk i sesong 1.
Samlet sett er The Bear et mesterverk. Det beste jeg har sett på lenge. Ikke gå glipp av denne. Se den på Disney+.
