Den søte nyinnspillingen av Den lille havfruen er her, og den er ganske så magisk.
Vi var heldige nok til å få oss en billett til Konsertpaleets førpremiere, og vi kunne nesten ikke vært mer fornøyd med opplevelsen. Når du blir vandt til at Sebastian ser ut som en kongekrabbe og godtar at Fomle (Flounders) bare er en (ganske uappetittlig) blautfisk, så går resten greit. Melissa McCarthy var en badass av dimensjoner som Ursula, Halle Bailey (Grown-ish, The Color Purple) passer meget godt i rollen som Ariel og Jonah Hauer-King (Little Women, World on Fire) var like god som Prins Erik. Jeg koste meg, folkens, virkelig.
Filmen har mange nye sjarmerende sanger, som en morsom rap-duett mellom Sebastian (Daveed Diggs) og Svimse (Awkwafina) kalt «The Scuttlebutt». Vi lærer litt nytt om oppveksten til blant annet Prins Erik, og det er gjort mange andre små ‘artistic liberties’ og endringer her og der som passer ganske så bra til filmen.
For eksempel at hver av døtrene til Triton representerer forskjellige store hav i verden, sett på både utseende og klær, eller at Svimse (Scuttle) er blitt en kvinnelig Havsule istedenfor en mannlig Måke, som er en fugl som faktisk kan dykke ned i havet og bli der litt for å prate med Ariel.
Selvfølgelig er det også hauger av nikk med hatten til de tingene som gjør at vi elsker filmen fra 1989 og alle de sjarmerende karakterene, som når Ariel synger «Part of Your World» i grotten, mens hun lengselsfullt strekker hånden mot havoverflaten. Eller alle problemene hun har som fersk landkrabbe, spesielt når hun prøver å gå for første gang.
Vi får til og med en sjarmerende scene på et marked, hvor Halle Bailey kommer ansikt til ansikt med Jodi Benson, som gir Ariel en gaffel og spør om hun vet hvordan den brukes. Og om du ikke vet hvorfor det er så fantastisk kult så er det fordi Jodi Benson er den originale stemmen til BÅDE Ariel og Vanessa i filmen fra 1989!
Tidlig i filmen ble vi servert Sebastian og Ariels duett; «Under the Sea». Dette var stedet jeg sluttet å surmule om at alle havets skapninger var gjort så virkelighetsnære som mulig i filmen. Jeg forsto plutselig dette valget filmskaperne har tatt, da sangen viste hvor fantastisk mangfoldet av havdyr er, helt naturlig. Hvor magisk det virkelig er «under the sea», i den naturlige verdenen, der nede. Jeg har virkelig ikke ord for hvor stille jeg satt og prøvde å ta inn alle inntrykkene…
En annen spennende endring var hvordan filmen gav mye mer tyngde og alvor til Kong Tritons hat for mennesker. Vi ser det spesielt godt i en scene der han og døtrene rydder fiskenett og annet søppel fra ødelagte korallrev og snakker om hvordan enda et nytt havdyr er blitt utryddet på grunn av menneskers mangel på respekt for havet. Det er trist å tenke på, og dybden i det gjorde i mine øyne filmen enda vakrere.
På land tar Ariel oss med rundt på en sydhavsøy som drypper av farger og rytmer og inntrykk fra et sted som minner om Jamaica / Puerto Rico / Saint Lucia. Spesielt når hun og Erik utforsker byen rundt slottet og vi får se stilige markeder fulle av sang og dans og musikk, med stål trommer og eksotisk mat og fantastiske fargerike klær og bare et slikt sprudlende liv at du ikke kan motstå å følge rytmene med foten eller vrikke litt på skuldrene i setet.
Synge med gjorde jeg også, mer enn en gang. Lo. Holdt pusten. Kvapp. Og mest av alt smilte, jeg smilte omtrent gjennom det hele. Denne filmen var så søt og fint laget. Den minnet meg veldig om hvor vakkert utført jeg syns liveinnspillingen av Skjønnheten og Udyret var.
Den Lille Havfruen vil alltid være tidløs, og denne nye versjonen fungerte. Veldig bra. Må bare få si tusen takk til alle som jobbet på den.
