Samhold, patriotisme og brutal luftkrig er det som venter deg om du begir deg ut på Masters of the Air. Bombing i Norge er med, men Apple-serien handler ikke om oss «bønder fra nord» eller sivilister. Det må vi nesten tåle. Spørsmålet blir om serien får frem nyanser nødvendig for vår egen problemfylte tid?
Helter fra oven
Masters of the Air, er en krigsdrama-miniserie som fokuserer på amerikanske bombeflygere i Europa under andre verdenskrig. Serien er basert på boken med samme navn av Donald L. Miller, og fremheveler heroismen og utfordringene til unge menn som levde i en tid helt fremmed for de fleste av oss.
100. Bombegruppe er heltene vi følger. Dette var en enhet i det amerikanske luftforsvaret under andre verdenskrig, kjent for sine oppdrag i Europa og spesielt for sine mange tap og heltemodige handlinger, som ga dem kallenavnet «The Bloody Hundredth».
Serien betraktes som den siste delen av en trilogi som begynte med Band of Brothers (2001), som handlet om hærens 101. luftbårne divisjon, og The Pacific (2010), som handlet om De forente staters marinekorps..
Gruppen var en del av US Army Air Forces og spilte en viktig rolle i den allierte luftoffensiven mot Nazi-Tyskland, spesielt i de siste fasene av krigen.
Under invasjonen av Tyskland var bombegruppene involvert i strategiske bombetokt mot tyske industrielle, militære og kommunikasjonsmål. Dette inkluderte bombing av fabrikker, jernbaneknutepunkter, og andre nøkkelmål for å svekke det tyske krigsmaskineriet og støtte de allierte landstyrkenes fremrykking. 100. Bombegruppe var kjent for sin deltakelse i flere viktige oppdrag under denne perioden, og de utførte disse oppdragene til tross for betydelig risiko og ofte tunge tap.
Denne bombegruppens handlinger var en del av den bredere allierte strategien for å demoralisere fienden og fremskynde slutten på krigen i Europa. Luftoffensiven, som de var en del av, bidro betydelig til Nazi-Tysklands nederlag.
Formasjonstrening
Kjernen i historien er den samme: Dette handler om samhold, kameratskap, og å gi hverandre ryggdekning. Dette illustreres gjennom viktigheten av formasjonsflyging, noe 100. Bombegruppe ikke var kjent for å være spesielt gode på da serien starter.
Tenk parallellen til vognkarene i det gamle ville vesten, hvor vognene danner en ring under angrep. Brytes formasjonen, ble man enkel skyteskive.
Det mest tiltalende ved Masters of the Air, som også var tilfellet for Band of Brothers og The Pacific, er hvordan jeg nok en gang reflekterer over samtidens økende egoisme, grådighet, selvsentrerte handlinger og voksende splid i samfunnet. Krigsserier bidrar til å sette dette i et mer historisk perspektiv, og jeg minnes mine egen fortid i forsvaret – hvor ryggdekning var forventet.
Dette svinner litt hen i det sivile, selv i idretten. Lagmoral og lagfølelse er essensen i å overleve som mennesker, så lenge det ikke tipper over i ekkokammer, stammekultur og … vel. Verdenskriger. Du kan se det glippe hen rundt deg, hvor enn du går. Det er litt skummelt.
Luftfokus
Perspektivet på krigen fra luften visualiserer viktigheten av samarbeid, her er den actiontunge visualiseringen med på å underbygge poenget. Noen norske kritikere har påpekt at bakkeperspektivet mangler, som når U-båtbunkersen i Trondheim bombes i episode 2. Om noen er skuffet over at norske sivilister ikke er funnet verdig scenetid? Det er litt typisk norsk akkurat det. «Hva med oss!»
