Bevares. Nok en norsk serie jeg har lyst til å se mer av i en stadig voksende jungel av serier. Dette lover godt!
Har du hemmeligheter du ikke ønsker dine nærmeste skal finne ut av? Med den medfølgende engstelsen skal bli avslørt? Nettopp den engstelsen er drivkraften i Kielergata, TV 2s nysatsning på dramafronten. Det fungerer for øvrig ypperlig, spesielt når det kombineres med litt psykologisk dypdykk i flere mystiske beboere i småbyen Slusvik. Her snakker vi ekte psykologisk thriller fremfor krim. Det sies at livet er en scene, her får vi et innblikk i hvem man er når scenelysene er slukket.
En som lever med en slik angst over å få sin mørke fortid avslørt er Jonas Schulman (Thorbjørn Harr). Han går drastisk til verks når han blir presset i et hjørne og frykter at sin mørke fortid blir avslørt for verden. Det han gjør fører medfører en grotesk og ny hemmelighet han må bære på overfor sine nærmeste, ved siden av den han alt har båret på i flere år. Med et er han i en identitetskrise. Den han var møter den han ønsker å være. En indre identitetskonflikt med et brutalt utfall. Vil han holde nervene i sjakk? Og hvilken mørk fortid har han egentlig?
Med dette som utgangspunkt blir vi servert en serie i form og tone som jeg har savnet i norsk sammenheng. Med forbehold om at jeg kun har sett de to første episodene, som er blitt gjort tilgjengelig for anmelder. Det er ting å sette fingeren på, men retningen og utførelsen er av slik art at jeg får lyst til å sprette champagnen.
Godt gjort i kampen for å bedre norsk drama
Jeg anser meg selv for å være er en altetende seriefråtser som ønsker å fokusere på det positive ved serier fremfor å dvele på det negative og bli kjip og pedantisk. Likevel er det jevnt over vanskeligere og vanskeligere å la seg begeistre, for med mengden kvalitetsserier blir man både litt mettet og kravstor. Jeg er vokst opp med en forkjærlighet for amerikansk og britisk underholdning, derfor har norsk drama alltid fått det litt vel tøffere å nå gjennom for mitt vedkommende.
Med et slikt utgangspunkt syntes jeg det er artig at jeg i økende grad lar meg imponere over det nordmenn finner på å lage. Spesielt på de kommersielle kanalene har brettet opp ermene.
Norske serieskapere er underdogs og da får man litt ekstra lyst til å heie på de. Norsk dramaproduksjon har tidvis fått gjennomgå og det er ikke enkelt når vi de siste årene er blitt teppebombet med serier fra Netflix, Amazon, HBO og andre aktører som nå langt enklere når oss grunnet strømmeteknologien. De driver i en annen liga med helt andre rammevilkår.
I denne kampen har det blitt overlatt primært til etablerte kanaler som TV 2, NRK og TV3 å ivareta norsk dramaproduksjon, med gode bidrag fra TVNorge på komediefronten (komedie er for øvrig en sjanger vi nordmenn har mestret langt bedre, spesielt NRK). For selv om vi har pøst inn med hundrevis av millioner årlig til nykommere som Netflix og HBO Nordic gjennom norske abonnenter skal ingen anklage de «invaderende aktørene» for sluse pengene tilbake i norske produksjoner. Det er først de neste par årene vi får serier fra den kanten.
Kanalene har, sammen med Viaplay, måtte gjøre det beste ut av en vanskelig situasjon og holdt dramaproduksjonen igang. Med begrensede resurser skal man gi serier som tar opp kampen med serier som gjerne bruker mer penger på enkeltepisoder enn hva det dyreste norske seriene gjør for en hel sesong.
Ut fra det jeg har sett av Kielergata er det grunn for de involverte å være fornøyd med det ferdige produkten. Serien kan bli et lyspunkt i så måte. For etter to episoder kribler det etter å se mer. Jeg kan ikke huske sist jeg har opplevd dette for to norske serier innen kort tid (den andre er Aber Bergen, som er en helt annen form for serie i takt og tone).
Kielergata er litt som en norsk Better Call Saul
Kielergata satser mer på å se under det psykologiske panseret til rollefigurene fremfor å strebe etter å være en relevant samfunnskommentar. Det er en langt mer krevende øvelse og jeg beundrer enhver manusforfatter som får det til. Her hjelper det nok på at det er en trio (Patrik Syversen, Jesper Sundnes og Stig Frode Henriksen). Når det gjøres riktig får vi fantastiske seeropplevelser som The Sopranos, Breaking Bad og Better Call Saul. Kielergata er nok den norske serien jeg har sett håndtere dette best, i hvert fall i dramakategorien (Dag gjør noe lignende, men da innen humorsjangeren).
Det er nevtne Better Call Saul som kanskje er det beste sammenligningsgrunnlaget. For den fantastiske amerikanske serien, som kanskje i år er det beste som er å se på strømming/TV, har noen få scener som viser rollefiguren «Saul Goodman» flere år etter hendelsen i Breaking Bad under en ny identitet og med frykt for å bli gjenkjent. Scenene er få, men de er utrolig givende å bivåne.
Et lignende utgangspunkt er i Kielergata. Hovedpersonen Jonas lever et nytt liv. Hans gamle liv er slettet. Hvorfor får vi ikke vite med det første og det gir historien et ekstra lag av mystikk. Jonas holder hodet lavt, har stiftet familie og aner fred og ingen fare. Men så begynner en nabo å snoke og finner ut at det er flere i nabolaget som har en forhistorie med logiske brister. Blant annet Jonas, som da tar affære. Hans drastiske reaksjon blir katalysatoren som sparker igang thrilleren for alvor.
