Den nye James Gray-filmen Ad Astra er mildt sagt en film som vil skape delte meninger, men en ting kan vi nok enes om: Brad Pitts skuespillerprestasjoner er verdig en Oscar-nominasjon. 

Regissør James Gray har vist seg unik med filmer som gangsterdramaet Little Odessa, den moderne vrien på Dostoevsky med Two Lovers, periodedramaet The Immigrant og biografisk eventyrdrama med The Lost City of Z. Han er en av de siste års mest undervurderte regissører. Med Ad Astra leverer han sitt første sci-fi drama med Brad Pitt i hovedrollen, og Ethan Gross (TV-serien Fringe) med på manuset. 

Ad Astra er satt til en nær fremtid og handler om astronauten Roy McBride (Brad Pitt). Historien starter i det McBride befinner seg i midten av et mysterium som truer jordens overlevelse. Nå må McBride reise til utkanten av solsystemet for å finne sin forsvunnede far (spilt av Tommy Lee Jones), og avdekke hemmelighetene som utfordrer den menneskelige eksistensen og vår plass i kosmos. 

Emosjonelt i verdensrommet

Gray ønsker håndterer her tematikk som vanligvis ikke forbindes med filmer som dette. Her handler det om langt mer enn de ofte brukte temaene innenfor romfart og reising gjennom verdensrommet – som isolasjon, ensomhet, utholdenhet og ofring. 

Tematikken er også sentral i Ad Astra, men innerst inne er filmen om noe langt mer personlig som besettelse, tilgivelse, empati og smertene av å bli forlatt. 

Brad Pitt i Ad Astra
Brad Pitt i Ad Astra

Dette utforskes samtidig som de uløste mysteriene og spørsmålene tar plass, men mest av alt er filmen interessert i å være en utforskning av den psykologiske tilstanden til hovedpersonen. Fra hvordan han forblir rolig og reservert uansett hva han opplever, og det faktum at hva han gjør bare er en jobb. 

Haltende biroller

Der det skorter er birollene, som aldri helt finner sin plass i en film som sliter med å finne ut hva de skal brukes til. Filmen gir et lite inntrykk at dette er gjort med hensikt, for å gi fullt fokus til McBride, noe som fungerer utmerket i filmens andre halvdel. Det dekker derimot ikke over at enkelte rollefigurer hadde fortjent mer plass i filmens handling.

En av disse er spesielt Oscar-nominerte Ruth Negga (Loving, Preacher). Negga spiller Helen Lantos, som blir en viktig støttespiller for McBride i en situasjon han befinner seg i på et punkt i filmen. Det lille vi ser til henne blir for kort og forhastet utført.

Det er en rolle vanskeligere å avskrive enn hva som gjøres med McBrides kone Eve (Liv Tyler), som er minimalt med i filmen. Det fremhever hvordan McBride har trent seg opp mentalt til å skille seg fra det emosjonelle når han er i arbeid.

Heldigvis leverer filmen den sterkeste rollen Tommy Lee Jones har hatt på nesten et tiår, i en rolle som passer med skuespillerens evne til å ha en gretten personlighet, som også er minst like utilgivelig og skremmende i det filmen graver dypere ned i både tankegangen og de faktiske handlingene til McBrides far. 

Ikke en tradisjonell blockbuster

Filmens promotering har ikke gitt et riktig bilde av hva filmen hanlder om, med en ensom Brad Pitt i verdensrommet, involvert i noen heftige actionsekvenser. Dette er først og fremst en James Gray-film og ikke en tradisjonell action-blockbuster. 

Sammenlignet med Christopher Nolan-filmen Interstellar er Ad Astra dypere og minst like visuelt sterk. Grays film har mindre science fiction-fokus, men blandingen av action og drama er på samme nivå.

Det er sparsommelig med actionsekvenser, og de er ujevne i utførelse. Det er en skikkelig godbit hvor McBride må beskytte seg mens han er vektløs i rommet, som forblir en av filmens mest spennende øyeblikk, mens en Mad Max-lignende sekvens på månen blir et unødvendig avbrekk.

På toppen av dette leverer filmen flere visuelle godbiter, som en liten hyllest til noen kjente filmer som Gray trolig er inspirert av. Med det hjelper det godt å ha med Nolan-veteran Hoyte Van Hoytema som filmfotograf, med sin erfaring fra filmer som Interstellar og Dunkirk. Noen av kulissene er fenomenale og gir et unikt inntrykk, spesielt når McBride ender opp på planeten Mars.

Fantastisk hovedrolleinnehaver i en vanskelig film

Gray er en manusforfatter og regissør som ikke har for vane å levere filmer tiltenkt et stort publikum. Prosjektet både føles og er et risikabelt ett i dagens amerikanske filmindustri (noe som allerede påvirket filmen stort på grunn av Disneys rolle i prosjektet). Også regissørens fans kan få problemer med hva Ad Astra leverer. Det er regissørens mest ambisiøse film så langt, slik også Interstellar var for Christopher Nolan. 

Det er likevel Brad Pitts prestasjoner som fortjener all ros, i en rolle som balanserer linjen mellom frykten for hva som kan skje og nøyaktighet rollen hans innehar på sin reise. Gjennom hele filmen får vi et inntrykk av hvordan person McBride er, og hva han søker. 

Noen ganger har filmen noe overdreven bruk av Pitt til å være en fortellerstemme, noe som strengt talt ikke er nødvendig, men vi serveres her på kort tid noen av skuespillerens beste prestasjoner – bare uker etter hans rolle i Once Upon A Time in Hollywood.

Ad Astra har kinopremiere fredag 20. September. 

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here