Denne reisen med Rust Cohle (Matthew McConaughey) og Marty Hart (Woody Harrelson) har vært en av de tilfellene der jeg likte alt fra start til slutt så godt. True Detective har satt seg siden av serier som Homicide: Life on The Street, The Wire, Breaking Bad og The Sopranos som de beste seriene med krim, eller elementer av krim i seg.
True Detective har ikke nødvendigvis gjort noe nytt, men den har gjort noe kjent som en politietterforskning om til et så solid stykke TV. At det er så solid er på grunn av karakterene i hovedfokus (Cohle og Hart) med hjelp av McConaughey og Harrleson i toppform, regien av Cary Funkunga som får serien til å skille seg ut i mengden og viktigst av alt manuset til serieskaper og manusforfatteren Nic Pizzolatto har vært så på bakken, samtidig så utenfor hva krim på TV har gjort de siste årene. Flørting med andre sjangere som overnaturlig/sci-fi (med Carcosa og The Yellow King) bidrar også til å skape et inntrykk at Pizzolatto har planlagt dette nøye akkurat som Vince Gilligan spesielt viste med slutten av Breaking Bad.
Les også: Kan True Detective lykkes med en ny sesong?
Over til sesongfinalen, og slutten på historien om Cohle og Hart.
Håper at folk ikke tok The King in Yellow så altfor langt, og ble skuffet over resultatet med tanke på hvordan sesong 1 av True Detective sluttet. Jeg trodde aldri at boka ville gi noe løsning, eller noe info om sesongens ulitmate hemmeligheter til syvende og siste. Det var bare litteratur som passende med serieskaper Nic Pizzolatto sin bakgrunn kunne bruke til å gjøre serien rikere på innhold. Til syvende og siste allikevel avsluttet serien til å være en historie om etterforskerne, «The True Detective» Rust Cohle og Marty Heart, og det mysteriumet som var viktig for dem. Det var kanskje en større konspirasjon bak alt, men for Hart og Cohle var Dora Lange deres start. De fikk ikke svarene på alt, men de fikk svarene på det som gjaldt for disse karakterene. Saken var alltid større enn Hart og Cohle, men deres del av saken er løst.
FBI dekket over Erroll Childress sin tilknytting til guvenøren til Louisiana (noe som gikk lettere når det ikke var noe offisielle ord om Erroll i registre), så ingen massiv institusjon veltet ned på grunn av det. Ikke ble heller de som drepte Billy Lee Tuttle noen gang identifisert,. Errol var den sanne demonen i spillet, og til det klarte Hart og Cohle å gjøre sin del for å hevn etter alle de døde kvinnene og barna. Errol var den som gjorde mesteparten av disse mordene, med noe hjelp når nødvendig fra andre. De skjulte rituelle gruppene forsetter kanskje som før.
Det var ingen store avsløringer i sesongfinalen sammenlignet med tidligere episoder. Dette var sluttspillet. Hart og Cohle mot monsteret på slutten. I kjølevannet av kampen håndterte den varsomt Marty som i en liten, men meningsfull måte ble gjenforent med sin familie. Cohle på sin side fikk den største forandringen i livet på grunn av hva som skjedde. Kanskje det var religion, men mer trolig er at han fant et lys som har ikke har nådd han for mesteparten av livet hans. Med å være døende følte han seg omsluttet i hans døde datter og fars kjærlighet (McConaughey som er far til 3, og som har mistet faren sin brukte dette nydelig til scenen utenfor sykehuset).
Både Cohle og Hart ble med slutten på serien helter igjen, denne gangen med den virkelige morderen tatt. Litt utforventet riktignok var en lykkelig slutt hvor begge gikk ut av saken i live. Med også følelsen at de også ville ende opp med å bli bedre venner enn noensinne, men Cohle også enklere å ha med å gå videre i vennskapet deres.
Det er kanskje noen som rynker på nesen over at denne episoden var kanskje for simpel iforhold til tidligere episoder, men noen ganger er simpelt bedre. Slutten på sesong 1 og historien rundt Cohle og Hart prøvde ikke å nøste inn alle trådene fra flere generasjoner med kriminalitet, bare aspektet rundt The Yellow King og Dora Lange hovedsakelig. Mange forventet at episoden skulle avsløre navnet på The Yellow King, når det kunne ha vært Errol hele tiden eller bare var en ting kulten bak The Yellow King hyllet.
Det kunne også vært en sann «Yellow King» en gang. At Sam Tuttle var den gule kongen en gang, men det er tvilsomt at hans sønn Billy Lee Tuttle (spilt av Jay O. Sanders) noen gang var kongen. I 2012 har det vært så lenge siden de originale mordene tok sted at det eneste som er igjen er aske. Errol på sin side forsatte tradisjonen til familien. Folkene som drepte Billy Lee Tuttle kunne også tatt Errol av dage, men hva enn han gjorde var kanskje fremdeles til bruk for ritualene til den rike og mektige sekten.
