Daredevil. Foto: Netflix
Daredevil. Foto: Netflix

Netflix og Marvel har en stor og ambisiøs plan med Marvel. En rekke superheltserier satt til New York City, som pågår i det samme universet som Agents of S.H.I.E.L.D. og en rekke Marvel-filmer. De neste årene vil vi på Netflix få serier som A.K.A. Jessica Jones, Luke Cage og Iron Fist, før de 4 karakterene blir å se i samme miniserie med The Defenders. Først ut er Daredevil utviklet av Drew Goddard (Buffy, Cabin in The Woods) med Spartacus-skaper Steven DeKnight som sjefsprodusent.

Serien handler om blinde Matt Murdock (Charlie Cox), en advokat om dagen, mens han nattestid bruker sine forsterkede sanser til å bekjempe kriminalitet på gatene i Hell’s Kitchen, New York City som Daredevil.

Marvel Daredevil 4244

Ser man tilbake på Daredevil-filmen fra 2003 var det mye 20th Century Fox gjorde feil, faktisk åpnet den med et stort feilsteg hvordan Matt dreper en person, noe som Daredevil slik vi kjenner han fra kildematerialet aldri ville gjort. Nå som Marvel igjen sitter på rettighetene til Daredevil gir det oss ansvarlige serieskapere som skjønner seg på karakteren. Seriens første episoder gjør det også klart at den, i likhet med filmen, gjør noe endringer. Forskjellen er at de bak tv-serien og Marvel har mye mer logiske endringer. Det viser en mye større forståelse for kildematerialet, rollegalleriet og hvordan Daredevil er som en karakter. Han kommer fram som en balansert miks av The Punisher og Spider-Man, uten at det føles altfor pretensiøst.

Cox utseende passer til rollen som Matt Murdock og Daredevil, det hjelper også at skuespilleren bringer med en dose karisma og en evne til å takle både de heroiske og sadistiske-periodene med karakteren. Det er en mye mer jordnær og minnerik utgave av karakteren enn den vi så med Ben Affleck. Det er også gitt en ekstra dybde gjennom tilbakeblikk til hans barndom, hvor en ung blind Matt (Skylar Gaertner) lever med bokseren og faren Jack Murdock (John Patrick Hayden). Det er en solid, men kort prestasjon av Hayden i en rørende bit av bakhistorien til Matt.

Annonse

En av seriens virkelig store styrker ligger i nettopp rollegalleriet og hvordan de tas i bruk. Daredevil-skurken Wilson Fisk/Kingpin (Vincent D’Onofrio) holder seg i bakgrunnen i de første avsnittene, med en passende bruk av hans perfekte sleipe og rolige høyrehånd og advokat Wesley (Toby Lenoard Moore) for å vise oss at Fisk er involvert i det meste som skjer. Etter å ha tilbragt de første episodene litt i bakgrunnen bringes Fisk frem på en ypperlig måte. D’Onofrio’s rekkevidde, ikke bare til å spille en smart person, men også hvordan skuespilleren kan gjøre en så rå og brutal rolle slik vi ikke har vært i nærheten av i Marvel-universet så langt er imponerende. Det er også solid arbeid i hvordan han bretter ut sine hensikter og bakgrunn når han er sårbar med kvinnen Vanessa (Ayelet Zurer).

Med denne karakteren har Marvel sin mest fengslende skurk så langt, et punkt Marvel har slitt med spesielt utenfor Tom Hiddelstons karakter Loki i Thor-filmene og The Avengers.

Vincent-DOnofrio-as-The-Kingpin-in-Daredevil-1024x682

Matt og Claire Temple (Rosario Dawson) har også noen flotte scener sammen som overgår alle forventninger. Claire er personen som hjelper Murdock med skadene han pådrar seg etter å ha blitt nesten drept av de kriminelle han prøver å ta ned som Daredevil. Hun blir ikke bare en viktig alliert, men en person som skaper et forhold mellom de to som har en solid dybde.

Andre karakterer som Karen Page (Deborah Ann Woll) hintes det til at er mer en problemskaper enn bare person som trenger hjelp fra Matt/Daredevil. Sammen med Matts kamerat og partner Foggy (Elden Henson) tilfører de to en svært passende letthet i det serien begynner å føles mørk og tung. Det er også mange andre karakterer serien fokuserer på. Noen av de er et russisk brødrepar som har kommet til New York City for å leve som konger under Fisk, noe som ikke vil vise seg å være lett. En annen karakter som vi også får gravd litt dypere ned i er journalisten Ben Urich (Vondie Curtis-Hall), som viser seg å være nok en solid casting av serien.

