En adrende Jean-Claude Van Damme er best når han får spille seg selv. Eller en parodi-utgave av seg selv. Det er nettopp den humoristiske selv-studien som gjør Jean-Claude Van Johnson så severdig.
Når det kommer til nye originale konsept som skal utfordre det etablerte har mye handlet om Netflix de siste årene. Før Netflix begynte sine masseproduksjoner var det AMC som var nabolagets nye kule innflytter med Breaking Bad, Mad Men og The Walking Dead. Men det er to andre aktører som har skapt bølger de siste par årene. Det ene er FX, med sitt trumfkort The Americans som en av mange suksesser. Den andre er Amazon, som er en aktør ingen bør kimse av. Ei heller konkurenten Netflix. Amazon er tross alt rundt ti ganger større selskap med mange jern i ilden og penger nok til å bli den neste store aktøren.
De har gjort sport i å kaste ut pilotepisoder for alle å se, hvor da de mest populære blir belønnet med å bli serie i en slags «siste som står igjen får premien»-konkurranse. Det har gitt oss blant annet Transparent, Mozart In The Jungle og Bosch, samtidig som lovende prosjekt er sendt til seriegravplassen med en fattig episode.
Jean-Claude Van Johnson er en av tre serier som overlevde nå nylig (de to andre er I Love Dick og The Tick, for øvrig serier vi skal komme tilbake til i egne artikler), dermed ga Amazon mer tillit til kandidatene enn mange fryktet i forkant. Alle tre seriene har, utrolig nok i en såpass tettpakket serietid vi lever i, noe unikt å skilte med og fortjente sjansen. Noe de her har fått.
I Jean-Claude Van Johnson spiller Jean-Claude Van Damme, som i den belgiske filmen JVCD fra 2008 og en rekke reklamer de siste årene, en utgave av seg selv. Det er blitt hans nisje i tiden etter at actionsjangeren ikke lenger lever av stjernenavn alene. Seriens premiss er som hentet ut fra skriverier fra toalettpapiret en hippie med litt for mye røykt sopp innabords kunne ha skrevet. For serieversjonen av Jean-Claude har hatt rollen som actionstjerne som et dekke for sin virkelige jobb: Hemmelig agent.

Vi møter en nedbrutt Jean-Claude i livet som pensjonist, nå et gammelt inventar i en verden med moderne møbler og innretninger. Passer han egentlig inn? Et møte med en gammel flamme tenner ilden i hans aldrende kropp og sinn. Han ønsker å gjøre comeback. Som agent, hvor han da sendes til å spille inn nok en actionfilm. Der starter også absurditeten.
Der filmene aldri var ment å ta seriøst, men tok seg selv seriøst, er Jean Claude Van Johnson en serie som omfavner galskapen og at det hele er en parodi. Den får den ekstra dybden med den visshet at den spiller såpass mye på Jean-Claude Van Damme. Det ville ikke blitt det samme uten.
I så måte er det litt som filmene. Det var alltid Van Damme-navnet som var trekkplasteret, det var nok den gang og vi knasket popcorn og koste oss med det. Van Damme leverte alltid det han lovet, det var enkelt å enten elske eller hate han for det (jeg falt i første kategori). Jean-Claude Van Johnson fungerer nettopp fordi den har flere tiår med Jean-Claude Van Dammes historie, myten om han og det (fordomsfulle?) inntrykket man kan få av han. Det er ikke lett å si om han gjør narr av seg selv, eller sine kritikere, ved å her påpeke at filmene og hva de var kanskje gikk over hodet på de som mente filmene var under deres «kunstneriske sans og verdighet».
Morsomt er det nå uansett. Med et kompetent team bak kamera er det liten grunn til å tro halvtimes-formatet ikke her kan levere til spagaten.
Full sesong av serien kommer i 2017, det er i skrivende stund ikke avklart om serien dukker opp på norsk TV eller strømmetjeneste. Anmeldelsen er basert på første episode.