TV 2 har funnet vinnerformelen med Heksejakt, som på sitt beste er så god at det blir ubehagelig.

Livet som varsler

Heksejakt handler i bunn og grunn om en person som blir straffet hardt for å gjøre det som er riktig. Dette er et spenstig drama som vier respekt og oppmerksomhet til de alt for mange som har opplevd dette i virkeligheten.

Heksejakt. Foto: TV 2
Heksejakt. Foto: TV 2

For å være litt mer detaljert: Vi møter Ida Waage (Ingrid Bolsø Berdal) som jobber i et advokatfirma. Hun stusser over en utbetaling og gir beskjed. Varslingen får ødeleggende konsekvenser og mye tyder på at det er del av et langt større og enda mer ulovlig spill. De involverte går nådeløst og kynisk til verks for å nøytralisere Ida.

Dette er en veldig god serie om hvordan livet som varsler er, for det er dessverre en realitet at veldig mange som varsler angrer i ettertid. Dette er utrolig nok et lite dekket tema i dramasjangeren, selv om vi bombarderes av hundrevis av serier hvert år. Heksejakt er ikke bare ment som et varsko, den er også en velkommen hyllest til samfunnets varslere.

Etter å ha sett hele sesongen i romjulen syntes jeg derfor det er på sin plass å vie litt spalteplass på å uttrykke en takknemlighet overfor alle involverte i denne serien. For jeg har etterhvert begynt å bli en litt eldre dimling som har sett og opplevd mye i yrkeslivet til å kjenne igjen at skildringen av påkjenningen her treffer ubarmhjertig bra. Jeg har sett hvordan gode mennesker rives ned, isoleres og ødelegges av å gjøre det som er riktig og det er bemerkelsesverdig hvor bra det her blir fortalt. Kanskje serien der kan få en langt viktigere funksjon enn som ren underholdning?

Det å gi beskjed om at noe er galt, men hvor «takken» er sabotasje og undergraving fra de ansvarlige er et alvorlig samfunnsproblem som finner sted i alle samfunnslag og yrkesgrupper. I Heksejakt er det selvfølgelig i et miljø knyttet tett opp mot eliten, politikere og pressen – det kan bli noe overdrevent, men samtidig gir det mer spillerom for drama enn om det var en varsler som ga beskjed om mobbing på den lokale Kiwi-sjappen. Selv om du, uavhengig av hvor du jobber, står i fare for å oppleve at livet blir brutalt ødelagt av de det varsles mot.

Heksejakt tar dette på kornet. Jeg tror det er mange som har vært i en vanskelig varsler-situasjon som vil sette ekstra pris på denne serien.

Jeg ble direkte uvel

Det er åpenbart at serieskaperne Siv Rajendram Eliassen og Anna Bache-Wiig har lagt ned et omfattende arbeid med å skildre de utfordringene og den virkelighet varslerne opplever på en troverdig måte. Resultatet er så til de grader fulltreffer at jeg med mer enn en anledning ble direkte uvel. Det er ment som et kompliment, for på det området opplever jeg serien som svimlende god. Det er et fåtall reaksjoner som har maktet å vekke slike reaksjoner, her snakker vi nivå til hvordan The Leftovers skildret sorg og tap.

Annonse

Heksejakt. Foto: TV 2
Heksejakt. Foto: TV 2

En stor del av æren for dette tilfaller Ingrid Bolsø Berdal som får frem den usikkerhet, angst og hjelpeløshet mennesker i en slik posisjon dessverre opplever. Det fremhever serien som noe mer enn noen timer med ren underholdning ment å få opp pulsen, for både hjertet og hjernen settes her på prøve. Den kan være en vekker og mikser inn god gravejournalistikk med solid dramatisering, her er det kvikk dialog du kun hører i serier og heldigvis mot til å ta det hele litt vel langt.

Et uvanlig tema i et ellers lett gjenkjennelig miljø

Det er også dette som gjør at serien skiller seg ut. Øvrig miljø og problemstilling som reises med skildring av snusk, mannsjåvinisme og ulovligheter i finansmiljø og advokatstanden er intet nytt innen norsk drama, det er et yndet mål blant norske manusforfattere og faren er jo nettopp at det kan bli noe utvannet og repeterende. Serien føles nært beslektet med serier som Aber Bergen, Exit og Mammon – ja selv i Heimebane fungerte slipskledde mennesker som den store stygge ulven.

Noen av de største skandalene og varslingssakene i Norge (og verden for øvrig) er fra pressen og underholdningsbransjen, men i norsk drama har vi ikke samme tilnærming som i USA – hvor serier som The Morning Show og i The Loudest Voice tar et selvransakende oppgjør med egen bransje. I Norge må nok finansmiljøet og advokatstanden tåle å få gjennomgå på dramafronten enn så lenge. Amerikansk drama kan gjerne bli litt for navlebeskuende, hvor alt skal settes til skuespillerbransjen, mens norsk underholdningsbransje gjerne får litt for mye berøringsangst for å feie for egen dør.

