– Dette er ikke norsk barnefotball, hvor alle får pokal for å delta. Dette er amerikansk TV-industri. Den mest nådeløse av de alle.

Del nyheten

TV-serien Side om Side skal adapteres av amerikanerne. Dette er nyhetene som serveres oss disse dager. Nyheten, den slås stort opp. Selvfølgelig gjør den det. Pressemeldinger og NRKs selvskryt ruller inn med tidevannet. Drømmen om å få Al Pacino i en «norsk» rolle, mens leserne inviteres til å la vikingblodet bruse i årene. «Verden, her kommer vi!». Kjenner du ståpelsen?

Foto: NRK
Foto: NRK

NRK har tjent en bug og to cola på å kanskje selge et seriekonsept som trolig aldri realiseres. Hvorfor er ikke det nyheten vi blir servert? Det er tross alt langt i fra norsk barnefotball vi snakker om, der alle får pokal for å delta. Dette er Amerikansk TV-industri. Den mest nådeløse av de alle.

Det er drømmen som tar tak i oss. Den altoppslukende illusjonen, som ligger og lurer. Journalistene rives med, som en håndfull vikinger gjemt bak en liten busk på åpen slette venter de, alltid klar til å erobre. Og leserne tar raskt del i drømmen; «Vi skal erobre US of fuckin’ A. Hell yeah. De kommer ikke til å skjønne hva som traff dem».

Vi klikker i vei, redaktørene jubler og illusjonen bygger seg opp. Den mates. Blir feit av entusiasme. Er det ikke fantastisk hvor flinke vi er? Det er tross alt «typisk norsk å være god», lærte vår landsmoder Gro oss. Hun burde kanskje nevnt noen ord om desillusjon. Kanskje om ordet trolig. Det er trolig avatalen går i boks.

Side og SIde sesong 4Når nyheten kom tenkte du kanskje; «har jeg ikke lest noe slik før?». Joda, du har nok det. Tenner Neste SommerMammon og Dag noen varsellamper? Og la oss bare stoppe der, selv om det finnes flere eksempler. Det har tross alt ikke gått så bra for salgsprosjektene. La oss bare sprekke boblen raskt og smertefritt, dette vanviddet må snart ta slutt. Vi kan ikke planlegge en tur til månen hver gang en norsk serie kanskje blir noe av i USA. Hadde vi tatt av slik en sjelden gang, hadde jeg ikke brydd meg, men dette begynner å bli litt for repeterende. Det går på selvrespekten løs. Flaut for norske medier og deres unyanserte og naive fremstilling. Det er større sannsynlighet for at jeg lærer meg en ydmyk utgave av riverdancing enn at amerikanerne samler seg rundt TVen for å se USA-utgaven av Side om Side.

Nyhetene følges gjerne opp av en og annen «ekspert» som hipser det hele opp til langt over midjen og villeder leserne om de mulighetene dette kan ha for norsk TV-industri. Hvordan amerikansk publikum kommer til å elske siste norske seriefenomen. Stakkars. Selvfølgelig finner man konflikt-vinkelen også, med en forbigått forfatter. Ro ned litt nå. Å sende et norsk prosjekt til USA er ikke som å sende trente krigere og erfarne sjømenn over dammen i kamp mot forsvarsløse klostre. Dette er norske konsepter i møte med en industri som om den skulle ønske det kunne fått det å åpne en gullfisk-butikk i Sahara til å fremstå som verdens smarteste forretningside. Alt i Norge virker enkelt til sammenligning.

For dette er ingen lek. Tidligere tall har indikert at 90% av igangsatte serieprosjekt havarerer og aldri ender opp på skjermen. 90%! Det er et så høyt tall at en serieskaper med 10 avslag på 5 år fremdeles ikke ansees som en fiasko. De er bare en del av normalen. En gjennomsnitts skuespiller spiller i flere havarerte serier enn prosjekter som ender opp på TV. Ta for eksempel skuespiller Abigail Spencer, som vi nylig intervjuet. Hun opplevde avslag i et tiår før sjansen endelig bød seg. For å gjøre statistikken enda mer nådeløs er selv de seriene som blir noe av for det meste dømt til avliving innen et år.

