The Borgias – sesong 1

 
The Borgias
The Borgias
The Borgias

 
Overview
 

Sjanger: ,
 
Skuespiller: , , , , ,
 
Kanal:
 
Episoder: 10
 
År: 2011
 
Handling: Vi følger familien Borgias - historiens kanskje første mafia-famile, hvor sjefen selv er selveste Paven.
 
Karakter
 
 
 
 
 
4/ 5


Lesernes dom
2 karakterer gitt

 

Positivt


Fantastiske skuespillere, god historie og visuelt spektakulær.

Negativt


En noe tung og kronglete start. Sår og høster kanskje litt i overkant mye.


Oppsummert

Pave som mafioso og rundbrenner, spilt av Oscar-vinner. Hva annet kan man gjøre enn å folde hendene og si «amen»?

4
Publisert 03/10/2012 av

 
Hele anmeldelsen
 
 

Historikere vil sikkert få migrene, men resten av oss kan nyte en kreativ gjenfortelling av en av historiens mest beryktede familier.

Capo di tutti capi er tittelen en mafialeder smykker seg med. Den betyr «sjefen over alle sjefer», som her hjemme vel mest er forbundet med barne-TV profilen Asgeir Borgemoen. Men i The Borgias er «sjefen» en maktsyk pave, i noe som er alt annet enn barnevennlig.

Det var litt mer fart og action i Vatikanet i gamle dager! Pave Mafioso I, eller Pave Alexander VI som han er kjent som i historiebøkene, er blitt stemplet som lederen av historiens første organiserte krim-familie. En pave som myrder, forfører og manipulerer – et mer provoserende og interessant utgangspunkt for en TV-serie er vanskelig å finne. En politiker og smugler i Atlantic City blir til sammenligning litt puslete i så måte.

Det spares ikke på kruttet, bokstavelig talt, i det vi reiser tilbake til slutten av 1400-tallet. TV-kanalen Showtime følger opp suksessformelen fra det historiske dramaet The Tudors. Makt og begjær er de sedvanlige stikkordene. Med sex, mye sex. La oss ikke glemme drap, praktfulle kostymer og en god dose fri fantasi. Det blir guilty-pleasure for de historieinteresserte.

Beretningen om Borgias-familien fungerte i sin tid som inspirasjon til The Godfather, så her har enhver mafia-glade sjel god grunn til å finne tid til de 10 episodene. Tempoet og intrigene i de første episodene er nok ikke helt optimalt, det skjer litt for mye på kort tid til at den finner rytmen. Men vær tålmodig, for halvveis ut når den virkelig store trusselen – kongen av Frankrike – banker på pave-døren, blir tempoet forrykende.

La gå at det her tas store kreative friheter med historien. Hva gjør vel det? Det fungerte for The Tudors og Rome, og fungerer ganske så bra for Spartacus. Grunnpilarene i historiske hendelser rokkes ikke ved, dramatiseringen og fiksjonen fungerer mer som krydder til hovedretten. Det gir oss giftmord, sverdkamper og seksuelt samvær på et bord med utstoppede mennesker som tilskuere. Hårreisende og underholdende.

I hovedrollen er selveste Jeremy Irons. For et valg! Han er fryktinngytende og kompromissløs som bare han kan. Der James Stewart ble kjent for å gi liv til speidergutter, er Irons en mester i å gi dybde og troverdighet til karakterer som normalt blir stigmatisert og presentert som noe å mislike. Det er vanskelig å mislike dette monsteret av en pave, Irons gir dybde selv til de mest karikerte skurkene.

Irons er del av en trend, hvor store Hollywood-navn går over til TV-serier. Det kan fort stjele mye fokus, men som i Boardwalk Empire, Luck og Game of Thrones er stjernen omringet av så mye kvalitet at noen særlig nivåforskjell aldri blir fremtredende. Francois Arnaud (Rodrigo Borgia) og Lotte Verbeek (Giulia Farnese) er to navn verdt å merke seg.