I løpet av de to første episodene blir vi vitne til Jonas som må hanskes den nye trusselen som har dukket opp, i tillegg får vi tilbakeblikk til hans tåkelagte fortid. Det brukes tid på å etablere miljøet og serien er befriende fri for såpeserie-dynamikk og tilgjort moralisering. Her rettes fokus på hvordan Jonas påvirkes av situasjonen han nå befinner seg i, det dominerer i regien og godt er det.
Det våges ikke å gå like møysommelig til verks som i nevnte Better Call Saul, men det er nok til å gi serien et preg av selvsikkerhet. Som seer får man tillit til at man ikke behandles som total idiot, selv om det er enkelte deler av handlingen som lener seg kraftig til tilfeldigheter for å drive spenningen fremover. Ikke alt i manus er vanttett, men historien holder seg såpass innenfor at det nok ikke blir en oase av twitter-harselering over det som skjer. Noen snarveier unner vi oss.
Harr med nervepirrende prestasjon
I slike serier hviler det et ekstra ansvar på hovedroller og biroller. Det kreves noe ekstra for at det hele skal fungere, for her må psyken og personlighetene komme i førersetet slik at rollefigurene tar valg som driver historien fremover på spennende vis.
Heldigvis er Thorbjørn Harr en drivende god hovedrolle som legger sitt beste arbeid i øyeblikkene hvor han reflekterer og reagerer. Det er i de stille øyeblikk vi ser at Harr har noe ekstra å by på, slik Bryan Cranston fikk lov til å regjere som Walter Whitei episode etter episode av Breaking Bad og Bob Odenkirk til Emmy-vinnende nivå i Better Call Saul. Jeg tviler ikke et øyeblikk på at Harr hadde glidd rett inn i de seriene, slik han også gjorde sine saker bra i en mer actionpreget Vikings.
Jonas sin motivasjon er litt mer kryptisk kontra Whites bitterhet og Sauls komplekser. Han er villig til å gå langt for å holde på sin nye fasade. Hvorfor skal bli spennende å se. Det er nok ekstra bittert for Kristoffer Joner at han måtte trekke seg fra rollen etter en skade han fikk under innspilling av Skjelvet, for Harr har virkelig fått en godbit å spille på.
Øvrig rollegalleri overlates for det meste med scener med dialog, og i tradisjon tro er det under dialoger jeg sliter mest med norske serier – selv om det her er blant det bedre. Det er nok av spennende beboere jeg ser frem til å bli kjent med, jeg håper de etter hvert også får anledning til å erobre skjermen slik Harr gis anledning til. Andrea Bræin Hovig er lovende i rollen som Jonas sin samboer, mens Ylva Lyng Fuglerud er et friskt nytt pust som stedatteren Sofie. Hun er – som gjerne norske tenåringer flest – en mester i å få hele verden til å omhandle hennes “first-world-problem”, noe som gir en noe absurd vending som involverer en katt. Det hele står i fare for å avsløre Jonas sin siste udåd. Kanskje litt kleint, men samtidig sørger det for at Jonas brått og uforutisgbart befinner seg i en neglebitende spennende scene.
Stødige skuespillere som Johan Rheborg, Anneke von der Lippe, Ingrid Bolsø Berdal med flere dukker også opp i lovende biroller.
Ambisiøst og vågalt av TV 2
Jeg er usikker på hvordan serien vil mottas av den jevne TV-seer, som gjerne er vant til at norsk drama har litt mer fart, tilgjort spenning og handlingsdrevet krim. NRK forsøkte seg på lignende med Valkyrien og lykkes ikke helt, den ble aldri noen stor snakkis. I den serien savnet jeg at den omfavnet det psykologiske thrilleraspektet i større grad, noe det ser ut som om Kielergata kanskje gjør. Jeg satser på at Kielergata holder koken og ikke skuffer i de neste åtte episodene. Dette er en serie som krever litt mer tålmodighet og tillit. Da blir gjerne belønningen desto større for oss seere (eller skuffelsen desto større om den ikke holder nivået oppe).
Det får heller være at dette er nok en serie om en mann på rundt 40 år med anti-helt vibber, som har preget norsk drama så vel som amerikansk de siste årene. Akkurat det er blitt en velkjent klisjé, men siden serien i så stor grad omfavner velkjente følelser og opplevelser som angst, skam og hemmelighold pakket inn i en atmosfære av mystikk legger jeg knapt merke til det.
TV 2 lager ikke særlig mange serier, til det spiser nok sporten, reality og nyheter opp for store deler av budsjettkaken. Det gir lite rom til å feile, kontra Netflix som gjerne kommer med en ny serie i uken. Kielergata er litt utypisk serie med tanke på kanalens demografi og i så måte den mest vågale serien de har laget, kanskje med unntak av Okkupert (som de måtte gi stafettpinnen videre til Viaplay fordi det ble for kostbart). Men kanskje en historie litt mindre i skala er den rette veien å gå, for her er det passe mengde bevegelige deler til å håndtere på stødig vis for produsenter og regissører (Patrik Syversen og erfarne Cecilie Mosli).
En såpass solid start skal være vanskelig å rote til, så jeg er ikke like bekymret som jeg gjerne er av andre norske serier som starter lovende. Det hadde vært litt enklere å vurdere seriens kvalitet med en episode til unnagjort, dermed blir det et lite forbehold. Hvis serien skulle gå i feil retning vil jeg derimot bli litt mer irritert enn vanlig, for dette er et flott utgangspunkt. Jeg håper og tror dette er norsk drama som tar nye steg og at TV 2 våger å satse videre på slike serier som dette.
Anmeldelsen er basert på de to første episodene. Kielergata har premiere torsdag 18. oktober på TV 2 kl. 21:40.