Der har du realitetene. Skandinaviske adapsjoner har raskt blitt halshogd, eller i beste fall levd videre på nåde. The Bridge, Welcome To Sweden, The Killing, Lilyhammer. Seriegravplassen er fylt opp av våre eksportvarer. Ikke misforstå, selvfølgelig er det håp for Side om side. Det ordnet seg jo for Abigail. Men det er tusen fortapte karrierer for hver eneste Abigail der ute. Vi lever i TV-seriens gullalder, selskapene kjøper inn idéer vel vitende om at de fleste blir liggende i en skuff.

Det er alltid håp og jeg ønsker norske prosjekt all hell og lykke. Men med tanke på hvor amerikanisert norsk TV-produksjon er, hadde det kanskje være et spørsmål om vi i det hele tatt skal ønske at amerikanerne lager en norsk kopi, fremfor å lage noe eget og unikt? Blir det ikke litt som å kopiere en kopi? Slikt har ingen sjanse i den brutale konkurransen som følger med TV-seriens gullalder. Så da gjør det kanskje ikke så mye om det nå ikke skulle blir noe av?

La oss heller ta et litt mer kjølig og reflektert blikk på nyheten. Hvem er det som produserer dette her og hvor store er sjansene? Donick Cary er klar som manusforfatter og produsent. Både Rushprint og VG hevder han er mannen bak Parks And Recreation og New Girl. Det er nok ikke tilfellet. Joda, han heter Donick Cary, men han stod ikke bak de to seriene. Han stod bak animasjonsserien Lil’ Bush. Han har bidratt med en håndfull manus til seriene. Som er noe helt annet. Hans mest imponerende bragd er nok jobben han gjorde for David Letterman, hvor han for noen tiår siden var en ganske innovativ kraft i det miljøet. På 90-tallet, før flere av dere lesere ble født, skrev han 5-6 episoder for The Simpsons.

CBS Studios skal vistnok ta jobben. De er mest kjent for CSI-seriene, ellers vil nordmenn nok kjenne igjen serier som Blue Bloods, The Vampire Diaries, The 100, Hawaii Five-O, Under The Dome og Madam Secretary. Stort sett produserer de for CBS og CW-nettverkene. Sistnevnte sender sjeldent komiserier, mens førstnevnte har The Big Bang Theory og fem andre på sendeskjemaet. Der er seriene som må dankes ut av nye.

Det blir ingen enkel kamp. Nå kan det alltids være det er andre aktører serien finsiktes for. Men potensielle kanaler har serier det ikke er lett å konkurrere mot. Det hadde kanskje vært lettere å sikte seg inn mot strømmetjenester, som ikke har begrenset sendeskjemaplass å ta hensyn til.

Alt i alt er det lite som gir prosjektet det lille ekstra som kreves. Enn så lenge får jeg gratulere NRK på å ha klart å selge noe nok en gang. Jeg var ikke klar over at salg gikk inn under kringkastingsforpliktelsene, men det virker som om hver gang pressemeldinger om seriene deres sendes ut handler det om at de er solgt. Så det er vel slik da.

Hos pressen bør redaktørene snart ta en liten runde og vurdere hvor mye tid man skal be journalister bruke på slikt, kontra andre serienyheter. Hadde man ikke visst bedre kunne man tro Reidar Spigseth er alene om en nøktern og fornuftig vinkling her hjemme. Det ville vært trist. Om Side om Side eller andre norske konsept slår gjennom i USA, da snakker vi stor nyhet verdt all den spalteplass den fortjener. Det hadde vært gøy. Jeg har tross alt vikingblod jeg også.

Norske serier fortjener spalteplass. Her kan vi alle bli bedre. Jeg tror vi fint klarer dette uten å ty til rullebåndsproduksjonen som slike salgsnyheter er blitt. Enn så lenge kan vi kanskje bli enige om at det hadde vært fint om vi alle roer litt ned, meg selv inkludert, og behandler «solgt-til-USA» nyheter for det de er verdt? Altså; ikke særlig mye..

PS! Jeg digger Side om side. At sjansene for en amerikansk utgave ikke blir noe av gjør derfor fint lite. Vi har tross alt originalen.

Annonse
X
X