Vi får et alt annet enn glamorøst innblikk i livet bak scenen til komikere på 70-tallet.

En serie satt til komikernes rike er intet nytt, fra klassikeren Seinfeld til årets mye omtalte Amazon-serie The Marvelous Mrs. Maisel – vi er ganske godt forsynt. I’m Dying Up Here skiller seg ut ved at den tar livet og dens tema langt mer seriøst. Alt i første episode melder depresjon og selvmord sin ankomst og setter sitt preg på tone og struktur for resten av sesongen. Dette er en blytung affære, spesielt med minnet om Robin Williams tragiske skjebne fortsatt friskt i minne.

I'm dying up here
Melissa Leo som klubbeier Goldie og RJ Cyler som ambisiøse Adam. Foto: HBO Nordic

Så tungt er det at jeg var nær med å gi serien opp etter en håndfull episoder, for det er på grensen til å bli deprimert av. Jeg forventet kanskje noe mer i stil med komedie-favoritten Louie og ikke den dystre portretteringen av livene til strebende komikere det ikke er lett å like. Heldigvis ga jeg serien en ny sjanse etter noen ukers opphold. Den viste seg å være langt bedre enn ryktet tilsa og den tar tak i viktige tema folk flest kan relatere seg til.

Det er ikke ment å være trivelig, dette er en serie ment å pirke borti livets vanskelige sider. Fri for glamour og vakre og gripende Hollywood-slutter.  I “peak TV”-tiden behøver vi også slike historier. Heldigvis er ikke serien like bekmørk gjennom hele sesongen og den finner et betydelig bedre fotfeste. Det mangler ikke på potensiale.

 

Serie fra Jim Carrey

Dette er en serie som ankom sommeren 2017 på HBO Nordic, kjøpt inn av Showtime. Med Jim Carrey som produsent opplevde den endel hype i forkant, men slet med seertall og ble ingen umiddelbar suksess hos kritikerne. Den ble likevel fornyet, i tillegg har Showtime utvidet samarbeidet med Jim Carrey – som snart blir å se i en komiserie hvor han selv har hovedrollen.

I'm dying up here
Andrew Santino i rollen som Bill har en av de tilsynelatende mest slitsomme historiene, men det tar seg kraftig opp mot slutten av sesongen. Foto: HBO Nordic

Serien er satt til 70-tallet, hvor vi følger livet til strebende komikere i den populære nattklubben Goldie’s. Melissa Leo, Ari Graynor, Michael Angarano, Clark Duke, Andrew Santino, Erik Griffin, RJ Cyler, Al Madriga og Jake Lacy utgjør skuespiller-ensemblet. Tungvektere som Alfred Molina, Robert Forster og Sebastian Stan dukker også opp i biroller.

I’m Dying Up Here handler ikke om navlebeskuende selvdigging, triviell moro eller overfladisk drama. Dette er dystert, viet alle der ute som har jaktet drømmen under tøffe og vanskelige kår. Det er gjerne lett å kjenne seg igjen i – om man ikke er født med sølvskje i munnen eller levd et bekymringsfritt liv. For om vi ikke selv har opplevd dette kjenner vi alle noen som har hatt det i overkant tøft. Serien forsøker å takle dette – og det uten “bullshit” og melodrama. Der har den i det minste noe til felles med komikere, for var det var nettopp dette behovet for en «bullshit-fri» sone som skapte et behov for stand-up klubbene.

I'm dying up here
Dylan Baker spiller legenden Johnny Carson, talk-show verten alle komikere drømmer om å bli gjest hos. Foto: HBO Nordic

Gjengen med komikere er høyst ulike individer, men de sliter alle med både indre og eksterne demoner. Det være seg å håndtere sexisme, diskriminering, fattigdom, overgrep, posttraumatisk stresslidelse eller foreldre som aldri stilte opp for sine barn. Ingen av de vi møter på i serien er gitt særlig gunstig utgangspunkt i livet og det her bransjens nådeløse ansikt viser seg. For det var nettopp slike trøblete individer den siktet på å utnytte. Det ga nok ikke et optimalt arbeidsmiljø, for å si det mildt.

Der hvor The Marvelous Mrs. Maisel er fargesprakende og sjarmerende, om en kvinne som strengt talt er servert det meste i livet – men vi likevel skal føle sympati for når hun forsøker seg som komiker – er det her fokus på et ensemble av personer som har det temmelig miserabelt. Scenen blir et sted for personlig terapi for de involverte, i mangel på profesjonell hjelp. The Marvelous Mrs. Maisel er er enklere å like med en mer sjarmerende hovedrolle, men som samfunnskommentar blir den som barneskole å regne sammenlignet med det I’m Dying Up Here sikter seg inn mot.