I midten av episoden fikk vi se Cohle og Hart dra inn i Carcosa, noe som var det mest spennende med episoden. Huset Errol levde i sammen med hans halv-søster var horribelt nok, som en grøsserfilm eller noe som den leiligheten i Se7en. Men skrekken var nede i Carcosa, gravkammeret i sumpen. Det var her at serien kanskje har vært på sitt mest spennende, når vi nærmest ser Cohle gå rett inn i helvete. Råttent tre, hodeskaller, og pinner skarpe som kviner var noe av det mest nervepirrende jeg har sett på TV.
Konfrontasjonen med Errol var stor. «Spagetti monsteret» ble nevnt som en høy mann, men Erroll virket ikke så høy før vi så han som det beistet av en mann han kunne bli. Det var slående hvor skummel han var, og hvor spennende det var. Spesielt når alle sikkert så for seg at Cohle var på vei til å dø. Jeg trodde i hvert fall en av etterforskerne ville dø, men til tross for at det var ikke så tragisk slutt på det så likte jeg hvordan historien rundt Cohle og Hart avsluttet med et fokus på at de er sanne etterforskere sammen. Hvor de to går videre får vi ikke se, men jeg tror at det ville gått videre med at Hart og Cohle sammen blir privatetterforskere. Hart ville ha ingenting å gjøre mer med å være politietterforsker, men akkurat som Cohle er han en sann etterforsker.
Med inspirasjonen av «kosmisk grøsser» fra The King and Yellow, og H.P. Lovecraft-historiene som inspirerte sesong 1 av True Detective så vi Cohle ha en flott hallusinasjon om en intergalaktisk portal rett før Errol gikk til angrep på han (samme portalen vi så ved Dora Lange-treet). Cohle har alltid hatt noe visjoner som har gitt innsikt, kanskje mer enn serie har vist fram. Men denne serien flørter veldig med det overnaturlige, og det kunne nesten vært at Errol var en ondskap fra utenfor denne verdenen. Nic Pizzolatto og Co kunne ha kjørt en historie som var mye mer overnaturlig, men til syvende og sist er jeg glad for at historien ikke var så altfor mye overnaturlig. For dette var uansett simplere eller ei, en flott måte å avslutte historien på.
Jeg er spent å se hvor sesong 2 tar oss hen, og hvem vi ser blir neste sesongens «True Detective’s». Pizzolatto har en utfordring, men igjen er dette samme mannen som skapte Cohle, Hart og denne serien. Vi får heller se hvordan sesong 2 blir før vi roper ut ting som at sesong 2 blir en fiasko o.s.v.
Til slutt noen småpunkter ved episoden:
Tilfeldigvis ble sesongfinalen av True Detective sendt samme kveld i USA som Cosmos: A Spacetime Odyssey hadde premiere. Dette er en dokumentarserie som vi anbefaler alle å se som interesserer seg om universet og teknologi å se. Dette er Carls Sagans legendariske serie fra 1980-tallet er tilbake i ny drakt med astrofysikeren Neil deGrasse Tyson som programleder (Ja, sammen mannen kjent fra «We got a badass over here»-memet). Cosmos: A Spacetime Odyssey har premiere her hjemme på søndag, 16. mars kl. 22:00 på FOX Norge.
Angående Emmy-utdelingen og andre relevant priser. Matthew McConaughey vil være den mest fortjente, klare og åpenbare vinneren for True Detective. Selv om Wooddy Harrelson er også en hovedkarakter på serien, håper jeg HBO klarer å lure han til birolle-kategorien så både Harrelson og McConaughey får pris, men igjen så kan og burde Harrelson ende opp med en nominasjon uansett. For de som lurer på vil ikke True Detective kjempe mot Breaking Bad og House of Cards. Ettersom True Detective bytter ut cast, karakterer og historier hver sesong vil serien gå under som en miniserie under de fleste prisutdelinger med TV-kategorier akkurat som en annen populær antalogi-serie nå, American Horror Story. Det betyr at den ikke konkurrerer mot serier som Breaking Bad, og heller American Horror Story, Sherlock o.s.v.
Musikken til serien har vært fantastisk med både psykedelisk, indierock og annet. Derfor avslutter jeg med låta som blir spilt i rullteksten til sesongfinalen. Lagd for True Detective, «The Angry River» med Father John Misty og S.I. Istwa produsert av T Bone Burnet som er musikkansvarlig for serien (og nylig også den flotte Coen-brødrene filmen Inside Llewyn Davis).
