Glee er en av de største nye serie-snakkisene de siste par årene. Skaperne bak Nip/Tuck evnet å skape noe så unikt som en satirisk musikal-dramakomedie og etablerte dermed nærmest en helt ny sjanger. Serien har trollbundet seere på tvers av generasjoner og landegrenser og har resultert i multiple topplasseringer på iTunes-lister, prisdryss og sågar en kinofilm. Masseoppfattelsen har så langt vært at «Alle Elsker Glee», men er serien virkelig så genial som store deler av media og et overtall av pris-komiteene ser ut til å mene? Hadde du spurt meg for to sesonger siden så ville mitt svar vært et krystallklart ja. I dag derimot… Hmm…

 

Den gang da «kostymene» var å ha samme farge på buksa og t-skjorta…

Ny, frisk og genial

Jeg husker enda hvor gira jeg var en mai-kveld i 2009 etter å ha sett første episode. Fox gjorde det sjakktrekket å servere en smakebit hele tre måneder før seriepremieren. Dette skapte en utrolig snakkis og bidro sterkt til at Glee virkelig fikk en flying start.

Og all begeistringen var fortjent. Sesong 1 var smart og fokuserte klokelig på et begrenset antall karakterer. Selv om satire, humor og musikk var sentralt, så gav det likevel rom for drama og karakterutvikling.

Storslåtte, musikalske prestasjoner som passet temaet, karakteren og storyen i episoden var i fokus. Kulisser og kostymer var nedtonet, noe som gjorde det mer troverdig. Det var (for det meste) en naturlig forklaring på hvorfor de sang (korøvelse), og dette løftet serien raskt bort fra de uunngåelige sammenligningene med High School Musical-fenomenet.

Glee fylte det første året mange spaltemeter, høstet mye ros, nominasjoner og priser. Og det var fortjent.

 

Glee fanget i ‘Heroes-fellen’

Det var derfor med sørgmodig hjerte jeg ble vitne til at Glee i sesong 2 sank ned i samme gjørmemudderet som NBC-serien Heroes plumpet ut i i sin andre runde.

Annonse

Heroes var, som Glee, en forfriskende ny serie. Serieskaper Tim Kring klarte å finne en spennende, ny måte å tilnærme seg helte-konseptet på med fokus på vanlige mennesker som gradvis oppdaget at de var i besittelse av evner utover det vanlige. Det var ingen kappekledde maskemenn. I stedet ble vi vitne til personer som slet med beslutninger om hvordan de skulle forholde seg til dette, og hva som var forventet av dem. Historien om disse fremmende hvor livene gradvis ble flettet sammen, og hvordan valg, hendelser og skjebne var med på å forme dem, var engasjerende. Heroes sesong 1 vender jeg stadig tilbake til, men sesong 2 lar jeg være.

Glee står nå, etter min mening, til knes i samme gjørma som Heroes etter hvert befant seg i. De har fjernet seg litt for langt bort fra utgangspunktet og det fundamentet som jeg falt for.

Som Heroes, så har de utvidet persongalleriet unødvendig mye, noe som gjør at vi får et mindre dyptgående fokus på de enkelte karakterene og dermed mer overfladiske skildringer. I tillegg så fremstår nå enkelte karakter nærmest som bipolare hvor personligheten endres i øst og vest øyensynlig for å passe episodens tema.

Og ja, jeg ser blant annet på deg, Sue Sylvester. Det er nesten som jeg lurer på om hun lider av splittet personlighet, noe som ville forklart mye, men på en veldig billig måte. I seriens tredje sesong er hun nærmest redusert til et virkemiddel for å spytte ut oneliners. Trist egentlig.

Jeg ser i hvert fall på deg, Quinn. Det er vel ingen karakter som serieskaperne ser ut til å hate mer. Hun er bitchy, så er blir hun snill som et lam mens hun er gravid, så blir hun bitchy, så blir hun snill som et lam og sammen med Sam, så blir hun rebelsk, så blir hun direkte ond, og så er hun søt igjen. Snakk om Dr Jekyll og Mr Hyde!

Og hva skjedde med Will Shuester? På et eller annet tidspunkt ble han utrolig irriterende og nå er en episode uten Shue en episode med positivt fortegn. Hvordan klarte de det?

