Touch – sentimentalt frieri

 

 
Overview
 

Sjanger: ,
 
Skuespiller: , ,
 
Kanal: ,
 
Karakter
 
 
 
 
 
2.5/ 5


Lesernes dom
Ingen karakter gitt

 

Positivt


Fartsfylt åpning, og en sesong på kun 13 episoder lover bedre enn de typiske 20.

Negaivt


Uinspirerende produksjon og overdreven flørting med store følelser.


Alt i alt

Pilotepisoden av ‘Touch’ overbeviser ikke Tobias om skjebnens uransakelige veier, men har et snedig konsept i bunn.

4
Publisert 02/02/2012 av

 
Full Article
 
 

«11-åringen Jake Bohm er ikke som alle andre 11-åringer». Når en barnekarakter blir beskrevet på den måten vet man at det på et eller annet tidspunkt vil komme tårer. Spørsmålet blir om publikum gråter med.

I åpningsepisoden av Touch får vi ihvertfall følelsesladede scener på løpende bånd, og hovedattraksjonen i Tim Kring (Heroes) sin nye kreasjon blir å se skjebnen utføre sine streker på globalt plan. Jake Bohm besitter nemlig evnen til å spå visse hendelser før de oppstår ved å tyde tall og mønstre alle andre enten avfeier eller ignorerer. Siden Jake ikke prater, og dessuten har en tendens til å stikke av til nærmeste mobiltårn hver gang skolen blir for kjedelig, blir faren Martin en slags beskytter og oversetter for sønnens oppdagelser.

Piloten hadde ikke akkurat god tid, og både introduserte og løste en rekke av problemene som utspilte seg over 14 ulike tidssoner. Selv om noen av koblingene var snedige, går det altfor fort i svingene til at man klarer å danne et forhold til disse sidekarakterene. Veien fra en defekt brødovn til selvmordsbombing blir litt for kort.

Skjebnen som konsept er dessuten problematisk, fordi det fort kan bli en sovepute hvor alle logiske krumspring aksepteres når man skal knytte sammen to urelaterte mennesker. For gjelder egentlig logikk når man har med skjebnen å gjøre? Man kan jo alltids unnskylde seg med at «skjebnens veier er uransakelige» når en flodbølge knuser et kinesisk gamlehjem fordi en chilener glemte å slippe ut katta. Piloten er heldigvis ikke helt der, selv om man må sluke visse ekstreme tilfeldigheter som typisk skjebnemat.

Og nå som jeg først befinner meg her i det filosofiske hjørnet: hva med den sultrammede ungen som ikke får oppleve sjuårsdagen? Det virker ikke som om skjebnen bryr seg så mye om henne. Spørsmålet blir om Touch i senere episoder tør å utforske de livene som ikke virker å være del av en noen som helst større mening, for i piloten handlet alt om gledestårer.

Det er egentlig uvisst om det finnes en underliggende mytologi her. Hvorfor har Jake disse evnene? Er det flere slike barn? Tar hittegodspersonell alltid med seg hjem glemte mobiler? Hvis ikke serien forsøker å ihvertfall utforske noen av disse spennende spørsmålene, risikerer Touch å bli nok enn repeterende procedural som hviler på et småstilig konsept.

Om ikke annet så har serien Kiefer Sutherland. En solid skuespiller i en i utgangspunktet ny karakter, men når han i åpningsepisoden klarte å lire av seg flere «damnits» (og i en scene også var i et kappløp mot klokka) ble Martin Bohm plutselig faretruende lik Jack Bauer. Kiefer må trå ut av skyggen fra sin største karakter hvis han skal fungere, og akkurat nå virker det som det hadde vært bedre å plassere en mer hverdagslig type i den rollen.

Resten av det som tilsynelatende er den faste ensembelet fikk lite å jobbe med. En vakker sosialarbeider, en ordknapp unge og kun én scene med Danny Glovers eksentriske professor var ikke nok til å gjøre et inntrykk verken den ene eller andre veien. Selve produksjonen var i typisk storkanalstil; rent, pent og litt kjedelig, med et dårlig skjult Los Angeles som stand-in for New York.

 

Konklusjon

For de fleste av oss er det vanskelig å spå om fremtiden, men jeg er redd Touch vil gå seg fast i en bruk-og-kast karaktermentalitet og uimponerende skjebnesammenkoblinger. Selve åpningen var både fartsfylt og stor på antall «nå kan du dra frem lommetørkelet»-øyeblikk, men inneholdt desto like lite av ekte følelser. Kynikerne bør forbli skeptiske.

Førsteinntrykket er basert på seriens første episode. Touch har offisiell premiere på Fox 19.mars.

Tobias Strøm-Blakstad

Anmelder. Seriefrelst student fra Oslo

Latest posts by Tobias Strøm-Blakstad (see all)


  • Prient Mahes

    Syntes egentlig at piloten var ganske kjedelig. Det som tok kaka var hvordan disse skjebnene ble bundet sammen. Komfyrselgeren som har mista telefon sin, den lovende sangerinnen som er i en dead end jobb og itilegg har en video på telefon til komfyrselgeren, og han fra Baghdad som må blåse seg opp for å skaffe en komfyr til familien, får en ny komfyr av komfyrselgeren, og plutselig dukker det bilder av han og jenteungen på storskjermer i Tokyo. Nei, det var no veldig rare greier! Hahaha.

    • http://serienytt.no Vidar Daatland

      De sammenbundede skjebnene var selve poenget. De ble det grunnet hva gutten satt i sving – han er skjebnens «sommerfugleffekt».

      Premisset bygger på tematikk fra det klassiske Hollywood – fortellingen om hvordan enkeltindividet er essensielt i samfunnets større maskineri (kontra at enkeltindividet blir uvesentlig i maskineriet).

      I denne sammenheng, alt du anså som «rart» ville ikke skjedd om guttungen ikke hadde evne til å se sammenhengene og med det finne øyeblikkene hvor hans handling endret sporet inn mot den destinasjonen vi ble vitne til.

      • Prient Mahes

        Ja, det skjønte jeg jo. Men for min del så ble det altfor kunstig, selv for Hollywood. Det var ikke særlig overbevisende, og det bør det alltid være til en viss grad selv når det er en sånn sjanger.

  • http://serienytt.no Vidar Daatland

    Piloten dro meg inn, er et fengende utgangspunkt. Bør treffe godt for alle som liker fortellinger a la «It’s A Wonderfull Life».

    Mer usikkert er det hvordan det hele vil holde i lengden.