Dallas: Førsteinntrykk

Over 20 år etter at en av tidenes største TV-suksesser kastet inn håndkleet, bruker den bare noen få sekunder på å slå på den vanedannende følelsen.

Sant nok så har det vært et par filmer etter at serien tok slutt i 1991, men de blir effektivt ignorert i det vi nok en gang blir vitne til brødreduellen mellom godeste J.R og Bobby Ewing. De har begge fått to voksne sønner, som er som snytt ut av nesen på sine respektive fedre.

Annonse

Christopher Ewing er den adopterte sønnen til Bobby og Pamela, en ung og engasjert entreprenør som forsøker å lage den neste miljøvennlige og fornybare energikilden. Hans fetter John Ross er sønnen til den skrupuløse J.R og hans eks-kone Sue Ellen. Han er mer opptatt av å finne rikdom i det sorte gull – oljen som en gang gjorde Ewing familien mektig, før de tapte selskapet Ewing Oil til J.R-rivalen Cliff Barnes.

Et gammelt løfte skaper splid

Etter det som ser ut som en rekke år uten de store familiefeidene, eskalerer det i første episode etter at John Ross finner store mengder olje på Ewing-eiendommen Southfork. Problemet er at Bobby i sin tid lovet moren at det aldri ville bli drillet på eiendommen. Som den prinsippfaste og lojale mannen han er, finner han seg ikke i Johns brudd på lovnaden – og anser det som uaktuelt å gjøre noe med funnet.

Maktsyke John er rasende og vender nesen mot den ene mannen som kan hjelpe han i kampen mot Bobby: Faren J.R Ewing.

Legg til et par trekantdramaer og andre (lite imponerende) sidehistorier, og du har Dallas anno 2012 i et nøtteskall.

 

Endel rusk i maskineriet

Det er en ujevn produksjon, som tidvis grenser til det visuelt lite imponerende. Dialogen er ikke akkurat Emmy-verdig og de stadig mer kompliserte og på grensen til hårreisende komplottene som foregår i kulissene grenser til det latterlige. I god såpeserie-stil altså.

I likhet med originalen er det ikke romansen som er det interessante, det er maktkampen. Hver bidige person ser ut til å ha en skjult agenda, noe som jo gjør det hele ganske så forutsigbart.

Regien er tidvis så lite inspirerende, som tilfeller av produktplassering som man ikke engang prøver å  maskere idet kamera zoomer intensivt på bilmerke. Det er også litt synd serien ikke lar seg inspirere litt mer av den mer solide Justified hva gjelder å dra bedre nytte av hele «cowboy-faktoren» rent stilmessig.

På tross av svakhetene fungerer Dallas. Den har den berømte x-faktoren. Bedre kjent som Ewing-brødrene.

Noe av styrken er selvfølgelig ballasten – for enhver tidligere fan finner man seg fort til rette. Det er tross alt snakk om Bobby og J.R! Det hele føles litt som One Tree Hill for litt mer voksne mennesker.

Det er også den store akilleshælen til serien. For uten de to gamle kjempene er det noe tynt i rekkene. John har unektelig et potensial, men godeste Christopher sitter fast i en dimensjon – uten at den tynne historien hans hjelper på tilværelsen.

Uten de to eldste Ewingene blir det derfor ikke særlig til trekkplaster. Den nye generasjonen sliter rett som det er med å leve opp til den foregående. Så spørs det hvor lenge gamlegutta varer i serien, før deres mindre interessante barn overtar showet helt. Jeg krysser fingrene for at det tar noen sesonger….

Førsteinntrykket er basert på sesongens tre første episoder. 

Om forfatter

Vidar Daatland
Vidar Daatland
Serienytt-gründeren startet nettsiden i 2011. Medie- og informasjonsviter, tidligere soldat, som ved siden av redaktørjobben er seniorrådgiver for Høyskolen Kristiania.
Annonse

Premierenyheter
Se hva som kommer

Anmeldelser
Kritikernes dom