The Artful Dodger leverte på veldig mange plan. Det var en morsom serie, med en haug av overraskende vendinger.
Hvordan serien klarer å gjøre en amputasjon romantisk, er langt utenfor min forstand, men det klarte de. Det er nok mye takket være den flotte kjemien mellom Thomas Brodie-Sangster (Game of Thrones, Love Actually, The Queens Gambit) og Maia Mitchell (The Forsters).
Dodger er blitt voksen og flyttet til Australia, hvor han har etablert seg som Jack Dawkkins, en meget dyktig kirurg. 15 år bak seg ligger livet som lommetyv i Londons gater, før han ble fanget og kastet i fengsel for å dø, etter å blitt sveket av både Fagin, mannen han så på som en farsfigur, og Oliver Twist, en han regnet som sin bror.
Når han så ser opp en dag og møter øynene til en gammel kjenning, er det gamle livet han så hardt har prøvd å skjule, på vei til å innhente ham, samtidig som det nye livet han så møysommelig har bygget begynner å slå sprekker.
Fagin er nemlig tilbake, i lenker, og forlanger sin frihet i bytte mot sin stillhet. Han har imidlertid ingen ønsker om et nytt og bedre liv, og setter i gang med å stjele og narre innbyggerne i Jacks lille by, så snart han er fri fra håndjernene. Dette klarer han selvfølgelig å dra Jack motvillig med på, som desperat prøver å rydde opp uten at noen skal bli mistenksomme på ham selv eller Fagin.
Fagin spiles av fantastiske David Thewlis (Harry Potter verdenen, The Sandman, Fargo). Det var også artig å se komikeren Tim Minchin på skjermen, som Darius Cracksworth. Definitivt to problembarn i Jacks verden.
Samtidig har datteren til byens guvernør, Lady Belle (Maia), bestemt seg for å bli kirurg. I en tid der kvinner ikke anses å høre hjemme i et slikt yrke eller nært et sykehus som annet enn pårørende eller sykepleier, er dette helt uhørt. Men Lady Bell er ikke vandt til å høre nei og har heller ikke tenkt å åpne ørene for ordet når Jack prøver å si det. Hun tar ham i et tyveri og tvinger ham til å hjelpe henne med treningen i bytte mot sin stillhet.
Plutselig er det alt for mange som skal ha sitt for sin stillhet rundt Jack og han begynner desperat å miste taket på alle trådene han holder i.
Serien beveger seg raskt og grasiøst, som en kirurg med sin når og tråd. Den kutter presist i sine seere, akkurat der det trengs, og syr oss sammen igjen på imponerende vis. Sangster beskriver serien selv som en «colourful, fun rump«, og det stemmer veldig godt med min opplevelse av serien.
Virkelig bra serie. Få den med deg på Disney+.