De første 25 minuttene av åpningsepisoden til True Detective er jævlig fantastiske.
Øde grusveier snor seg mellom overgrodde maisåkre og nedslitte baptiskirker. Tomme asfaltørkener omringer svette likhus og slibrige strippebuler.
Det er som å ha forvillet seg inn noens klamme mareritt, og for hver eneste scene trekkes man dypere og dypere inn dette styggvakre sørstatshelvete.
Vi er ikke blitt invitert til disse svette, ubehagelige omgivelsene for å bevitne gode ting, og episoden åpner med funnet av liket til en ung kvinne. Hun er ille tilberedt, kronet med et hjortegevir og med okkulte symboler risset inn i huden.
Det hoppes desorienterende fra fortid og nåtid. Det hintes om onde ånder og spirituell krig. Man kan nesten kjenne uværskyene trekke innover fra Gulfen, sige gjennom høytalerne på tv-skjermen og ut i stua..
Men det er bare musikken, og som alt annet i denne produksjonen er det håndtverk av første klasse. Regissør Cary Fukunaga gjør en fantastisk jobb med å male et grelt bilde av Louisiana, uten at det føles tilgjort eller uekte.
Men det virkelige skumle i The Long Bright Dark er verken liket eller antydningen om at det vil dukke opp flere lik, men Rust Cohle.
Mannen er på mange måter en krimklisje. Den ustabile, men smarte etterforskeren med en mørk fortid.
Desto mer imponerende er det at Rust er fullstendig magnetisk, enten det er som nihilstisk, men pen-på-håret og gutteaktig i 95, eller alkoholisert boms, men hakket mer til stede i 2012.
Mye skyldes Matthew McCounaghey, som spiller Rust som en feberinfisert zombie, som alltid har blikket og tankene et helt annet og trolig langt jævligere sted.
Denne McConaughey-renessansen – hvor han har gått fra å være Hollywoods «go 2 guy» i roller som krever texansk sjarm og bar overkropp til mørke, utfordrende roller – fortsetter i True Detective.
Rust Cohle lirer av seg fraser som «This looks like someones memory of a town» og «I don’t sleep, i dream». Ting som vanlige folk aldri sier og som i et annet show med en annen skuespiller ville fremstått som konstruert og liksom-filosofisk.
Men det funker her, ikke bare fordi McConaughey leverer på elitenivå, men fordi Martin Hart konstant bemerker hvor fucka disse replikkene er og dermed annerkjenner hans uvanlige natur.
Det er interessant å se Harrelson spille en normal fyr med sunne sørstatsverdier, fremfor de sære dophuene han har bygd en karriere på. Samspillet med kameraten McCounaghey er, av mangel på et bedre ord, elektrisk og kan fort bli det beste med serien.
Når resten av episoden ikke er like magiske som de innledende 20 er det fordi True Detective beveger seg sakte inn i et mer tradisjonelt etterforskningsterritorium. Det er avhør og dør-til-dør-prosedyrer og pressekonferanser og litt hanekamp på stasjonen og alle disse andre greiene vi er så vant med.
Det blir aldri kjedelig, men selve mysteriet eller saken er foreløpig ikke det som virkelig fengsler. Til det har vi blitt eksponert for for mange fargerike drap og syke mordere på tv og film de siste 20 årene.
Seriemordersjangeren er utkjørt, og det er de klisjeene forfatter Nic Pizzolatto må overkomme hvis True Detective virkelig skal bli HBOs neste stjernedrama.
Derfor er den siste vendingen, om man kan kalle det det, lovende. Et nytt drap er blitt begått og det hintes fra de svarte etterforskerne om at Rust kanskje er involvert.
Vi vet selvsagt at det ikke er tilfelle, den sanne løsningen lanseres aldri så tidlig, men spenningen ligger egentlig ikke hvem som har drept og hvorfor, men hva i all verden som har skjedd med Rust Cohle og Martin Hart over de neste 17 årene.
«Start asking the right fucking questions» som Rust sier, og vi skal se videre.
Smuler og småplukk:
- Beste scene: Bilturen på vei vekk åstedet. Martin Hart begynner å grave om Rust og angrer sporenstreks.
- Facespotting: Presten er selvfølgelig Leaster Freamon fra The Wire, sjefsetterforskeren til Cohle og Hart er ringreven Kevin Dunn fra Luck, Transformers og masse annet, mens kollegaen som blir bitchslappet av Rust er Michael Harney fra Orange is The New Black og Deadwood.
- Selve drapet minner mistenkelig mye om Minnesota Shrike verk på fjorårets Hannibal. Men det er mer enn tilfeldighet enn en sleip ripoff ettersom True Detective serieskaper Nic Pizzolatto startet med skrivingen for flere år tilbake.
Serienytt.no vil framover oppsummere hver episode av True Detective. Du kan også lese Steffen sitt førsteinntrykk fra tidligere, basert på de 3 første episodene.