I fremtiden håper jeg å se litt mer variasjon på hvilke miljø det rettes kritisk søkelys på, men det er vel også først og fremst noe vi som ser litt vel mye TV-serier kan finne på å henge oss opp i.

Heksejakt. Foto: TV 2
Gubbekultur og sleipe folk i dress er ikke akkurat et uvanlig skue i norske storproduksjoner. Foto: TV 2

I Heksejakt er den største skurken også en vi seere stort sett får sett lite til, dermed blir han en temmelig karikert person blant et øvrig karaktergalleri som gis mer dybde – så skal det sies at dette også er et ganske bevisst grep som skaper en tydelig definert «kreftsvulst» som i Heksejakt sprer seg inn i de fleste korridorer.

Likevel er dette litt for lett gjenkjennelige enklere å se mellom fingrene på, for selv om miljøskildringene er en gjenganger er det utført med nyanser, profesjonalitet og med skuespillere av såpass høy klasse at det er lett å la seg engasjere. Det er ikke mange år siden de samme skuespillerne gikk igjen i de fleste serier, nå har vi fått en liten hær av talenter som fint kan klappe seg selv på skulderen for godt utført arbeid.

Ola G. Furuseth og Preben Hodneland spiller sleske jurister som fint ville hevet enhver sesong av Suits, selv om jeg tror du skal lete lenge etter å faktisk finne så utspekulerte personer på et kontor nær deg. Fridtjov Såheim digger jeg som den pathos-fylte etterforskeren Eirik Bråthen og Sara Khorami viser frem talentet sitt som journalisten Aida Salim.

Så skal det også sies at jeg er glad i at dialog er frisk og freidig, jeg ser ikke på drama for å høre folk snakke som de på kontoret eller i kompisgjengen. For med all respekt til alle mine gode venner og bekjente som leser dette, det ville vært jævla kjedelig om folk snakket slik i serier. Strengt talt kan norsk drama dra det enda et par hakk lenger (som vel er litt derfor jeg elsket den helsprø Aber Bergen).

Tydelig definert «skurkegalleri»

Heksejakt. Foto: TV 2
Heksejakt. Foto: TV 2

Nå vies det langt mer forståelse i historien til journalister og politiet enn til politikere, finanstopper og advokater, det skaper et tydelig skille på hvem som er «good guys» og ikke. Så blir det da også litt mindre støy av det, for det var ikke måte på hvor fornærmet enkelte litt for selvhøytidelige journalister ble av Mammon.

Serien har også en gjennomtenkt og artig måte å påpeke hvordan mangel på resurser i politi og presse skaper en blindsone som uredelige mennesker kan operere i.

Finansfolk er nok uansett godt vant med å få gjennomgå, et godt grep her er Axel Bøyums rollefigur, som får frem den farlige naiviteten som møter på det nådeløse karrièrejaget. Det er nok av uteksaminerte ved BI som vil kjenne igjen det usunne jaget etter å kunne sette «partner» i tittelen på Linkedin.

Heksejakt. Foto: TV 2
Axel Bøyum trollbandt i Heimebane og her tilfører han litt nødvendig nyanse i livet som strebende advokat. Foto: TV 2

Det er også heldigvis først og fremst en dramaserie, realismejaget tar ikke helt overhånd – selv om såpeserie-elementer er tonet ned en god del sammenlignet med serieskapernes forrige serie Frikjent. Regissør Eva Sørhaug har klart å holde på intensiteten gjennom samtlige episoder og glemmer ikke å klart definere rollefigurene vi får lite tid med. Her foregår varslingen i en sak som er nær makten og den tar vendinger som gjerne kan bli litt vel overdrevent enn edruelig, men det er også litt det vi skal forvente av kveldsunderholdning.

Vel vitende om at de virkelige sakene som serieskaperne har latt seg inspirere av sjeldent har endt godt, er det også knyttet en spenning til om serien avsluttes med håp og seier til «de gode», eller om den tar en dyster og provoserende slutt. Er det noe jeg nok behøver litt tid og diskusjoner på er det vel slutten, for selv om det nå er et par uker siden jeg har sett serien ferdig merker jeg at jeg gjerne vil snakke litt mer avsløringen av den store konspirasjonen og hvordan det hele løses. Den historien klarer ikke helt å engasjere like mye som skildringen av livet som varsler.

Jeg håper flere seere sitter igjen med samme opplevelse av at dette er en god miks av tradisjonell krim og viktig samfunnskommentar. For TV 2 sin del håper jeg dette er den veien de velger å følge med sin dramasatsing.

Heksejakt har premiere 9. januar på TV 2 og TV 2 Sumo.

Abonner
Varsle om
guest
0 Comments
Innebygde tilbakemeldinger
Vis alle kommentarer