Hvordan kan en så ordinær serie som The Acolyte skape så mye drama på nett? Det er nok dessverre et tegn på at andre krefter er i spill, noe som tar luften ut av det som kunne bli en artig seriesnakkis for Star Wars-fans.
Om du ikke har fått det med deg, er den nye Star Wars-serien en som har blitt heftig diskutert og opplevd tidenes laveste Star Wars-rating på IMDb. Det diskuteres over det som fremstår som rene trivialiteter.
Populærkultur er dessverre et yndet mål å forsøke å slå politisk mynt, skape splid og krangel om trivialiteter. The Acolyte er siste offer for en trend jeg erfarer ikke leder andre steder enn til den mørke siden, og korrumperer lidenskapen som ga liv til fankulturen. Dette er en serie som viser at vi fortsatt har et stykke å gå før vi har lært oss å håndtere organisert trolling på nett. Som er trist, fordi The Acolyte er en helt ok Star Wars-serie, med nok av potensial, og nok av utfordringer. Alderen til en birolle er ikke del av det, men viste seg å kuppe Internett i dagesvis.
Satt til 100 år før Episode I
The Acolyte foregår i de siste dagene av High Republic-æraen, omtrent 100 år før The Phantom Menace. Serien følger Osha en tidligere Padawan, spilt av Amandla Stenberg, og hennes Jedi Master Sol, spilt av Lee Jung-jae, mens de etterforsker en serie mystiske forbrytelser. Stenberg spiller også Oshas tvillingsøster Mae, som var antatt død under mystiske omstendigheter. Osha og Sol blir trukket inn i en mørk verden hvor onde krefter begynner å gjøre seg gjeldende.
Andre sentrale skuespillere inkluderer Manny Jacinto som Qimir, Dafne Keen som Jecki Lon og Jodie Turner-Smith som Mother Aniseya, leder av en gruppe Force-witches. Carrie-Anne Moss spiller Jedi Master Indara, som det dessverre er lite av i serien. Hun holder et nivå over øvrige karakterer, både takket være manus og skuespiller.
Disney går mer vågalt til verks i sin nyeste Star Wars-serie og stiller seg lagelig til hogg i en pågående feide på Internett, hvor det nøres opp til konflikt. La meg bruke litt tid til å påpeke hvor uheldig dette er: Selv dem som bare ønsker en veldig god serie blir dratt med på lasset, ved siden av påvirkelige sjeler i en tid hvor politiske krefter søker måter å få massene med seg. Slik er det nå blitt med populære franchiser i en tid hvor ulike krefter ønsker å dra nytte av å tirre opp stemningen og skape splid og krangling.
Sinte masser distraheres av spillkort
Med fare for å terge på meg skuffede fans: Vi bør vel vite bedre? I George Orwells mesterverk 1984, beskriver han hvordan massene distraheres og kontrolleres ved hjelp av trivialiteter og krangling rundt «meningsløs» underholdning. Et sitat fra boken illustrerer dette poenget: «Så lenge de var berøvet muligheten til sammenligning, ville de aldri bli bevisste på at de var undertrykt.» Det reflekteres om hvordan totalitære regimer bruker fjernsynet som et verktøy for å holde befolkningen engasjert i uviktige konflikter og tanketomme aktiviteter, slik at de ikke fokuserer på de virkelige problemene som påvirker livene våre. I stedet for å være opptatt av frihet, rettferdighet og sannhet, blir massene fanget i en evig syklus av trivialiteter som frarøver kontroll og gjør massene passive.
Denne tematikken har paralleller til dagens samfunn, hvor media og underholdning ofte prioriterer sensasjonelle og overfladiske saker fremfor dyptgående og viktige spørsmål. Denne konstante strømmen av trivielle konflikter og drama kan bidra til en distraksjon som hindrer folk i å fokusere på betydningsfulle sosiale og politiske temaer. Dette speiler Orwells dystopiske visjon, hvor fjernsynet blir et redskap for massemanipulasjon og undertrykkelse.
The Acolyte forsøker å tilføre interessant diskusjon, men blir grisetaklet av reneste teppebombing av trivielle diskusjoner. Interessante spørsmål blir ikke diskutert, og et økt mangfold i Star Wars-universet er det som blir skadelidende. Kommersielle krefter, som tross alt styrer Star Wars, kan vegre seg fra å satse på noe nytt og utfordrende. Her er det mye som egentlig burde bli diskutert, men diskusjoner raser om alderen til en karakter mer enn om livsstilsvalgene til karakterene, og mysteriene som stilles. Det blir uheldig at det krangles om alderen til en liten birolle er korrekt eller ei, basert på et spillkort fra noen tiår siden. Det fremstår som et paradoks.
Spillkort, undrer du deg kanskje om? Rollefiguren Ki-Adi-Mundi, som dukker opp i The Acolyte, skapte bråk blant fansen da det angivelig motsa etablert lore fra et spillkort fra 2013 og en CD-ROM fra 1999, som begge ikke lenger regnes som del av den offisielle tidslinjen. Ki-Adi-Mundi, som ifølge Legends-materiale skulle være født lenge etter hendelsene i The Acolyte, ble likevel tema for diskusjon. Å bruke tid på slikt, er for meg en gåte. Jeg bryr meg kvidder om det, og jeg har vanskelig for å tro folk egentlig mener det er verdt tiden å diskutere?