Dette er imidlertid ikke hovedfokuset i Masters of The Air, som primært handler om 100. Bombegruppe, det amerikanske selvbildet og deres syn på sitt bidrag i krigen. I historien om bombingen av U-båtbunkersen i Trondheim fokuseres det på reisen hjem, hvor lederen står overfor et vanskelig valg, uten at jeg skal gi vekk for mye i anmeldelsen. Dette høydepunktet understreker spenningen og de moralske dilemmaene som ofte oppstår i krigens kompleksitet. Poenget der er ikke bakkeperspektivet.
Patriotisme og nyanser går ikke nødvendigvis hånd i hånd, det medfører riktighet. Men nyanser kan fint tilføres av seeren. Det amerikanske krigsmaskineriet våknet virkelig etter det nest mest kjente bombetoktet i krigen, angrepet på Pearl Harbor den 7. desember 1941. Det mest kjente angrepet var bruken av atombombene den 6. og 9. august 1945, som satte en brutal sluttstrek for krigen.
At USA skal bære ansvaret for å formidle historiene til andre krigshelter, er et punkt verdt å reflektere over om er berettiget. Norge produserer også krigsfilmer fra et patriotisk perspektiv. Kritikkverdig blir det først når krig og grusomhet romantiseres og nærmer seg propaganda, noe hverken denne eller forgjenger-seriene gjør. Du får ikke akkurat lyst til å bli soldat i en krig, etter å ha sett grusomhetene utspinne seg.
Det blir interessant å se om luftkrigerne kan opprettholde et intenst og følelsesladet perspektiv gjennom ni episoder. Serien må tilby mer enn bare «ukens oppdrag» for å matche nivået til sine søsterserier, og kan heller ikke lene seg på samme formel som de. Der har serien enda til gode å vise hva som skiller den ut.
Litt mindre berøringsangst
Karaktergalleriet er omfattende, noe som er nødvendig gitt det høye antallet som forventes å dø. Variasjonen er begrenset, primært med menn i 20-årene. Serien forsøker ikke å skape et mer påtatt dramatisk mangfold ved å inkludere kvinner eller etnisk mangfoldige karakterer. I en tid hvor vi ser en eksplosjon i mangfold takket være strømmetjenestenes globale perspektiv, kan dette gjøre serien noe mer ensformig. Det kan også bidra til en forvrengt fremstilling som ikke er heldig. La meg utdype:
Litt av utfodringen med de to øvrige seriene, er berøringsangsten for rasisme som rammet afroamerikanske soldater under 2. verdenskrig, eller hvor nedskalert øvrige allierte styrker eksempelvis ble under invasjonen av Normandie. Det ser ikke nødvendigvis pent ut at det filtreres vekk hvordan plantingen av et konføderalt flagg ikke ble vist i The Pacific.
Masters of The Air gjør litt bot på det hele, for Tuskegee Airmen skal gis noe fokus utover i sesongen. De har derimot ikke dukket opp så langt, når to episoder er unnagjort.
Disse afroamerikanske pilotene og deres bemerkelsesverdige bidrag til krigen skal inkludert i serien. Spesielt blir karakteren Fenrik Robert Daniels, en av Tuskegee Airmen, portrettert av Ncuti Gatwa. Han er en sentral del av historien som viser deres kamp mot rasistiske barrierer og deres heroiske innsats i krigen. Det gir viktige nyanser.
Tuskegee Airmen var en gruppe afroamerikanske piloter som kjempet i andre verdenskrig og var de første afroamerikanske militærpilotene i De forente staters væpnede styrker. Navnet deres kommer fra Tuskegee, Alabama, hvor de fikk flyopplæring ved Tuskegee Army Air Field. De var en del av en større gruppe kjent som Tuskegee Airmen, som inkluderte navigatører, bombeflygere, mekanikere, instruktører, mannskap og støttepersonell.
Tuskegee Airmen var pionerer i sin tid da de tjenestegjorde under en periode med rasemessig segregasjon i USA. Til tross for betydelige hindringer og rasisme, beviste disse mennene sitt mot og ferdigheter i luften. De ble særlig kjent for sine oppdrag der de eskorterte bombefly og oppnådde en bemerkelsesverdig rekord for å miste få bombefly til fiendtlige jagerfly. Dette bidro til å endre synet på afroamerikanske soldaters kapasiteter og var en katalysator for senere integrering av det amerikanske militæret.
