To år er gått siden første sesong med superhelten Jessica Jones. Hun preges fortsatt av de samme problemene nå som den gang – mens serien sliter med en for treg start på sesongen.

Marvel’s Jessica Jones var en av de mest populære og mest kritikerroste seriene til Netflix. Endelig er den tilbake, etter to års ventetid. Nytt denne gang er at en kvinne har overtatt regien.

Det oppstår raskt et klart tomrom når skurken fra første sesong ikke lenger er en viktig del av handlingen. I nyeste sesong følger vi Jessica (Kyrsten Ritter) i tiden etter hun har fått orden på livet igjen, etter at hun drepte Kilgrave (David Tennant). Nå med et rykte på seg for å være en morder med superkrefter, tar hun tak i en ny sak som krever at hun motvillig må konfrontere hvem hun er blitt. Saken medfører også at hun må grave i egen fortid.

 

Gjentagelse av gamle synder?

Når serien debuterte i slutten av 2015 var den i mine øyne den beste Marvel-serien, selv om også Marvel’s Daredevil gjorde mye bra. Marvel’s Jessica Jones forsøkte å være noe mer enn bare en superhelthistorie, noe som hevet den et hakk over øvrige serier.

Ført i pennen av serieskaper Melissa Rosenberg og basert på et allerede solid materiale fra Brian Michael Bendis og Michael Gaydos, endte serien opp med å bli en spennende ny vri på hvordan en superheltserie om hvordan en traumatisert person taklet det å ha superkrefter. Det hele ble forsterket av den solide rollefiguren Jessica Jones, kombinert med den skremmende og nesten for karismatiske skurken Kilgrave. Han ble nesten vanskelig å ikke like.

Dessverre led serien av hva som er felles for alle Marvel-seriene; handlingen ble for sped for hele 13 episoder. Kampen mellom Jessica og Kilgrave ble raskt over, men serien hadde fremdeles flere episoder igjen av sesongen. En håpløs vending førte til at kampen mellom de to ble halt ut langt over det som tjente serien.

Uten Kilgrave er denne sesongen en mer avslappet affære, men det er også et problem at serien mangler en like solid og engasjerende rollefigur som Kilgrave. I sesongens fem første episoder har serien store problemer med å tette igjen selv en brøkdel av hullet som rollefiguren etterlot.

Kyrsten Ritter og Janet McTeer i Marvel’s Jessica Jones. Foto: Netflix/Marvel

I et forsøk på å fylle nevnte tomrom forsøker Rosenberg å rette fokus på et annet aspekt av Jessicas liv: Ulykken som krevde familiens liv, hvor hun våknet opp med superkrefter etterpå på grunn av hva en hemmelig organisasjon gjorde mot henne. Det hele etterlater et inntrykk av at serien gjentar tidligere seriers svakheter med en for treg start.

 

Hovedtrussel som aldri engasjerer

Nå var vel nevnte tomrom som forventet, spesielt med hvordan Kilgraves tilstedeværelse påvirket Jessica. Men også hvordan serien fortalte en til tider skremmende grøsserthriller med tilhørende overraskelser.

For selv om vi introduseres til en ny hovedskurk omringet av en god dose mystikk og en enda større fysisk trussel for Jessica, så gjentas aldri samme energi og tyngde som Kilgrave tilførte serien. Når det forsøkes å grave dypere ned i den nye hovedtrusselen føles øyeblikkene som billige forsøk på å tiltrekke oppmerksomheten til seerne.

I det minste får vi med den nye skurken en tydelig skurk å forholde oss til i første halvdel, mulighetene for en forbedring i sesongens andre halvdel er tilstede

.

Jessica er fremdeles seriens sterkeste kort

Serien har et godt lag av biroller i forhold til øvrige Marvel-serier. Med rollefigurer som Malcolm (Eka Darville), Trish Walker (Rachael Taylor) og Jerri Hogarth (Carrie-Anne Moss) gjøres det et godt forsøk på utforske litt mer denne sesongen, enten det er med Malcolm sin nye jobb, Jerri med et stort personlig problem, eller Trish som både har endt opp i et forhold og avslører et overraskende forhold til våpen. Det er vanskelig å se hvordan det hele skal bli relevant med sesongens hovedplott, men det skal bli interessant å se hvor det hele ender.

Eka Darville og Rachael Taylor i Marvel’s Jessica Jones. Foto: Netflix/Marvel

Sesongstarten er et godt forsøk på å vise en større dybde og sårbarhet for vår protagonist. Det er langt fra bortkasted tid å anvende på slik karakterdrevet plott, som utforsker hennes traumatiske forhistorie og hvordan hun fikk kreftene som gjorde henne til den hun er og gjorde det mer krevende å finne nærhet i relasjon med andre. Likevel unngår det ikke en heller treg start på den nye sesongen. Det viser i det minste at personene bak serien har en interesse for å la Jessica være en rollefigur som utvikler seg, noe som kler Ritter.

Sesong 2 av Marvel’s Jessica Jones klarer ikke å gjøre noe radikal forandring, og det er mye potensiale i den nye sesongen som serien ikke klarer helt å ta tak i utover de første fem episodene. Savnet du Jessica Jones er dette i det minste en bedre retur enn hva hennes opptreden i Marvel’s The Defenders var.

Sesong 2 av Marvel’s Jessica Jones slippes 8. mars på Netflix.