Etter de første 5 episodene føles det også som at serien ikke engang har rørt overflaten til Leland Owlsley (Bob Gunton), som er den kjente Daredevil-skurken «The Owl». Rollegalleriet er oppsummert så mye bedre enn alle andre superhelt-serier akkurat nå at det ligger mye potensial her for flere sesonger, og det før serien har introdusert flere andre kjente Daredevil-karakterer som Bullseye, Typhoid Mary og Elektra, som trolig ikke blir å se i sesong 1.

Visuelt er regien ganske god, med noen par oppfinnsomme måter å filme på over disse første episodene (en av dem involverer en taxi). Det som virkelig er seriens fordel på det visuelle er hvordan den veldig passende tar i bruk New York City for de mest autentiske scenene noen gang i både en superhelt-film eller tv-serie basert på en karakter fra enten Marvel eller DC Comics. Det passer perfekt med seriens mørke tone og fokus på organisert kriminalitet.

Volden er kanskje større enn mange forventet seg, men det er ingenting ekstremt selv om kampscenene er noen av de beste på tv-skjermen nå utenfor Banshee. Det er litt som holder ting tilbake grafisk, men Marvel’s Daredevil pusher grensene godt, og er en serie som viser vold på lik linje med eksempelvis Sons of Anarchy, som er en vesentlig forskjell fra Agents of S.H.I.E.L.D. som pågår i samme universet.

Daredevil 3232

For å være en dramaserie er dialogen til Marvel’s Daredevil dratt litt høyttravende, men for en superhelt-serie er den der den burde være. Overgangen i redigeringen av episodene kunne også vært forbedret litt.

Med over 50 år med materiale å basere seg på har serien tydelig basert seg på Frank Miller-skrevet tegneserier rundt karakteren som «Born Again» og «The Man Without Fear». Det er ikke rart, fordi disse er er uten tvil noe av de beste Daredevil-historiene der ute. Serien bruker elementer fra disse, spesielt hvordan hovedkarakteren viser tvil og frykt, men også hvordan serien gjør de tidlige dagene til karakteren så riktig. Det er i rollegalleriet serien gjør de spesielt store endringene fra tegneserien med å legge til noen originale karakterer uten å snuble i overbruk. Det er heller ikke noe overbruk av referanser til andre Marvel-karakterer som Agents of S.H.I.E.L.D. har endt opp å gjøre til tider. Det viser også godt manusarbeid når en hendelse fra filmene har en tydelig påvirkning for handlingen.

Det føles ut som Marvel’s Daredevil setter en ny standard for superheltserier, spesielt i hvordan serien er like mye et krimdrama som den er en superheltserie. Den er nesten alt Christopher Nolan ikke hadde tid til å utforske med Batman, og alt Arrow prøver å sikte til.

Det er ulikt alt Marvel har gjort så langt og en veldig jordnær del av universet. Marvel’s Daredevil er som en superhelt-serie nærmest en perfekt grunnstein for Netflix sin framtid med Marvel, uansett hvordan dramabiten kunne gjort noen ørsmå forbedringer.

Sesong 1 av Marvel’s Daredevil slippes 10. april eksklusivt på Netflix.

Abonner
Varsle om
guest
4 Comments
Innebygde tilbakemeldinger
Vis alle kommentarer
Mr. D
Mr. D
5 år siden

Can’t wait!

Dr Manhattan
Dr Manhattan
5 år siden

Heh, «uten at det blir altfor pretensiøst». Det er i grunn det beste man kan håpe på, vanskelig å lage en serie med trikotkledd krimbekjemper helt uten at det blir utslag på pretensiometeret (selv om jeg noterer at horn-kostymet glimrer med sitt fravær i materialet jeg har sett så langt).
Men fra forhåndsomtale og trailere virker det som tonen her er med nedpå og skittenrealistisk, enn la oss si Arrow. Som jeg virkelig ikke håper er forbildet her; Arrow er mer en tweensåpe med innlagt bueskyting.

Mr. D
Mr. D
5 år siden

Can’t wait!

Dr Manhattan
Dr Manhattan
5 år siden

Heh, «uten at det blir altfor pretensiøst». Det er i grunn det beste man kan håpe på, vanskelig å lage en serie med trikotkledd krimbekjemper helt uten at det blir utslag på pretensiometeret (selv om jeg noterer at horn-kostymet glimrer med sitt fravær i materialet jeg har sett så langt).
Men fra forhåndsomtale og trailere virker det som tonen her er med nedpå og skittenrealistisk, enn la oss si Arrow. Som jeg virkelig ikke håper er forbildet her; Arrow er mer en tweensåpe med innlagt bueskyting.