Over to uker har passert siden sulteforede fans ble gjenforent med den kjære Bluth-klanen. Etter seks tunge år i kanselleringsørkenen har nok de aller fleste allerede fortært de 15 første episodene.

Noen blodfans har sikkert rast gjennom sesongen to ganger. Sjansen for at de setter denne sesongen enda høyere enn resten av oss er stor. Serieskaper Michael Hurwitz har nemlig satt i gang et slags komplisert narrativt eksperiment, både fordi Netflix unike modell tillater det – og fordi skuespillernes travle timeplaner krever det.

arresteddevelopment_tobias_michael

At sesong 4 ikke byr opp til den samme dansen blir tydelig fra starten av. I «gamle dager» ville åpningsepisoden reintrodusert Bluth-familien, sendt hver figur på sin egen lille reise og mot slutten surret de ulike fortellingene sammen i en pen, liten bunt. Neste episode ville presentert en helt ny konflikt – med spilletiden stort sett like mye fordelt på de forskjellige Bluth’erne.

Joda, i bakgrunnen lå det alltid noen røde tråder som strakk seg over flere episoder, men de var alltid enkle å få tak på. Man kunne gå glipp av en AD-episode uten å føle seg fortapt som Lucille på et meksicansk gatekjøkken.

Annonse

Nå må man derimot kjempe for å holde hodet over vannet. For den første episoden av sesong 4 – «Flight of the Phoenix» – gir f i gamle strukturer og prøver seg på noe helt nytt. Den åpner med et 30 års gammelt flashback av yngre utgaver av Lucille og George Sr., før vi sendes tilbake til nåtid hvor fokuset er på Michael som av – på dette tidspunktet – uvisse grunner vandrer desperat rundt på folkefesten «Cinco de Mayo».

Deretter spoles det (bokstavelig talt som en Netflix-vits) tilbake til forrige sesongavslutning, før fortellingen endelig finner hovedsporet med Michael og George-Michael på college som konkluderer med det som er det egentlige startskuddet for sesongen. Tror vi.

Men neste episode tar ikke opp den tråden. Istedenfor skiftes fokus mot George Sr. sin tilsynelatende totalt urelaterte badstu-bløff i ørkenen, som igjen følges av Lindsay, deretter Michael igjen, Tobias, og etter hvert resten av gjengens helt egne episoder. Til slutt har serien en haug av ulike figurer som virrer rundt i sine egne tidslinjer, og det er en fulltidsjobb å holde styr på hvor folk er, hva som er når og hvem som vil hva.

Og det er heller ikke slik at sesongen er en slags makro-versjon av den gamle strukturen, hvor alt surres inn i en pen bunt på slutten av sesongen. Neida, her krysses figurenes stier langt tidligere enn det, før folk forsvinner tilbake til sine egne mini-historier som ikke virker å påvirke det som tilsynelatende er det egentlige hovedplottet. Alle som har sett seg gjennom til slutten vet at den ikke akkurat konkluderer med noe som helst.

Arrested-Development-1908409 (1)

Forvirrende? Ja, men det gjør selvfølgelig ikke den nye sesongen fullstendig mislykket. Dette er Arrested Development for pokker, og bare det å se Bluth-familien på nytt i noe nytt gjør ventetiden verdt det. Hurwitz og skuespillerne har såpass godt grep om disse helsprø figurene at selv når serien ikke er opptatt med å være hysterisk er det alltid fornøyelig.

Sesongen finner dessuten en lettere rytme etter de fire, fem første episodene når flere av puslebitene faller på plass. Joda, det er fortsatt vrient å alltid holde følge med alle sidesporene, men det er imponerende, nesten på grensen til sykt, å se de latterlig mange måtene forfatterne har klart å vikle gjengen inn i hverandres historier.

Det er også godt å se at sesongen vil være noe mer enn et desperat forsøk på å suge ut saften av gamle minner. Selv om serien elsker å vinke tilbake til tidligere episoder er fokuset først og fremst fremover. Spesielt kult er det at de våger å tegne Michael – det nærmeste serien kommer en hovedperson og tilsynelatende familiens normale, fornuftige anker – som en større og større drittsekk.

ArrestedDevelopmentSesong4

Selv om mye her utvilsomt er humoristisk gull er sesongen også langt, langt mer ujevn enn de tre første. Episodene varierer stygt i kvalitet, og det nye fokuset på enkeltfigurer avslører hvem som kan bære en hel episode og hvem som er best i mindre doser. En halvtime med Lindsay på spirituell jakt blir litt mye, mens Gob og – overraskende nok – Maeby sine episoder er sesongens høydepunkter.

Den økte spilletiden gjør heller ikke serien noen tjenester. De gamle AD-episodene freste seg til rulleteksten på 22 minutter. I år tikker enkelte opp til 37 minutter. Prosentvis – og jeg skal ikke begynne å regne – er det en kraftig økning.

For ting har dessverre en tendens til å dra litt ut. En episode kan starte med én historie, før den vrir seg inn på noe helt annet og plutselig har man glemt hva det hele startet med og hva som var poenget. Det er også uvant å se serien starte på en vits uten at punchlinen kommer før flere episoder senere.

Så kan man jo alltids si – og mange har sagt dette – at «sesongen blir bedre når man ser det hele på nytt«. Noe som faktisk virker å stemme. Jeg har sett åpningsepisoden to ganger, og den fløt langt bedre når man skjønner hvor det hele er på vei hen. og at etter A kommer D og ikke B.

Men de fleste vil bare se sesongen én gang, og dette er en anmeldelse av én gjennomgang, og da hjelper det ikke at man en eller annen gang i fremtiden kanskje lettere vil ta humoren og se sammenhenger.

Arrested Development var aldri en komedie på den tradisjonelle måten. Sesong 4 er ikke komedie av den tradisjonelle Arrested Development-sorten. Det er frustrerende og forfriskende på en og samme gang.

Abonner
Varsle om
guest
2 Comments
Innebygde tilbakemeldinger
Vis alle kommentarer
foca9
foca9
7 år siden

Har bare sett de fire første episodene (er i utlandet), og synes det er interessant med det nye formatet. Det viktigste er at (den noe interne) humoren fortsatt er der, som Michaels «I’m used to sta(i)r(e)s».

foca9
foca9
7 år siden

Har bare sett de fire første episodene (er i utlandet), og synes det er interessant med det nye formatet. Det viktigste er at (den noe interne) humoren fortsatt er der, som Michaels «I’m used to sta(i)r(e)s».