I statene er dette kanskje årets mest kontroversielle serie, noe som gjør det ekstra bittert at den er skikkelig rævva.

En organisasjon for konservative mødre hisset seg i sommer opp over serien om et homofilt par som gjennom surrogatmor forsøker å få seg unge. Denne nyere familiekonstellasjonen var visst litt for provoserende for dem. Jeg skal gi dem rett i en ting: Serien er provoserende – men av helt andre grunner enn den homofobe klarer å diske opp i sitt hatefulle sinn. Dette er en forkjønnelse av alt fra homofibi og rasisme til selekteringssamfunnet, og det i løpet av knappe 20 minutter.

The New Normal-skaper Ryan Murphy har vist en kreativ og nyskapende evne med de to vidt forskjellige seriene Glee og American Horror Story. Elsk dem eller hat dem, de har i de minste en egenart og originalitet over seg. Nå som han forsøker å takle den mer tradisjonelle halvtimes-komedieformatet er det med en kjip smak av gjenbruk – spesielt fra Glee. Jeg skjønner agendaen, og at han sikkert håper på en Some Like It Hot-effekt, men den gode gjennomføringen er rett og slett ikke der. 

At homofile får seg barn gjør meg fint lite, jeg tilhører leiren som irriterer meg langt mer over de som vil nekte gode foreldrekandidater en slik mulighet basert på legning. Det er så… 1800-tallet…(eller trist nok 1900-tallet). Men serien provoserer meg på et område: Det er bare noe smålig irriterende med folk som ønsker seg unge fordi en baby ser søt ut, og så bruker reneste filter-valg til å komponere sitt perfekte avkom. Det er en Gattaca-smak over det hele (fin film som alle bør se). Serien handler i så måte like mye om selekteringssamfunnet, men unngår å berøre den problemstillingen i første episode – i sin eufemistiske fremstilling.

Men det er mer mine moralske innvendinger, det er ikke nødvendigvis noe som bør stå som kriterium for seriens kvalitet – vi har tross alt alle godt av å bli utfordret og provosert. Dessverre har den ikke regien eller karakterene som fenger i løpet av knappe 20 minutter.

Andrew Rannels har «æren» av å spille personen som vil ha unge til pynt, den homofile Bryan Collins. Han er en stereotypisk Hollywood-inkarnasjon av en homofil mann, en imitasjon av noe vi har sett gjort langt bedre i Will & Grace, Desperate Housewives, The Birdcage og ja – Glee. Han skal være den søte og sjarmerende, men ut fra første episode fremkommer dette som alt annet enn en som bør få seg barn med det aller første. Umoden og uorginal, det virker som han mer ønsker seg et leketøy, og jeg håper virkelig serien vil handle om han går gjennom en læringsprosess, eller viser tegn til å ville ha seg unge av litt andre årsaker enn at babyer er søte.

Hans partner David (Justin Bartha) er heldigvis en langt mer likandes kar – godt spilt av Justin Bartha. Han er vel et av de få lyspunktene i en serie med et ellers plagsomt karaktergalleri, selv om han er minst like opptatt av selektering (ikke minst å få sine egne gener med i babymiksen).

Surrogatmoren Georgia representerer inkarnasjonen av hva paret har «godkjent» til å bære frem deres barn i parets første steg i selekteringsprosessen. Heldige henne, som får tommel opp fra paret som har penger nok til å kjøpe seg et barn. Men i det minste går pengene til datterens fremtid da – så med det forsøker serieskaperen å unngå at vi seere tenker for mye over det. Det skal være søtt og bringe frem en liten tåre eller to. Surrogatmødre som gjør det av andre årsaker er tydeligvis moralskt sett ikke gode nok til å få oppdraget.

Så er det Ellen Barkin – som den rappkjefta og provoserende ærlige Jane Forrest, som har fått den lite heldige oppgaven å forsøke å gjøre rasisme og homofobi morsomt. Jeg har stor sans for Jane Lynch som Sue Sylvester i Glee, men det tar seg dårlig ut at Ryan kommer med slikt gjenbruk. Hun kan bli slitsom i lengden.

Regien er et salig kaos. Det er som et gjensyn med 90-tallet med alle de knallsterke fargene – det være seg klesstil eller settet for øvrig. Grått er forvist i Ryan Murphy-universet, hvor karakterene bytter klær oftere enn Dorthe Skapell. Er det et moteshow? Formatet er lettere «bifilt», for det virker ikke som om regissøren helt klarer å bestemme seg for om det er en mer tradisjonell produksjon eller en mockumentary. I en parkscene bryter karakter ut av intet den fjerde veggen. Hva er dette for noe? I have no fucking clue.

Humoren treffer ikke, det forsøkes for mye å presse frem tårer og latter. Når musikk og scenografi forsøker å skrike til meg at «nå skal du bli rørt», men jeg bare forblir perpleks og likegyldig – da har man bommet på noe essensielt. Jeg hadde håpet på så mye mer, siden dette er en serie om noe litt mer dagsaktuelt og viktig enn tradisjonelle konservative verdier.

 

Konklusjon

The New Normals første episode er en skuffelse. Det er synd, for dette er en serie jeg virkelig ønsket skulle slå ann , fordi få ting er mer fornøyelig enn moralsk provokasjon. Det være seg konservative mødre, homofobe – eller i dette tilfellet liberale meg som får min avsmak for selekteringssamfunnet utfordret. Men dette ble for platt, med en regi som skriker desperasjon og tåkelegging. Jaja, i det minste fant jeg et påskudd til å bruke det kule begrepet eufemisme…

Nå er førsteinntrykk av komedier vanskelig – da de normalt trenger noen episoder til å finne sin egenart og tone, så jeg avskriver ikke serien helt. Men som start var dette en farse, som har en lang vei å gå før den kan bli en ny Will & Grace.