Storprosjektet Nobel er et spenningsdrama med Aksel Hennie i hovedrollen som blander krig og utenrikspolitikk.
Nobel følger Erling Riiser (Aksel Hennie), en familiemann som jobber i Forsvarets Spesialkommando. Mye går galt under et lengre opphold i Afghanistan og ikke alle soldatene vender hjem til Norge etter endt oppdrag. Etter bare en dag i Norge får Erling en beskjed: En kjenning fra Afghanistan er i Oslo – og det kan kun bety en ting; at en kvinne er i livsfare. Erlings beslutning er avgjørende: Skal han vente til han får bekreftet beskjeden eller skal han følge intuisjonen og forsøke å forhindre et drap?
Serien vil forhåpentligvis få oppmerksomhet rundt problemstillingene den tar opp, som er hentet rett ut fra saker i media det siste året (norsk krigføring kontra Norge som fredsnasjon, soldaters språkbruk, forhold til Kina osv). Det kan bli litt mye, serien gjør som Mammon tidligere i år og presser litt vel mye storpolitikk inn i det hele. Det er kanskje ikke det beste valget å koble opp «hele verden» til lille Norge. Det skjer såpass mye der ute med norske soldater at det allerede er mer enn nok av gode drama-muligheter å bruke.
Et av de store plussene til serien ender opp med å bli skuespillerne. Med Hennie har serien en stabil hovedrolleinnehaver, som bærer serien godt, tross for at karakteren i seg selv er litt kjedelig. Hennie klarer å få de menneskelige øyeblikkene til å fungere, enten det er forholdet til hans sønn, hans far, hans kone, eller resten av gutta i FSK.
Erlings kone Johanne (Tuva Novotny, Dag), er en av de gode birollene og det hjelper at serien har latt Novotny jobbe i Utenriksdepartementet heller enn å bare spille ‘kona til hovedpersonen’. Derfor er det litt skuffende hvordan manusforfatterne lar karakteren opptre på en lite troverdig måte mot slutten av sesongen. Her viser serien et kroneksempel på hvordan handlingen dikterer karakterer, spesielt når serien nærmer seg et sluttpunkt.
Er det noen som virkelig skinner er det karakteren Jon Petter Hals (Anders Danielsen Lie, Oslo, 31. august). Hovedårsaken er at det gjøres en god jobb med å skape en karakter vi kan sympatisere med, i tillegg til at Lie utmerker seg som skuespiller. Han er og bli en av de beste norske mannlige skuespillerne om dagen, om ikke den beste.
Et par andre skuespillere glimrer et par ganger i serien, som den kvinnelige tolken og soldaten Adella (Danica Curcic, Broen), som er med i kompaniet til Erling, og deres ofte klarttalende medsoldat Johansen (Odd-Magnus Williamson, Aber Bergen). For ikke også å nevne den passende sleipe VG-journalisten Sven (Rolf Kristian Larsen, Mannen som elsket Yngve) og den ambisiøse og noe slue Utenriksministeren (Christian Rubeck), som aldri navngis i serien.
Det gjøres jevnt over en god jobb med karakterene, men et par mer eller mindre viktige biroller er mindre gjennomførte. Eksempelvis Sharif Zamani (Atheer Adel, Homeland), en person viktig for den sentrale konflikten men som i serien ser ut til å ha fått har i ‘hovedoppgave’ å stirre surt på andre karakterer. Eller militærsjefen Ekeberg (Dennis Storhøi), som serien helt overser og dermed ikke tar i bruk den karismaen og spekteret som Storhøi kunne ha tilføyd.
Får å skape spenning kunne man med fordel pushet realitetene litt mer, slik som Homeland. Dette aspektet lar den amerikanske storserien skape mye spenning, lage gode konspirasjoner som kan være til hjelp for en god thrillerserie, og ha et karakterdrama, noe som Nobel sliter med innenfor en så troverdig handling om politiske interesser og krig. Serien sliter overraskende med å oppnå noe særlig nervepirrende stemning inntil den avsluttende episoden.
Nobel reddes av gode skuespillere som ofte klarer å overgå et manus som burde vært bedre. Alt i alt er dette fremdeles en god serie i norske øyne, men Nobel viser bare hvor norsk TV-drama er på vei fremfor å å realisere dens potensial.
Nobel har premiere søndag 25. september på NRK1 klokken 21:10.
