The Witcher er et adreanalinkick som helhjertet omfavner fantasysjangeren. Et ellevilt eventyr.

Jeg sier som en kontor-kollega her i Media City Bergen liker å si når han er overbevist om noe: Dette er helt magisk.

Basert på bøkene, men ligner på spillene

Slik at ingen misforstår: Ikke forvent deg en ny Game of Thrones når du ser The Witcher. De er – og skal være – to vidt forskjellige fantasy-serier. The Witcher kan best beskrives som «fullbloods fantasy», mens Game of Thrones er en litt mer «edruelig» serie som lurer dramafansen inn i en sjanger, før drager og snikmord-skygger brått er del av handlingen. The Witcher derimot, omfavner fantasygalskapen fra første sekvens. De to seriene representerer for meg det beste av sjangerens to ytterpunkter.

The Witcher er populær blant millioner takket være en spilltrilogi som er hyllet verden over. Spillene er løst basert på en populær polsk bokserie skrevet av Andrzej Sapkowski, men serieskaper Lauren Schmidt har vært klar på at det er bøkene som er inspirasjon til serien. Ikke spillene.

The Witcher. Foto: Netflix
The Witcher. Foto: Netflix

«Noe annet vil være en adapsjon av en adapsjon» har hun påpekt. Et godt poeng, men likevel risikabelt da det er fort gjort å få millioner av spill-fanboys på nakken. På den annen side: Det er ikke akkurat enkelt å finne gode serier og filmer basert på dataspill, i tillegg er det nok lurt av Netflix å blidgjøre forfatteren litt mer enn spillskaperne (førstnevnte saksøkte i sin tid sistnevnte).

Annonse

Dette var mye av tvilen min til denne serien, jeg hadde egentlig innfunnet meg med at den i beste fall ville bli grei nok underholdning – og forventet en nedtonet fantasyserie, som gjerne er blitt normen etter Game of Thrones. Netflix har også slitt litt med å virkelig treffe med actionseriene sine, spesielt tempo og actionsekvenser har tidvis vært for traust og det er heller ikke et godt tegn når anmeldere får sperrefrist helt frem til premieredagen. Fantasyserier er også tradisjonelt best med et ukentlig innslag, ikke alt på en gang.

Sjeldent har jeg blitt mer positivt overrasket som med tilfellet The Witcher. Den omfavner det som gjorde The Witcher-spillene populært: Det er brutalt, rett frem og uten for mye mas og evigvarende karakterdrevet fokus. Karakterutviklingen er der heldigvis, men handlingen foregår også i et forrykende (og tilgjort forvirrende) vis slik at det her blir langt mer fart og fremgang (selv om første episode er noe treg og ensformig i tone).

Noe virker litt vel lettkjennelig innen sjangeren, men det beror mer på at første boken kom på 80-tallet og at mye som har kommet etter har lånt heftig.

For meg er dette akkurat hva jeg trenger. Jeg ønsker ikke en serie som etteraper om fantasyserier vi alt har fått, la meg kose meg med Game of Thrones og His Dark Materials for hva de er. Med The Witcher ønsker jeg noe som har litt mer adrenalin og overdrivelser.

En monsterjeger, en trollkvinne og en prinsesse

Historien er smart fortalt med en rekke overraskende vendinger, her tas noen snedige og litt vågale fortellergrep. Her er det mer inspirert av noen av de mer kjente science fiction-seriene enn de siste års fantasyserier. Dette universet er mer helsprøtt lik hva man ser i Star Wars og Ringenes Herre, men med en langt høyere aldersgrense grunnet brutalitet, språk og sengekos. Hvor tro serien er til bøkene kan jeg ikke si bastant, da jeg ikke har lest de ferdig, men det er hendelser som står ganske tett opp mot kildematerialet. Spillene elsker jeg og de forskjellene som eksisterer i den retning gjør meg fint lite.

Det starter litt tregt, men etter fem episoder er jeg så intenst engasjert i historien at jeg gleder meg stort til fortsettelsen.

Trollkvinnen Yennefer. The Witcher. Foto: Netflix

Sentralt står monsterjegeren Geralt (Henry Cavill), en mutert mann i «rasen» witcher, skapt via magi for å drepe monstre. Witchere er uglesett av mennesker. Trollkvinnen Yennefer (Anya Chalotra) og prinsessen Ciri (Freya Allan) er også viktige brikker i en historie som omhandler krig, rasisme og fremmedfrykt.

Serieskaper Schmidt får her her fullt ut får anvendt sin bakgrunn som kreativ skribent og blander her bøkenes historie med den visuelle stilen satt av den nydelige spillserien.

De fem første episodene, som ble gjort tilgjengelig for anmeldelse, innfridde langt mer enn jeg hadde håpet å våge på. Netflix er blitt notorisk vanskelige til å fornye seriene sine, men jeg forstår godt hvorfor de her like godt ga grønt lys i god tid før premiere av første sesong. Denne har alt den trenger til å bli en stor hit.

Prinsessen Ciri i The Witcher. Foto: Netflix

Henry Cavill er intens som hovedpersonen Geralt of Rivia og minner overraskende mye om spillversjonen av rollefiguren. Jeg tror «gamere» vil elske denne inkarnasjonen, mens han kanskje blir for monoton og gryntende i starten for de mange Witcher-ferskingene. Jeg hadde store tvil til valg av skuespill og er overlykkelig over at Cavill viser hvorfor han så sårt ønsket denne rollen. Han er en gryntende surpomp som gir akkurat den mengden reaksjoner som behøves.

Yennefer er et annet høydepunkt, uten å avsløre for mye her. Chalotra har en krevende rolle og viser at hun har mange lag å spille på.

