Spetakkel og intriger garanteres i House of the Dragon, en serie som inneholder det meste sammenlignet med nesten alle andre serier. Men! Noe mangler om du sammenligner den med Game of Thrones.
HBO Max-revansjen
House of the Dragon fremstår som en trygg havn for HBO Max, en strømmetjeneste som skal giftes bort til sin strake motpart Discovery+. Det “giftemålet” skal bli et interessant skue. Giftemål og fødsler er også katalysatoren for det meste av drama og intriger i House of the Dragon.
Døtre giftes bort for makt, innflytelse og allianser. Sønner ønskes for å sikre arverekken. Westeros, dette magiske britisk-inspirerte landskapet, er fylt med ryggdolkinger og brutte løfter. Kongelig britisk historie var også forfatter George R.R. Martins inspirasjonen til Westeros-historien. Drager og magi et lekent supplement.
Skjulte agendaer, incest og utroskap er ellers som hentet ut fra våre egne historiebøker. Her følger vi familien Targaryen da den er på sin mektigste, satt nærmere 200 år før hendelsene i Game of Thrones. Drager er en allegori for masseødeleggelsesvåpen og maktbalansen er satt deretter, for i Westeros er det kun Targaryens som kan temme og ri de mektige skapningene.
Det eneste som kan true kong Viserys I (Paddy Considine) er usikkerhet rundt arverekken. En sønn uteblir og hans datter Rhaenyra Targaryen (spilt av Milly Alcock som ung, Emma D’Arcy som voksen) er i utgangspunktet ingen ideell kandidat til tronen av rent diskriminerende årsaker. Patriarkatet står sterkt i Targaryen-dynastiet. Dette er ikke et dynasti hvor kvinner regjerer. I allefall ikke åpenlyst..
Den tradisjonen står nå for fall. Som kongens nærmeste rådgiver står Otto Hightower (Rhys Ifans) og kongens bror prins Daemon (Matt Smith). Med Rhaenyra som arving skaper det uro hos dem med andre ønsker og planer. For å komplisere maktkampen ytterligere er det også familier som ønsker at Rhaenyra tar familiearvingen til ektemann, mens det langs kysten er rebelske krefter som ypper til kamp.
Det skal da for faen ikke være enkelt å regjere. Selv for drageriddere.
Spektakulære sekvenser
Alt dette får serien til å minne om diverse påkostede kostymedrama. Forskjellen er at House of the Dragon er enda mer påkostet. I tillegg til enda mer actionfylt. Ja, og så har den drager og sex-scener du ellers kun finner i Showtime og Starz-serier (tenk Outlander, Spartacus og The Tudors). Sistnevnte oppleves mer som en regi i regien, som en koreografert dans mer enn intimt og lidenskapelig. Ved et tilfelle er Outlander-inspirasjonen åpenbar, men den mangler kjemien som er så tydelig mellom de to eminente skuespillerne i Outlander; Caitriona Balfe og Sam Heughan.
HBOs notoriske trang til å provosere med vold og frekkhet fremstår fortsatt som noe temmet, selv om serien har korrigert dette litt mer enn hva de har fått til i de mer tamme siste par sesongene av Game of Thrones og Westworld. «Puritanske» verdier har fått litt mer fotfeste i produksjonsmiljø, i tillegg til hensyn til skuespillere som har fortalt om uheldige og svært kritikkverdige opplevelser som enhver bransje bør være foruten. Det er en debatt i kulissene du ser gjenspeile seg i regien, det er mer tilgjort og tildekket.
I nesten alle målestokker er House of the Dragon en knallsterk ny serie. Sammenlign den med enhver fantasyserie eller kostymedrama og den vil passere med stil. Den er et realt ballespark til Amazon-satsingen The Wheel of Time, som til sammenligning fremstår som Grandiosa i møte med en pizzarestaurant. Sjefprodusent Miguel Sapochnik er mannen bak de mest spektakulære episodene av Game of Thrones, og her er det budsjett og gjennomføring som gir oss kampsekvenser vi sjeldent blir servert – selv om den fremdeles kommer litt til kort sammenlignet med det beste av kampscener i moderserien Game of Thrones.
Storbydrama i Kings Landing fremfor eventyr i distriktene
Det er nettopp eksistensen av Game of Thrones som skaper hodebry for House of the Dragon. Skuespill og produksjonsverdier er av ypperste klasse, spesielt Matt Smith og Paddy Considine. Utfordringen er at dette er en historier hvor nesten alle har en skjult agenda, hvor det, i motsetning til moderserien, her forklares i klartekst. Dette gjør at den mangler, i hvert fall i seriens seks første episoder, elementene som gjorde Game of Thrones altoppslukende.
Serien er strippet for eventyr, slik som ferden til Jon Snow, Daenerys Targaryen, Tyrion Lannister, Bran Stark og Arya Stark. Den har ikke et mystiske drap som en Ned Stark-type må avdekke, eller sagnomsuste mysterium om White Walkers eller opphavet til en protagonist som Jon Snow. Den har ikke vennskapet mellom en som Jon Snow og Samwell Tarly, eller mentor-forholdet mellom Daenerys og Jorah Mormont (en av de mer bortkastede rollene i House of the Dragon er Outlander-skuespiller Graham McTavish som kongsridder)
Såpeelementer som tente ild i fenomener som Star Wars og Game of Thrones er det lite av her. Dette er ingen historie om åpenbare helter og skurker. Alle er av slu natur, eller blir det rimelig kjapt – kanskje med et enkelt unntak. Moralen er at her tilpasser alle seg eller dør. AKA: Det blir stadig mer lik. Ingen har det gøy i dette universet, her er det gravalvor, depresjon og klaging som preger hverdagen. Uansett status. Kontrastene uteblir, så det undres i om kanskje målet er å gjøre alle til en Jamie Lannister, en av de mest komplekse og givende rollefigurene sett på TV. Kanskje blir det mer mystikk og eventyr når universet har satt seg litt mer til rette og historien blir mer spredt ut over kontinentet.
For her dekkes årevis med historie i løpet av få episoder. Det går hastig frem til det som omtales som A Dance With Dragons i George R.R. Martins verk. Få rollefigurer gis alt av fokus, det er ikke som i Game of Thrones hvor mye av spenningen var i å lure på når vi igjen ville få se noe til en Robb Stark eller Brienne.
Det jeg ikke klarer å se er hva som skal diskuteres heftig mellom episodene. Uteblir det, er dette en serie som føyer seg inn i rekken av diverse storproduksjoner. Underholdende mens du ser på, men med lite å tilby «mellom slagene». Hvordan jeg preges av å ha sett Game of Thrones oppleves som en litt ufortjent distraksjon. Jeg misunner dem som ser denne serien før de tar fatt på moderserien.
Anmeldelsen er basert på seks episoder. De serverer nok av håp om en givende sesongavslutning.
