NBC-serien Grimm er sesongens andre eventyrserie, men i motsetning til Once Upon A Time er utgangspunktet mørkere, mer seriøst og virker å ha større spillerom for utvikling.
Både Grimm og Once Upon A Time har mye det samme premisset: historiene fra eventyrene er ikke bare fantasi, men eksisterer blant oss. Men fra dette punktet så skilles veiene deres dramatisk.
For mens Once Upon A Time er fargerik, eiendommelig og Disney-aktig, så er Grimm mørk, seriøs og mer skremmende. Nettopp slik Grimm-eventyrene er. I Once Upon A Time må heltinnen redde eventyrkarakterene fra den moderne verden de er fanget i. I Grimm derimot, så må helten beskytte menneskeheten mot monstrene fra eventyrene.
Kort fortalt: Samme utgangspunkt – ulik tilnærmelse.
En grimm historie
Hovedperson i serien er politietterforskeren Nick Burckhardt hvis største bekymring i livet er hvordan han skal fri til kjæresten. I hvert fall inntil han begynner å se skremmende syner. Enkelte mennesker får plutselig forbigående groteske og grusomme trekk, noe som naturlig nok er grunn til å engste seg. Nick har imidlertid ikke nevneverdig tid å fundere over dette, for han og partneren blir raskt konfrontert med en grusom sak. En ung student er blitt funnet maltraktert i skogen av noe som ser ut til å være et dyreangrep. Merkelig nok er det eneste sporet de finner et fotavtrykk…
Mens alle klør seg i hodet over denne saken, så ruller Nick sin mystiske tante inn i byen med en campingvogn full av hemmeligheter. Hun er dødelig syk og har kommet for å fortelle Nick om familiehemmeligheten: De er slektninger etter familien Grimm og har evnen til å se monstre. Fortellingene i bøkene er ekte og det er Nicks plikt å beskytte menneskene mot disse vesnene.
Midtveis i denne forklaringen blir Nick og tanten overfalt av et monster og Nick finner ut at monster-sekten «Reapers of the Grimms» er etter dem. Tanten gir han også en nøkkelmedaljong som han lover å aldri være foruten. Dagen etter er tanten i en dyp koma.
Og så forsvinner enda en jente…
Prossesuell politiserie med eventyrlige elementer
Konseptet i Grimm er enkelt å forstå, i motsetning til Once Upon A Time som krever vesentlig mer bakgrunnsinformasjon for å gi mening. Grimm handler kort fortalt om en politietterforsker som tilfeldigvis også kan se monstre. I bunn og grunn er Grimm et prosessuelt politidrama med eventyrlige elementer.
Sånn sett så minner oppbygningen svært på de første sesongene av Supernatural. Vi kan forvente oss en «monster of the week» oppbygning, med et snev av større mytologi vevet inn over tid. Med dette som utgangspunkt så virker Grimm å ha et mye større register å spille på en Once Upon A Time som, i hvert fall innledningsvis, virker å ha større begrensninger i hvor historien kan tas.
Første episode fungerer greit som en introduksjon til konseptet, men handlingen må sies å være svært forutsigbar og gav meg ingen overraskende vendinger eller OMG-øyeblikk.
Varierende skuespill
For meg så starter oppskriften på en suksesserie alltid med gode hovedkarakterer. Jeg må innrømme at jeg ikke lot meg begeistre nevneverdig av David Giuntoli i rollen som Nick. Han fremstår flat, uttrykksløs og litt stiv. Jeg sitter ikke igjen med noe godt bilde av hvem Nick er, hva som driver han og hva hans motivasjon er. Hovedpersonen er etter mitt syn den svakeste delen av Grimm.
Det faller naturlig å igjen sammenligne serien med Supernatural og for meg i hvert fall så kommer Grimm langt dårligere ut. Etter en episode med Sam og Dean Winchester så var jeg allerede engasjert i karakterene og sulten på mer. Etter første episode av Grimm så er jeg passe underholdt, men teller ikke dager til neste episode.
Men Grimm har likevel absolutt sine lyspunkt. Det beste med episoden var for meg alle scenene med Silas Weir Mitchell som Eddie Monroe/Blutbad/Den Store Stygge Ulven. Jeg har bare gode minner om han som den psykotiske Haywire i Prison Break og han leverer komiske og fornøyelige øyeblikk som ulven som har lagt volden på hylla og kontrollerer driftene gjenneom en kombinasjon av streng diett, tung medisinering og pilates. Jeg håper virkelig at Mitchell er tiltenkt rollen som Nick sin overnaturlige sidekick, for det kan bli artig.
Russel Hornsby spiller Nick sin partner, og han gjør en grei figur. Men som Nick, så utpreger han seg ikke på noe vis og i det jeg skriver denne anmeldelse så husker jeg verken navnet på karakteren hans eller helt hvordan han så ut.
Tar seg selv for seriøst
Jeg liker at serien fremstiller eventyrene slik Grimm-brødrene fortalte dem og ikke en fortryllende Disney-innpakning. Likevel så synes jeg den tar seg selv litt for seriøst og hadde virkelig smurt tykt på med skremmemusikk og klisjeaktige lydeffekter gjennom episoden. For meg ble det en tanke i overkant.
Det er fullt mulig å lage en mørk serie og samtidig beholde noe lekenhet og humor. Nok en gang er Supernatural et godt eksempel på dette, og serieskaperne viser i det minste tendenser til dette gjennom Michell sin rollefigur. Det hadde ikke skadet å gi Nick litt humor også i tillegg til en personlighet.
De visuelle effektene er for det meste gode, selv om enkelte scener ble litt vel mørke, bokstavlig talt.
Konklusjon
Jeg er en ivrig sci-fi og fantasyfan og ønsker virkelig at Grimm kan etablere seg som en ny og fresh sjangerserie. Basert på den første episoden så er jeg ikke 100 % solgt og for min del var dette hovedsakelig på grunn av en skuffende svak hovedkarakter.
Grimm er likevel en serie som har stort spillerom og har gjort et kupp med Silas Weir Mitchell som for meg ble seriens store lyspunkt. Totalt leverte serien på det jevne og jeg har tro på at dette kan bli en fornøyelig opplevelse når den får gått seg litt til, blir litt mer leken og David Giuntoli klarer å gjøre Nick til noe mer mer enn en vandrende pappfigur.
Serien leverte for øvrige greie seertall tatt i betraktning av sendedag (fredag – dødens dag) og World Series i baseball gikk samme kveld.
Anmeldelsen er basert på første episode