Tuskegee Airmen mottok flere utmerkelser og æresbevisninger, inkludert mange Distinguished Flying Crosses. Deres historie er en viktig del av både militær- og afroamerikansk historie, og representerer et viktig skritt mot raseskille og likhet i de væpnede styrkene.
Elvis bak spakene
Austin Butler, i rollen som major Gale Cleven, og Callum Turner, i rollen som major John Egan, er de to som gist mest spillerom. Sawyer Spielberg, i rollen som Roy Frank Claytor, gir liv til fortellerstemmen og navigatøren med spysyke, som ved en anledning navigerer flyet sitt til Frankrike i stedet for England. Det er noen humoristiske innslag i det hele.
Butler er en voksende stjerne, med fortid i serier som The Carrie Diaries og The Shannara Chronicles, før han vant Golden Globe for rollen som Elvis. I Masters of The Air fremstår han som en kombinasjon av nevnte Elvis, og John Travolta. Han er nesten litt for kjekk for rollen.
Callum Turner er imponerer, John Egan gir det hele en litt mer krydret smak med sjarm og skøyerstreker. Raff Law er den med mest kompleksitet over seg, noe serien behøver mer av utover sesongen. Jeg håper og tror vi er får mer psykologisk dypdykk, noe Butlers karakter hinter til etter sitt første oppdrag.
- Major Gale “Buck” Cleven: Spilt av Austin Butler, Cleven er en av skvadronens ledere, kjent for sin seriøsitet og mangel på interesse i fritidsaktiviteter.
- Major John “Bucky” Egan: Spilt av Callum Turner, Egan er Cleven’s motsats, kjent for sitt festlige liv og sosiale natur.
- Major Harry Crosby: Spilt av Anthony Boyle, han er en viktig figur og delvis forteller i serien, starter som en navigator.
- Major Robert Rosenthal: Nate Mann spiller Rosenthal.
- Løytnant Curtis “Curt” Biddick: Barry Keoghan spiller Biddick, en dyktig pilot.
- Sersjant Ken Lemmons: Raff Law spiller Lemmons, en mekaniker som gir et unikt perspektiv på hendelsene.
- Fenrik Alexander Jefferson og Fenrik Robert Daniels: Spilt av Branden Cook og Ncuti Gatwa, henholdsvis, de representerer Tuskegee Airmen.
- Løytnant Roy Frank Claytor: Sawyer Spielberg spiller Claytor, en av Cleven’s co-piloter kjent for sitt karakteristiske bart.
Vil den vise viktigheten av samarbeid?
Dette er en monumental serie, som sparker godt fra seg fra start av. Det krever litt å henge helt med i svingene, og det er en bekymring om serien klarer å bli et godt nok supplement til det hele.
Dens funksjon for å fremme, og gjerne korrigere litt på, amerikansk selvbilde er av det tradisjonelle slag. Amerikanere kan ikke, og har aldri, reddet verden alene. Strengt talt tror jeg det er få amerikanere som tror det. Jeg undres hvorvidt serien til slutt vil få frem dette poenger, som vi sårt har behov for å formidle i en verden av hvor samhold utfordres.
Krigsdrama er på sitt beste når kompleksiteten i nedkjemping av nazistene vises, og at det ikke ble gjort uten egne svinn på skogen. Der er ikke Masters of the Air helt enda, men den inspirerer til økt samarbeid.
Der er den også en personlig påminner. Det gjelder å holde formasjonen og disiplinen også i eget liv. Hvis du mister skvadronen av syne, blir du et lett mål for fiendtlige skyttere.
Du kan se Masters of the Air på Apple TV+. Anmeldelsen er basert på seriens to første episoder.
