Anmeldelse: Wentworth er en nådeløs og gripende serie som dessverre er blitt litt bortgjemt

I skyggens dal gjemmer Wentworth seg, en brutal, gripende og interessant serie med kvinner i hovedrollene. Serien er dessverre blitt litt bortgjemt i skyggen av alle kvalitets-seriene 2013 har gitt oss.

Vi følger her nyinnsatte Bea Smith, som fengsles mistenkt for drapsforsøk på sin egen mann. Hun må tilbringe sine dager i fengselet Wentworth – som ikke er stedet for de mer ufarlige kriminelle elementene. .

Wentworth er en nyversjon av den australske klassikeren The Prisoner, men endringene i både historie, tone og form er lik det Battlestar Galactica gikk gjennom da den fikk sin episke nyversjon i 2004. Dette er noe helt annet enn en campy serie ment å fylle hundrevis av episoder. Dette er tung og seriøs drama, Australsk TVs forsøk på å gi oss noe som minner om Breaking Bad og Sons of Anarchy.

Tross noen fartsdumper vil jeg hevde seriens skapere har lykkes i å ta flere riktige steg på veien. Det viktigste er at serien vet hva den ønsker å være og viker ikke fra sin valgte sti. Det er heldigvis ikke nok en Ally McBeal-versjon av et fengsel (ja, jeg ser på deg Orange is the new Black). Dette er røft, fargeløst og farlig – strippet for overfokus på kjedelige trekantforhold og trang til å la tematikk bli til overtone fremfor undertone. Det kan virke overfylt med to serier med så like premiss, men det er mer enn nok plass til dem fordi forskjellene er så store.

Vi besøker her en avdeling for de mest farlige innsatte Australia har å by på. En blond og naiv smugler ville ikke havnet i dette selskapet. Wentworth er et fengsel fullt av sinte og farlige innsatte. To rivaliserende gjenger – med vær sin fryktede leder i form av Franky Doyle (Nicole da Silva) og Jacs Holt (Kris McQuade) – skaper nok av drama og spenning til at det aldri blir kjedelig. Angst, sorg, tilpasningsvansker, frykt, gjengmentalitet, seksualitet og lojalitet er underliggende tematikk som driver historien fremover.

Annonse

Karaktergalleriet er velfungerende, hvor vi heldigvis får bli godt kjent med de fleste. Hovedpersonen Bea blir på sett og vis benket i en rekke episoder, for at vi bedre skal forstå hennes antatt venner og fiender. Et klokt valg, fordi fengselet har både innsatte og ansatte verdt å utforske – i tillegg til at Beas historie alene langt fra er omfattende nok til å fylle en hel sesong. Til det måtte vi ha møtt henne enda tidligere i livet, selv om hun utvilsomt har en god del paraleller til Breaking Bads Walter White. Dette er fortellingen om en hjelpeløs bondes ferd over sjakkbrettet for å bli en fryktet dronning.

Det er noe nådeløst over denne serien, som tar overraskende vendinger uten at det føles for tilgjort. Mang en serie går i fellen av å leke Game of Thrones i den forstand, men her er utførelsen gjort med en troverdighet og pay-off som sikrer at sesongens siste akt er noe av det bedre som er vist på TV i år. Noen litt for merkbare såpeserie-sykdommer er det å spore, men det blir aldri for dominerende.

Noe av det beste med serieåret 2013 er at kvinnene fortsetter å slippe til i langt større grad. Nå med noe så sjeldent som to serier som utad virker identisk, men som i sum er totalt forskjellig. Det er ved å se Wentworth at jeg innser alt det Orange is the new Black og vice versa. De de har til felles er at begge serier er overfylt av mennesker som har sine feil og mangler – hvor det brukes til å skape en interessant historie.

Wentworths styrke er at den aldri forsøker å bli for mainstream eller fjollete. Dens svakhet er at den ikke makter å være så smart som forfatterne ønsker. Jeg vet ikke om de helt skjønner sine egne begrensninger. Sesongens store mysterium er antiklimatisk og gjenglederne blir litt for stereotypisk og forutsigbare i sine handlinger – det er langt mer interessante i interaksjonen med familiemedlemmer – adskilt av et glass som effektivt bringer frem en skjult dybde. Serien er på sitt absolutt sterkeste når den fokuserer på mellommenneskelige forhold, mens den vandrer på ustabil is i sitt forsøk på å gjøre gjengmentaliteten troverdig.

Det som fenger meg er karakterene, det er noen gnistrende prestasjoner blant flere og jeg blir revet med i dagligdagse problemer som alt for sjeldent blir utforsket i TV-serier. Fengeslsliv er fjernt for de fleste av oss, men det karakterene må håndtere er ofte skremmende gjenkjennelig. Ser ut som vi seriegeeks har funnet nok et fengsel det er verdt å besøke.

Annonse
Abonner
Varsle om
guest
0 Comments
Innebygde tilbakemeldinger
Vis alle kommentarer