Girls 3.3: «She Said OK»

 
 
Oppsummering
 

Serie:
 
Episode: 3.3 - She Said OK
 


1
Publisert 01/20/2014 av

Da var tredje episode ute og vi fortsetter med oppsummeringen. Jeg strever i forsøket på å finne en form å skrive om episodene i, tilgi meg eventuelle utelatelser av det dere ser på som viktige scener, og at jeg setter større fokus på en karakter fremfor en annen. Målet er å trekke frem de hendelsene jeg finner interessante i serien og dele mine tanker rundt dem. Det skjer så mye i hver episode at jeg hverken har tid eller kapasitet til å utforske alt. Det fører til et visst fragmentarisk fremstilling av episoden, følgelig sesongen, men det får så være.

Ukens episode tar plass på Hannahs 25. bursdag og gir dermed rom for en episode med hele skuespillerensemblet. Jeg kan ikke erindre at serien noen gang har hatt en slik episode, og hvis hukommelsen ikke svikter meg er det første gang siden sesong én at jentene (Shoshanna, Jessa, Marnie og Hannah) er samlet igjen.

I sesong én hadde vi en del både eksplisitt og implisitte Sex and the City-referanser, men sesong to spilte ikke videre på dette, og jentene har i motsetning til Carrie, Charlotte, Miranda og Samantha aldri hatt noen fast møteplass. Det er derfor gledelig å se alle fire samlet igjen.

Episoden begynner som de to foregående episodene med en scene med Hannah og Adam. Hannah holder på å klippe håret til Adam i det han blir ringt opp av søsteren, som snakker manisk i telefonen. Han gir bort adressen og det klippes rett over til en scene der vi blir introdusert for Caroline (Gaby Hoffmann). Gaby Hoffmann, som kanskje er best kjent fra filmer som Field of Dreams, Sleepless in Seattle og fjorårets Crystal Fairy & the Magical Cactus, ser etter den tredje episoden å dømme ut som et gledelig innskudd i Girls-familien.

For å plukke opp tråden fra den første oppsummeringen: Det ser ut til at Carolines besøk – enten det er på permanent basis eller bare et kort besøk – kan gi oss en mulighet til å bli litt bedre kjent med Adam. Vi vet veldig lite om han, og etter denne episoden å dømme er det ikke bare Adam som har sin del av emosjonelle og psykiske problemer å streve med. Det er tydelig at Adam og Caroline har et anstrengt forhold, og Adam føler antagelig at han allerede har nok med seg selv og Hannah, uten at søsteren kommer løpende inn i livet hans igjen.

Vi ser også at Marnie fortsatt sliter med etterspillet etter bruddet med Charlie. Vi lærte forrige sesong at Marnie har en nokså fin sangstemme, men coveret og musikkvideoen av Edie Brickwell & New Bohemians «What I Am» viser at Marnie åpenbart ikke helt vet hvor hun vil som artist. Marnie legger all skyld over på Charlie for denne grusomme fadesen, som for øvrig går Rebecca Blacks «Friday» en høy gang hva angår pinlige musikkvideoer. Hele situasjonen gjør at man må stille et par spørsmål ved hvordan Marnie og Charlie-forholdet egentlig endte. 1.) Var Charlie så forelsket at han synes dette var en god idé? 2.) Er dette Charlies måte å hevne seg på Marnie?

Jeg lener mot det siste, men er litt overrasket over at serien fortsetter i dette sporet; det kan virke som det bygges opp til en konfrontasjon mellom Marnie og Charlie, men vi vet allerede at Abbott er ute av serien for godt, og at det er en umulighet.

Det mest hjertevarmende i episoden er scenen med Ray og Hermie (Colin Quinn). Vi lærte i forrige sesong at Hermie er syk, og det fører til denne fine scenen:

 

Hermie: Loyality will get you everywhere!
Ray: You know, if you wrote down all these business lessons. Then you wouldn’t have to spout embarrassing platitudes in public. Think about that.
Hermie: The fact is Ray, I won’t be spouting platitudes for much longer.
Ray: I know. You’re sick. The thing is, if you won’t tell me what you’re sick with then I can’t help you, and furthermore I can’t care.
Hermie: That is heart-warming, Ray. Ray, I love you. Like a son. I love you like a bastard son.

Det ble klart i slutten av forrige sesong at Hermie og Ray ikke kun er arbeidsgiver og ansatt, og man kan se at Ray bryr seg når han forteller Hermie:

 

But I’m telling you. You’re going to outlive us all. You’ll see. You’re going to be like Ingmar fucking Bergman who said he was going to die every day. He lived till his late eighties on his own private swedish island.

 

Ansiktsuttrykket til Hermie i etterkant av dialogvekslingen forteller oss at han ikke har særlig tro på det.

Vi fortsetter videre til selve bursdagsfesten, og det er en påminnelse om at disse såkalte gledesdagene ikke alltid er like gledelige. Shoshanna kommer med en treffende sannhet om Hannah, Jessa og Marnie: «It’s really amazing that all three of you have accomplished so little in the four years since college». Ray møter den nye typen Shoshanna holder på med. Hannah tvinges opp på scenen av Marnie, hvis nye modus operandi virker å være å få alt til å handle om seg selv, for å synge duett, men blir heldigvis reddet av bråket som oppstår etter at spede David Pressler-Goings (med litt kokain i systemet) sender Ray i bakken.

Adam og Hannah drar hjem og skal til å ha sex, idet Hannah finner Caroline stående på badet, naken nedentil, mens hun stirrer blankt ut i luften. Hun presser glasset hun holder i hånden slik at det knuser og kutter opp hånden.Det ser dermed ut til at Caroline får bli i leiligheten, og «vinner» som Adam så fint ordlegger seg.

Til tross for beskrivelsen av episode-avslutningen er episoden overraskende morsom. Det ser ut til at Dunham etter den mer eksperimentelle og varierende (i kvalitet) sesong to nå er opptatt av å lage en dramedy med vesentlig mer humor, og selv om jeg likte sesong to synes jeg det er et løft for serien. Jeg liker når det komiske brukes for å balansere ut angsten, depresjonen og det generelle mørket som vi av og til støter på i serien. Slik serien har utviklet seg er det også helt nødvendig. Den har tapt en del av den friskheten og aktualiteten den brakte med seg i sin første sesong. Vi har sett Dunham vise nakne mennesker og sex på en annen måte enn det vi tidligere har vært vant til, og jeg har i motsetning til visse amerikanskje TV-skribenter, ingen kvalmer med at serien fortsetter å gjøre dette, men hvis Dunham har et mål om å fortsette sitt nybrottsarbeid må det noe annet til, og jeg så det ikke i deler av forrige sesong, og jeg ser det ikke denne sesongen. Looking ser ut til å være serien som kan fylle samme rolle dette året.

Likevel: Jeg synes det er verdt å følge med videre så lenge serien er like underholdende som de tre første episodene.

Hva synes dere om episoden?

Jørgen Siring Gusland

Ta kontakt på jorgen.s.gusland@hotmail.com

Latest posts by Jørgen Siring Gusland (see all)


  • http://serienytt.no/ Vidar Daatland

    Var en fin episode, Adam er for meg seriens sterkeste kort og søsteren – tross at hun isolert sett var svært slitsom – fungerte ypperlig til å vise oss mer av karen.

    Litt artig egentlig at en serie med navnet «Girls» har menn som er mest interessant, mens jeg syntes «Mad Men» sterkeste rollefigurer er kvinnene.

    Litt overkill med to rollefigurer som skal gå rundt og være opphengt i eksen. Litt smør på flesk der.