Flere av birollene minner om det vi er servert fra Ringenes Herre, minnerike og likandes med en god miks av klart definerte stereotyper og de litt mer komplekse som nekter å være det du tror, selv om flere får kort tid på skjermen.

The Witcher. Foto: Netflix
Ja, han er slem. Som om du kunne tvile på annet. Foto: Netflix

Tar Netflix-action til et nytt nivå

Actionsekvensene er av en annen verden. Det er koreografi og trøkk slik kun serier som Spartacus, Warrior og Into the Badlands er i nærheten av. Det blir litt feil å sammenligne med Game of Thrones, da det her går for en langt mer visuell og fantasifull stil, men jeg vil hevde The Witcher her leverer det som gjerne var savnet i enkelte scener i siste sesong av den regjerende fantasykongen.

The Witcher. Foto: Netflix
The Witcher har action-sekvenser som vil få deg til å måpe. Foto: Netflix

Ikke la deg lure av en heller ordinær første actionscene i starten av første episode, som ser mer ut som noe fra et spill enn en TV-serier. Det er bare en liten forrett til hva du har i vente. Det blir helt spinnvilt.

Dette er en serie som fullt ut omfavner fantasy-sjangeren. Det er monstre, skrekk og magiske portaler rundt hvert bidige hjørne, med noen visuelle referanser til blant annet Aliens. All potensiell trang til en edruelig tilnærming eller fjerne elementer fra bøkene og spillene er heldigvis unngått, dette er fullt ut marinering av alt som gjør sjangeren så fantastisk (for de som elsker den). En virkelighetsflukt av dimensjoner.

Det virkelighetsnære er likeveler representert gjennom konfliktene som oppstår og de menneskelige svakhetene som forårsaker de. Dette er politisk spill, intriger og kriger som følger logikken bak flere av menneskehistoriens verste hendelser, men det drøvtygges ikke like mye på akkurat det her – så det gjelder å følge med for å henge med.

Sex, skrekk, vold og nakenhet

Vanskelige valg skaper en ekstra nerve i serien. Selv om det er bøkene som er seriens inspirasjon, er det klare referanser til hva som gjør spillene så engasjerende. For Geralt og enkelte av de fremtredende birollene utsettes for noen nesten umulige valg og det er en fryd å se hvordan det utspiller seg, for uansett hva Geralt gjør er det alltid kritikk å få og potensielt katastrofale konsekvenser.

Serien er også overraskende grafisk og hengir seg fullt og helt til det latterlig vakre og seksualiserte, noe som overrasker da det var å anta at serieskaper Schmidt raskt ville vært fristet til å tone slikt ned i dagens klima. Dette vil garantert får enkelte til å skrive lange avhandlinger om det noen vil si er problemer ved enkelte scener.

The Witcher. Foto: Netflix
Cavill er et åpenbart og bevisst sex-symbol i serien. Deal with it Foto: Netflix

Dette er en serie for voksne og det er for skuespillere som må være komfortabel med å vise hud, dette er igjen mer tro til å bevisst overdrive og fremheve. Det er her figurer så overdrevent fotogen og vakre at vi må til Spartacus for å finne lignende. Jeg føler i hvert fall et behov for å dra til treningsstudio etter å ha sett barskingen Cavill ta et varmt bad (som ikke er en negativ reaksjon, for jeg bør virkelig lette rævva fra sofaen…).

Tonen er også herlig variabel, fra tragedie, ren skrekk og nervepirrende øyeblikk til totalt fjollete komikk med en akkurat passe overdreven Geralt-sidekick i folkesangeren Jaskier (Joey Batey), slik som han er i spillene. Han vil garantert irritere vettet av noen seere, jeg er bare glad han er med. Historien er mest inspirert av bøkene, men tonen tar den fra spillserien. Det er en overraskende god kombinasjon som bør glede mange fans.

The Witcher. Foto: Netflix
Jaskier er utrolig fjollete i serien, kanskje for mye for enkelte. For min del et herlig tospann med gretne Geralt. Foto: Netflix

Om sesongen klarer å holde nivået også i de tre siste episodene blir dette fulltreffer. Jeg aner ikke hvordan de mest lidenskapelige The Witcher-fans kommer til å ta imot denne serien, erfaring tilsier at det skal lite til før det skapes en tøff atmosfære. Men jeg håper den faller i smak for like mange som det den gjorde for meg, samtidig betyr ikke dette at sjansen er stor for at den faller i smak om du liker Game of Thrones. Dette er to ulike, men høyst imponerende beist.

Dette var en svært gledelig overraskelse og jeg gleder meg til å se reaksjonene på serien, for de tror jeg blir en varierende affære. Spesielt om du forventer deg en ny Game of Thrones.

The Witcher sesong 1 kan strømmes i sin helhet på Netflix.

Annonse
Abonner
Varsle om
guest
5 Comments
Innebygde tilbakemeldinger
Vis alle kommentarer
Haftor
Haftor
11 måneder siden

At så mange samenligner the witcher med game of Thrones er forkastelig spessielt av Dagbladet.

Erik
Erik
11 måneder siden

Og denne fantasyelskeren slet seg gjennom en halvtime før jeg gav opp på første episode. Altfor mye informasjon på en gang, masse karakterer jeg ikke aner hvem er, men er forventet å bry meg om fra første minutt, og en meget sosialt støl hovedkarakter. Det er sikkert en veldig bra filmatisering av boken, men det ble rett og slett for mye og for kjedelig for meg.

Monica
11 måneder siden

Dette syns jeg var skikkelig bra saker! Til tross for at jeg sjelden liker «fantasy fortellinger» og knapt nok sett sjangeren siden Rigenes Herre, så gleder jeg meg og håper på fortsettelse av The Witcher. Sexy og rå serie som anbefales.