 

Møysommelig fokus på komikernes håndverk

Det er ikke vanskelig å se at skaper David Flebotte og produsent Jim Carrey ønsker å fremheve at håndverket og viktigheten av stand-up er langt mer seriøst enn man gjerne kan anta. Komikerne vi følger er alle fiktive, men historien er inspirert av en populær bok av William Knoedelseder som baserte seg på historier om underholdningsbransjen på 70-tallet.

I'm dying up here
Alfred Molina har en gjesterolle som Carl. Foto: HBO Nordic.

I likhet med The Wire-skaper David Simon har Knoedelseder journalistisk bakgrunn, han jobbet med å dekke underholdningsbransjen på 70- og 80-tallet. Det er også The Wire som det er enklest å sammenligne I’m Dying Up Here med, men med en dystrere tone og litt mer forglemmelige rollefigurer. Begge seriene sikter på å være samfunnskommentarer, samtidig som de møysommelig dyrker og viser frem hvor tidkrevende og detaljert arbeidet som utføres virkelig er.

I The Wire var det etterforskernes krevende jakt på kriminelle som fenget, her er det komikernes jakt på latter og kronene som følger med som er utgangspunktet. Det krever tålmodighet fra seeren, som krever en solid dose avkastning. Heldigvis innfrir investeringen til slutt, selv om det er et stykke unna mesterverket om politietterforskerne i Baltimore. Men det vil overraske meg om ikke I’m Dying Up Here neste sesong utvikler seg til noe ekstraordinært, for her er det bygget en solid grunnmur å bygge videre på.

 

Kan lære av toneskiftet til The Leftovers

Starten er nok i overkant tung og ufokusert, i tillegg kommer det ikke helt frem hvilken gullalder dette var for komikere. 70-tallet var en oase av tema å omfavne for bransjen, fra Vietnam-krigen til Nixon-skandalen og kvinnefrigjøringen. Den anvender dette kun til en viss grad, her er det fortsatt mye å hente. Komikken her ser mer innover med komikere som snakker mer om seg selv enn å kommentere samfunnet de lever i, som tross alt var det som skapte flere av tidenes fremste komikere (som Richard Pryor, Robin Williams og nevnte Jim Carrey). Det kommer seg utover i sesongen, det blir litt strammere fokus. Den finner litt mer en engasjerende rytme.

I'm dying up here
Ari Graynor leverer som den kvinnelige komikeren Cassie. Foto: HBO Nordic.

Skal jeg ytre noen håp for neste sesong er det at serien løsriver seg litt fra sin egen dype depresjon og får litt mer håp og glede blandet inn med den trykkende kynismen som råder. En tung start kan være gull verdt det, som i tilfellet med The Leftovers. Den serien leverte en minst like blytung og seriøs første sesong, men våget å finne litt mer håp og kjærlighet i de to påfølgende sesongene. En lignende progresjon vil også være i tråd med fremgangen bransjen og dens komikere opplevde i virkeligheten.

Det I’m Dying Up Here skal ha ros for er at den vågalt tar for seg livet som ung og strebende i et tøft og nådeløst miljø. Den skyr ikke unna de traumer og prøvelsene dette kan bli, selv om den nok smører på med litt vel tykk beis i starten. Serien kommer mer til sin rett når strid om arbeidsvilkår, likestilling og lønn melder sin ankomst – som igjen gjenspeiler opprøret komikere gjorde 1979. Vi får her se starten på en etterhvert gryende misnøye. Etter år som gratisarbeidere krevde komikerne sin del av kaken for en bransje som entret gullalderen.

En brutal kommentar til Vietnam-krigen, gjennom veteranen Ralph (Erik Griffin), vitner også om seriens potensiale. Det er her serien kommer til sin rett og det er dette serien til fordel kan bygge videre på. Likeledes er komikeren Carries kamp for likeverd en som er mer jordnær og realistisk enn den mer lettbeinte og humoristiske The Marvelous Mrs. Maisel eller den radikale mareritt-tilnærmingen i The Handmaid’s Tale. I ettertid av #Metoo-kampanjen er det også en historie som får det lille ekstra, for her tas tematikken med hornene og det før kampanjen traff oss som en flodbølge i 2017, blant annet med skandalen rundt Louis C.K.

I'm dying up here
Erik Griffin imponerer som Vietnam-veteran som nekter å snakke om tiden han tjenestegjorde. Foto: HBO Nordic

I et år hvor vi ble servert over 400 serier, er det verdt din tid å begi deg ut på I’m Dying Up Here? En av sesongens røde tråder er om Cassie, som tilsynelatende forgjeves forsøker å gjøre foreldrenes død til et morsomt stand-up innslag. Hun insisterer på at det til slutt vil få frem publikums smil og latter. Likeledes vil jeg våge å insistere på at til tross for seriens deprimerende og frustrerende ufokuserte start, så vil den til slutt bli et treffsikkert dramainnslag som får de små grå til å jobbe litt ekstra.

I’m Dying Up Here kan sees på HBO Nordic.

OVERSIKT OVER ANMELDELSEN
Karakter

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here