NRKs dramaserie Lykkeland krever en overraskende dose tålmodighet før den fenger. Men gi den tid! Om enn litt blast og forutsigbart er dette en av de bedre og mer underholdende presentasjonene av olje-eventyret du kan få. 

Tålmodighet fra seere er ikke lett å be om i en tid hvor vi drukner i så mange serier at det er fort gjort å hoppe videre til neste på ens «watchlist» hvis en ikke blir fenget i løpet av 10 minutter. Lykkeland, som har olje-eventyrets start som bakteppe, krever mer enn det. Første episode gjorde meg litt nervøs på NRKs vegne, for det var stusslige og tilgjorte greier.

Kvitt uvaner

Heldigvis får den farten opp, og når tredje episode var unnagjort sitter jeg igjen overbevist om at dette er noe jeg ønsker å se mer av. NRK har kvittet seg med mye av norsk dramas uvaner og gir meg håp om en serie som kan stå igjen som et av høstens høydepunkt i konkurranse med rundt 50 andre nye serier.

Det beste er tilbakeblikket til en tid hvor ungdoms største problemer var av det større slag og ikke det som du finner i 95% av rosabloggernes beretninger om det tøffe liv på jakt etter riktig lipgloss. Bare så synd dette nok ikke er en serie med fart nok til å fenge et ungt publikum. For her finner du hverken vampyrer, superhelter eller et revolusjonerende fortellerformat a la Skam. Dette er tradisjonstungt periodedrama som nok fenger best for oss litt eldre.

Serien er stilig, tidvis velspilt og har i det minste et forsøk på å behandle rollefigurer som noe mer enn kasteballer i Norgeshistoriens kanskje største oppdagelse. De fiktive rollefigurene påvirker til dels handlingsforløpet slik to fotsoldater gjorde i den skjulte dramaperlen Rome.

Ellingsæter imponerer

I denne serien er det den historiske personen Arne Rettedals (Vegar Hoel) fiktive sekretær Anna Hellevik (Anne Regine Ellingsæter) som påvirker mye og blir et bindeledd mellom seriens rollegalleri. Hun er også seriens mest interessante rollefigur i de tre episodene jeg har sett, på lik linje med hvordan Peggy Olsen var det i Mad Men. Ellingsæter har en herlig x-faktor, mens Hoel gir serien nødvendig pondus.

Pia Tjelta har fått den potensielt mest komplekse rollen som Ingrid Nyman, men det er først mot slutten av tredje episode vi aner konturene av at vi skal få møte på noe mer enn en karikert rikmannsfrue. Utover det er det den strebende forretningsmannen Fredrik Nyman (Per Kjerstad), som er Ingrids ektemann, og deres sønn Christian Nyman (Amund Harboe) som stjeler velfortjent fokus. Kjerstad og Harboe fortjener all den ros de nok kommer til å få.

Lykkeland. Foto: NRK/Maipo Film
Per Kjerstad i Lykkeland. Foto: NRK/Maipo Film

Amerikaneren Jonathan Kay (spilt av Bart Edwards) som sendes til Stavanger er den mest interessante rollefiguren som ikke er blitt anvendt særlig. Jeg håper det tar seg opp der, i starten er amerikanerne gjort til statister i historien til fordel for nordmenn. Noe som er litt vel ufortjent, jeg skulle gjerne sett mer av livet på plattformen.

Vi møter også på Toril Torstensen, en 17-åring som får den mest melodramatiske og klisjéfylte historien som er så påtatt at jeg får litt hodepine av det hele. Den virker mer som et pliktløp motivert av å sikre NFI-støtte enn å tjene historien og ikke noe manusforfatterne vier særlig kjærlighet. Den kunne strengt talt en AI-algoritme skrevet, det er usedvanlig forutsigbart. Her kan jeg bare håpe skuespiller – den talentfulle Malene Wadal – klarer å gjøre rollen til noe mer utover sesongen. Hun er ikke viet særlig mye å jobbe med, det er seriens tragikomiske innslag enn så lenge.

Heldigvis ingen traust dokumentar

Produksjonsteamet har gjort sitt for at det ser bra ut og noe annet ville vært skandaløst, for britene har vist hvordan det skal gjøres med en endeløs rekke kostymedrama – hvor amerikanerne med Mad Men gjorde det hele enda mer stilistisk. Lykkeland plasserer seg et sted mellom nevnte Mad Men og Downton Abbey i takt og tone. Litt overraskende er det at den ikke helt har klart å anvende norsk natur helt til sitt fulle i løpet av de tre første episodene (den ujevne Netflix-serien The Innocents er her en milepæl til sammenligning).

Kystnorge er et imponerende skue og den barske og humørfylte natur en jeg savner å se mer av i norsk drama. Det er ellers vågalt å begi seg ut på sjangeren som er fylt med uendelig mye kvalitet å sammenligne med. Men noe annet ville vært feigt for en kanal som er viet så mye frihet gjennom kringkastingsavgiften.

Så spørs det hvordan mottagelsen blir blant landets historikere. Da må vel minne på det åpenbare: Dette er ikke en dokumentar. Det er en dramaserie. Den tar seg kunstneriske friheter, så om du har tenkt å ringe NRKs sentralbord for å klage om faktiske feil i historien så ikke kast bort tiden. Dette er fiksjon basert på sanne hendelser. Det er best slik, for igjen: Dette er drama. Ikke en dokumentar. Samtidig er det vel litt av sjarmen med slik klaging, det var ikke som om Downton Abbey eller Mad Men slapp unna historienerdenes nådeløse penn når de tråkket feil på selv de minste områder. Lykkeland tar seg ofte store friheter og det er vel også der det er lettest å la seg engasjere.

Anmeldelsen er basert på seriens tre første episoder. 

2018søn28okt21:25PremiereLykkeland sesong 1NRK1 og NRK TV21:25 Sjanger:Drama,Periodedrama