Star Wars og sinnet fra deler av fansen
Dessverre preges Star Wars-miljøet av slikt, og velkjente markedsføringsmekanismer har lært oss hvordan en negativ stemme overdøver en håndfull positive. Det blir fort voldsomt, noe mediehistorien har mange skremmende eksmpler på.
Det var kanskje det første fenomenet hvor dette skjedde, fordi verdensveven økte muligheten for å nøre til slikt. Et godt eksempel er hvordan Jake Lloyd, som spilte unge Anakin Skywalker, ble utsatt for massiv hets og trakassering etter Star Wars: Episode I – The Phantom Menace. Lloyd trakk seg senere helt ut av skuespill delvis på grunn av dette og har slitt med alvorlige mentale helseproblemer som følge av den konstante trakasseringen. Ahmed Best, som spilte Jar Jar Binks, opplevde også ekstrem cybermobbing og mottok til og med dødstrusler. Han har senere uttalt at dette nesten drev ham til selvmord.
Det skulle tilsi at fanbasen har lært, og trår mer edruelig til verks i kritikken sin, for det skal ikke store prosentandelen til når millioner følger med, for at det skal bli voldsomt. Da bør vi mane til dannelse og konstruktiv kritikk. Dessverre lar for store deler av massene seg rive med, ser det ut til, og det begrenser mulighetene til en entusiastisk diskusjon rundt hva som er å like eller ei med den nye serien.
En helt ok serie
For hva kan sies om The Acolyte? Dette er en betydelig bedre serie enn den lave ratingen på IMDb, hvor den ligger som en av årets lavest rangerte, og det også er funnet tydelige tegn på manipulering på ulike nettsider som samler inn folks stemmer. Serien byr på noen av de heftigste actionsekvensene i Star Wars-historien, har gode produksjonskvaliteter og rollefigurer som for mange målgrupper vil fenge og skape entusiasme. Det er et helt ok mysterium, skuespillerne leverer rimelig bra, og det er forholdsvis god driv i historien.
Samtidig er det noe urytmisk over det hele, og serien stiller flere spørsmål enn den akter å besvare. Slutten er av det mer frustrerende slaget, og det er tydelig at serien satser på å få flere sesonger – uten at det nødvendigvis lar seg gjøre. Den er avhengig av ytterligere en sesong for å ha noen form for langvarig verdi, og jeg er ærlig på at jeg nok er litt utenfor seriens målgruppe.
Det gjør meg ingenting. Jeg tilhører de som elsket originalfilmene, men som ikke helt er i målgruppen for eksempelvis Ewok-filmene (som mest har verdi da jeg ser de med min bedre halvdel, som elsket de filmene).
Serieskaperen Leslye Headland, kjent for sterke Russian Doll, liker å finne en grense å tråkke litt på, slik vi har sett med hennes tidligere serier. Hun har ambisjoner med dette prosjektet og våger å tirre på seg deler av fangruppen. Det må hun få lov til. Det er kjekt at de etablerte utfordres, og det er lagt langt mer arbeid i actionsekvenser og det som gjør at unge gjerne omfavner Star Wars. For et voksent publikum faller noe av dramaet flatt, og mysteriet er ikke det mest avanserte. Storpolitikken avstår den for det meste fra, selv om det er noen hint.
Det er også en god fortelling som viser hvordan Jediordenen er i ferd med å miste seg selv, som er kjernen i Episode I-III. Der legger serien et fundament og hinter også til et par legendariske Star Wars-karakterer
Mye grått og lite lys og mørke
Der serien skiller seg ut, er at det her er mindre tydelig hvor de ulike rollefigurene egentlig lander i hele «lyset vs. mørket» i dette universet. Underliggende motivasjoner forklares, og alle karakterene gjør tvilsomme handlinger i løpet av historien, som strekker seg over et par tiår. Samtidig gjøres dette på en måte som gjør det krevende å heie på noen som helst. Det er vanskelig å sette ord på, men det er ikke samme engasjement som eksempelvis den bunnsolide Andor. Det er så pragmatisk tilnærming at noe av dynamikken og motsetningene forsvinner, det er ikke et bra tegn at jeg heller mer til likegyldighet enn engasjement for så mange av rollefigurene.
The Acolyte forteller også en historie hvor alle mer heller mot den mørke siden enn den lyse siden. Dermed er jeg usikker på hvor inspirerende serien ender opp for dagens unge, som er mer målgruppen enn min. Jeg er en mann i 40-årene, som kan kose meg med klassikerne og Andor. Jeg er glad for en serie som dette, som øker mangfold og kompleksitet i Star Wars-universet, selv om ikke alt er helt min kopp me te. Jeg kjenner på at det er det mer overfladiske som treffer meg, paradoksalt nok: Noen helt fenomenale kampsekvenser.
The Acolyte utfordrer etablerte Star Wars-normer og introduserer mangfold i Star Wars-universet, men mangler kanskje det engasjementet og den dynamikken som kreves for å virkelig fange publikum. Den er avhengig av nok en sesong for å sikre sin plass, men om det skjer med alt sinnet jeg opplever at serien skaper – er usikkert.