 

Se! De har mikrofoner!

McKinley Highs utømmelige kostyme- og kulisselager.

New Directions sitt stramme budsjett sammenlignet med det velfylte Cheerios-budsjettet er et stadig tilbakevendende tema. Mang en gang har blandakoret måtte ty til bilvask og andre aktiviteter for å få råd til å leie buss for å dra til regionals.

Likevel pynter de opp auditoriumet med blinkelys, fossende vann og avanserte stillaser og ikler seg matchende kostymer selv om de bare skal øve for folketom sal. Kanskje har auditoriumet samme hendige evnene som The Room of Requirement i Harry Potter? Noe annen forklaring enn magi er vanskelig å finne, for New Directions trenger ikke mikrofoner engang.

Og ja, jeg vet at dette er en satirisk serie hvor vi skal tåle en viss grad av usannsynligheter. Men det må da være grenser. For når ikke lenger historiene og karakterskildringene er konsekvente og engasjerende, så begynner man dessverre å henge seg opp i slike ting…

Snudd fokus

Jeg forstår at det kan være utfordrende å skape nye og freshe vinklinger på noe så snevert som et high school blandakor hvor det arrangeres et minimalt antall konkurranser i løpet av et år, og man (klokelig) har valgt å ikke fokusere på skolefag og andre trivielle ting. De fleste historier utspinner seg derfor med rot i musikk eller karakterer, og dessverre så virker det som Glee-gjengen har gått fra å fokusere på de gode historiene og finne musikk som passer, til å bestemme musikken først og deretter etter beste evne prøve å spinne en historie som passer til musikken. Det blir sjelden full klaff.

I sesong 2 var det også veldig mange gjesteroller som stjal fokus bort fra kjernen i serien. Dette har heldigvis blitt tonet ned i denne sesongen, men vi vet jo  at det er flere kjente fjes i vente utover våren.

 

Glimter til

Jeg vet at jeg antagelig kommer gjennom som i overkant kritisk i denne artikkelen. Og mistforstå meg rett, for Glee har fremdeles underholdningsverdi. Jeg følger fremdeles med på serien, selv om jeg må innrømme at jeg ikke kaster meg over nye episoder med samme iver og glød som før.

Men det glimtes tidvis til med episoder som gir meg godfølelsen tilbake fra sesong 1. Som episoden «I kissed A Girl» hvor vi går Santana dypere i sømme og ser hvordan hun kommer ut av skapet. Episoden har et følelsesmessig klimaks i det bestemoren avviser henne. Dette var en historie som jeg gjerne skulle sett mer av, og som kunne vært med på å gi Santana et nytt lag som karakteren absolutt trenger.

Dessverre har vi ikke sett så mye som en referanse til dette etterpå, noe som er et bevis på serieskapernes schizofrene fortellerstil de senere sesongene. Og juleepisoden vil jeg ikke en gang kommentere utover at den beveget seg farlig nær nivået for makkverk.

 

Synger på siste verset … for meg

Ryktene svirrer om spinoffs og jeg korser meg og håper at vi slipper det. Fortsetter Glee i samme bane som de er inne i nå, så mener jeg at det kreative toppunktet er passert for lenge siden og jeg vil antagelig melde meg ut av koret etter denne sesongen.

Serien vil utvilsomt leve videre enda flere sesonger fremover for seertall og rating er fremdeles bra. Mange tv-kritikere er fremdeles over seg av begeistring og serien får fremdeles nominasjoner i øst og vest. For to år siden var det fortjent. Nå er det landeveisrøveri.

Jeg vil ikke kalle Glee for makkverk. Serien er langt fra elendig. Men for en serie som var frisk, ny og interessant og dermed nesten som et mesterverk å regne i sin innledende sesong, så har kvaliteten i mine øyne falt dramatisk. Og den dagen Brittney S. Pears ikke lenger er morsom og Sue slipper opp for fornærmelser mot Will Shuester sitt hår, ja da takker jeg i hvert fall for meg.

Hører mer enn gjerne din mening om fenomenet Glee. Hit the comments 🙂

 

 

AnnonseSe Outlander og The Blacklist først på Viaplay.
Klikk her for å se!