Men det er en av bi-rollene som virkelig imponerer. Man kan ikke komme utenom Michel Muller, som Kong Charles VIII. Hans rolle som «krigsgrusomhetens talsperson» overgår det meste. Man må til serier som Band of Brothers for å se en lignende portrettering av krigens grusomheter. Kvinner og barn slaktes og kanoner kutter kropper i to. Krig er ingen lek, noe Kong Charles så ettertrykkelig demonstrerer. Jeg ble oppriktig småkvalm, det er prisverdig at man unngår å forsøke å romantisere og forenkle slike skildringer. Europa-konflikten gir serien en dimensjon og intensitet andre mafiaserier kan misunne den.

Litt mindre imponerende er enkelte andre bi-roller, som får for lite spillerom til å legitimere en beskrivelse på mer enn en halv setning. Det blir nok av enslige farger som omringer de litt mer fargerike hovedpersonene.

 

Mini-analysen

Produksjonen er bunnsolid, det ser ikke billig ut. Den har en klassisk narratologi, med fokus på kjærlighet, konsekvenser og karakterer. Den er visuelt praktfull, med nok av farger og herlig pompøse og overdreven dialog. Metode-skuespillet til Irons setter en klar standard. Regissør er bevisst på et visuelt uttrykk som utnytter TV-mediet til sitt nærmest fulle potensial, med storslagen musikk som underbygger intensiteten – for å gå i mute under viktige dialoger. Det er lite eksperimentering, her holder man seg til velkjente formler, men på et nivå bare kanaler som Showtime, AMC og HBO får til.

Karakterene er, som i Boardwalk Empire, kanskje litt for like. Makt og begjær virker å være drivkraften for de fleste, som begrenser kontrastene man får i drama hvor ulike idealer bringer frem konflikt. Det er ikke en serie med klar protagonist og antagonist. Mot slutten av sesongen endrer dette seg litt i det tro gjør sin entre, der den har vært ganske så fraværende i starten. Scenen mellom Kong Charles III og Pave Alexander VI i siste episode skiller seg markant ut i så måte.

Enkelte av karakterenes valg bærer preg av at det er nødvendig for å skape dramatiske situasjoner, mer enn at det føles som valg de normalt ville tatt. Dette er ikke uvanlig i dramaserier og er vanligvis årsak til inkonsekvent handlingsmønster. Litt unødvendig virker det i en serie om historiske karakterer, men troverdig skuespill dekker over både det og den overdramatiske dialogen, slik at det sjeldent går ut over troverdigheten.

 

Konklusjon

Vi er blitt bortskjemt med gode historiske drama det siste tiåret, The Borgias er inntet unntak. Ledet av en formidabel prestasjon av Jeremy Irons, er dette en serie som fortjener trofaste følgere. Om Rome, Boardwalk Empire, The Tudors og Spartacus fenget deg, er det ikke tvil om at denne er verdt din tid.

 

Vidar Daatland

Serienytts grunnlegger og ansvarlig redaktør. Medie- og informasjonsviter, glad i drama og action. Jobber også i Mediehuset Tek. Ta gjerne kontakt på vidar@serienytt.no

  • Jørgen

    Meget godt skrevet, Vidar. Derfor er det enda mer ergerlig at du ved flere tilfeller skrev «The Turdors» og ikke «The Tudors» (selv om du fikk det rett til slutt). Jeg gleder meg til å komme godt i gang med serien selv. Så langt har jeg bare sett den første episoden, men jeg er sikker på at det vil falle i smak.

    • http://serienytt.no Vidar Daatland

      Hehe, «Turdors» høres ut som en interessant serie, merkelig leif ^^

      Rettet opp, takk for at du passer på med lupe – trenger mer slikt.

  • http://www.facebook.com/profile.php?id=721940470 Ole Marius Aalton

    Det tok litt tid for meg å få sett ferdig den første sesongen, men når jeg endelig fikk gjort det her om dagen var det virkelig verdt tiden sin. Nå er det bare å glede seg til sesong 2 begynner i April(?) .

  • Lina Berntzen

    Både sesong 1 og 2 var veldig bra!!! Glder meg til den 3. sesongen:-)