The Beatles står i sentrum i den sjarmerende filmen Yesterday, men det er først og fremst musikk og en karismatisk hovedrolleinnehaver i Himesh Patel som imponerer i en film som ellers svikter på manusfronten.

Hva om The Beatles plutselig aldri eksisterte, og du var eneste som husket dem? Det er historien til Yesterday, den nye filmen til Danny Boyle (Slumdog Millionaire, Trainspotting) og Richard Curtis (Notting Hill). 

Filmen handler om Jack Malik (Himesh Patel, EastEnders), en musiker som sliter med å få sine drømmer om suksess oppfylt. Støtte og oppmerksomhet fra bevevennen Ellie (Lily James, Baby Driver) hjelper på, men nå er han i ferd med å gi opp. En dag etter å ha spilt sin tilsynelatende siste konsert, våkner Jack opp etter en ulykke med å innse at ingen på jorden husker The Beatles.

Med hjelp av den amerikanske agenten Debra (Kate McKinnon, Saturday Night Live), ender Jack opp med å bli verdenskjent ved å spille låtene til det legendariske britiske bandet. Det skaper også problemer for forholdet han har med sin bestevenn, Ellie.

Fantastisk musikk som vies lite interesse

Ofte kan man lure om manusforfatteren ikke helt bryr seg om musikken til The Beatles, selv om det er gjort et godt valg av rundt 20 låter fra bandet som taes i bruk gjennom de 116 minutter filmen består av. 

Curtis sitt manus er overraskende lite interessert i å se hvordan musikken til The Beatles ville bli tatt imot i moderne tid, og hvor sterkt den kan konkurrere mot moderne musikk. Dette selv for en film som både nevner Coldplay og Oasis, men som også har Ed Sheeran med på laget – som spiller seg i flere scener.  Å stille spørsmål til hvordan musikken til et band som har eksperimentert så mye musikalsk sett, ville gjøre i dag, er et spørsmål som filmen burde lagt mer vekt på.

Istedenfor for slike spørsmål rundt hvordan musikken til The Beatles eller Jack, virker filmen mer interessert i å opplyse, bare for noen få minutter, hvordan stil er viktig i musikkbransjen. Slik skaper et inntrykk av at filmen er tidvis utdatert. 

Filmen reddes av sin kombinasjon av humor og musikk, slik når Jack i en sekvens forsøker å spille “Let It Be” til hans familie, eller innspillingen av en sang må pauses fordi et innspillingstudio står rett ved siden av en togbane. 

Karismatisk og talentfull hovedrolleinnehaver

Hvis det var noe som Yesterday burde få ros for er det Patel sin hovedrolle. Han er mer enn nok karismatisk for rollen sin, hvor det ofte er vanskelig å se for deg noen andre i rollen, spesielt når han synger og spiller gitar, som minner om en ung Paul McCartney anno 1963.

Med tanke på hvor bra Patel er i filmen, så oppleves det som at den går glipp av noe bra ved å ikke vie interesse for James som Ellie før i filmens siste akt. Ei heller får James bidratt på noe av det musikalske, ved unntak av enkel scene hvor hun tilsynelatende bare mimer teksten til “I Saw Her Standing There” i filmens første akt. 

Rollefigurene Rocky (Joel Fry, Game of Thrones), en gammel venn av Jack, og Debra (McKinnon) får sine linjer og øyeblikk – som burde vært mye mer av, for ofte redder de to filmen i dens litt mer saktegående perioder.

Burde vært mer engasjerende og inspirerende

Dette er dessverre en av svakeste filmene fra Boyle og Curtis fra siste tiår, en periode der Boyle som regissør har levert spennende filmer (Trance, T2 Trainspotting og 127 Hours), og Curtis med gode manuset på filmer som War Horse og den originale historien til About Time.

En film som dette ville være en god måte å vekke engasjementet rundt The Beatles igjen, slik musikken deres fikk for noen år tilbake da det ble gitt ut et Rock Band-spill rundt bandet, og med mennesker bak den filmen burde den oppnå større suksess enn filmen Across the Universe, som også tok i bruk The Beatles musikk både i handling og på det musikalske. Det er også vanskelig å si hvordan alle som ser filmen vil reagere på noe av det som skjer i filmens tredje akt. Uten å spolere hva, så overrasker filmen stort her. For noen kan dette være noe positivt, for andre vil det kanskje bli sett på som både smakløst og respektløst. 

Yesterday ender opp med å føles ut som en klassisk historie man har sett før, en litt omvendt Notting Hill med Patel denne gangen i Julia Roberts-rollen. Filmen mangler først og fremst lidenskapen for musikken til The Beatles og er kanskje altfor trygg på fantasien framfor å grave et hakk mer ned i dybden. Men kanskje fremst av alt – den mangler humor. 

PS: Anmeldelsen er skrevet av en stor fan av The Beatles, som har vært fan av bandet siden barndommen.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here